Debatt dag rune olsen

Forskning for vår tids store spørsmål

UiT-rektor Dag Rune Olsen håper «missions» vil inngå i Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning.

— Gjennom «samfunnsoppdrag» kan vi sammen velge hvilke utfordringer vi mener det er avgjørende at vi løser, skriver UiT-rektor Dag Rune Olsen.
— Gjennom «samfunnsoppdrag» kan vi sammen velge hvilke utfordringer vi mener det er avgjørende at vi løser, skriver UiT-rektor Dag Rune Olsen.
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Da EU skulle utmeisle sitt nye forskningsprogram la en høynivågruppe, ledet av tidligere generalsekretær i Verdens handelsorganisasjon (WTO) Pascal Lamy, en rekke forslag til tiltak på bordet. Ett av disse var en dobling av forsknings- og innovasjonsbudsjettene. Resultatet ble en solid økning, om enn ikke en dobling. Et annet forslag var å etablere såkalte «missions»; disse er nå blitt en del av EU sitt forskningsprogram.

«Missions» kan best beskrives som et målrettet samfunnsoppdrag, og er et aktivt politisk virkemiddel for å møte de store samfunnsutfordringene. Forskning er avgjørende for at samfunnsoppdraget skal kunne gjennomføres, men missions omfatter langt mer, næringsutvikling og samfunnsendringer inkludert.

«Missions» er inspirert av månelandingen i 1969. Selv husker jeg godt de spektakulære tv-bildene fra landingen.

Dag Rune Olsen, rektor ved UiT Norges arktiske universitet

EU har definert fem slike samfunnsoppdrag: 1) tilpasning til klimaendringer, 2) bekjempe kreft, 3) sunne hav, kystområder og vassdrag, 4) klimanøytrale og smarte byer og 5) sunn jord og mat.

I løpet av februar skal Nordisk institutt for studier av innovasjon, utdanning og forskning (Nifu) avlevere anbefalinger til forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe om slike samfunnsoppdrag skal bli en del av den norske forsknings- og innovasjonspolitikken. I så fall vil det inngå i regjeringens Langtidsplan for forskning og høyere utdanning.

Ideen om samfunnsoppdrag har allerede i forkant fått blandet mottakelse. Frykten er blant annet at det skal fortrenge den frie forskningen, og da kanskje i særdeleshet grunnforskningen. Tematiske satsninger og målrettede forskningsprogrammer har imidlertid vært en del av norsk forskningspolitikk gjennom flere tiår.

Samtidig viser tall fra Nifu at grunnforskningsbudsjettene ble mer enn doblet i perioden 1999-2019, og hadde en økning på i underkant av 25 prosent fra 2009 til 2019. Og grunnleggende forskning vil være helt avgjørende dersom samfunnsoppdragene skal løses. Det er eksempelvis umulig å se for seg hvordan en ellers skal kunne bekjempe kreft, eller pandemier for den del.

Økonomi- og innovasjonsprofessoren Mariana Mazzucato, University College London, har vært instrumentell i utformingen av EUs «Missons»-konsept. Hun er også forfatter av boken «The Entrepreneurial State» hvor hun går i rette med de som hevder at det er i næringslivet at innovasjon foregår og at statens rolle begrenser seg til å være en passiv tilrettelegger.

Professor og dekan ved Universitetet i Stavanger Ola Kvaløy er blant de som har kritisert Mazzucato heftigst. Han advarer mot at det offentlige skal ta en mer aktiv rolle. Innovasjonsforskerne Johan Schot og Edward Steinmueller tar på sin side til orde for en ny innovasjonspolitikk hvor generelle støtteordninger tones ned til fordel for målrettede satsninger og vektlegging av det offentliges rolle og bedriftenes ansvar for prioriteringer.

Og det har betydning hvilken forsknings- og innovasjonspolitikk vi velger. Man kan naturligvis begrense det offentliges rolle til å bestemme prisen på Co2-utslipp, for så å overlate til markedet og innovasjon og utvikling i næringslivet å finne klimavennlige løsninger.

Det vil imidlertid være naivt å tro at næringsliv og marked alene kan reversere den globale oppvarmingen, ikke minst fordi universitetene må bidra med den forskningen som senere gjør klimavennlige løsninger lønnsomme. Slik nødvendig forskning, preget av høy grad av risiko, kommer ikke til å bli finansiert av privat kapital alene. Det offentlige må derfor bidra.

Gjennom «samfunnsoppdrag» kan vi sammen velge hvilke utfordringer vi mener det er avgjørende at vi løser. Det er en misforståelse at samfunnsoppdrag innebærer at staten plukker vinnere. Staten identifiserer hvilke utfordringer vi trenger å løse. Det er opp til aktørene hvordan vi gjør det.

Heller ikke EU velger vinnere. De velger oppgaver. De sier «dette er en utfordring samfunnet trenger å løse, vi stiller ressurser tilgjengelig for de som vil gjøre forskningen og utvikle de langsiktige løsningene». Europa er invitert inn i en enorm dugnad der privat næringsliv, det offentlige, universitetene og andre aktører forener krefter for å løse vår tids store spørsmål.

Samfunnsoppdrag i en norsk kontekst trenger ikke være de samme som i EU. Vi kan velge våre egne oppdrag. Det er nærliggende å tenke på vår oljeavhengige økonomi. Et samfunnsoppdrag som går ut på å bygge en klimavennlig økonomi kan ha sideeffekter som at vi blir verdensledende på havvind eller Co2-rensing.

Menon Economics har vist hvordan Norge kan ta 20 prosent av det globale markedet på havvind, med årlig verdiskapning på 117 milliarder kroner og 128 400 årsverk over 30 år. Det krever imidlertid at vi er tidlig ute, og det krever at det offentlige tar en aktiv rolle. I fravær av målrettede virkemidler går Menon Economics’ prognoser ned til 18 milliarder kroner i årlig verdiskapning og 19 300 årsverk.

UiT Norges arktiske universitet har allerede flere samarbeid, for eksempel om hydrogenproduksjon i Berlevåg, eller med Finnfjord smelteverk om Co2-rensing. Smelteverket har behov for lavere utslipp, UiT har studert alger i 40 år. Sammen blir det et lykkelig partnerskap, der de har gått fra «klimaversting» til «klimabesting». Gjennom «samfunnsoppdrag» kan vi skape flere lykkelige partnerskap, til det beste for samfunnet.

«Missions» er inspirert av månelandingen i 1969. Selv husker jeg godt de spektakulære tv-bildene fra landingen. De lyktes med det de hadde satt seg som mål: å lande et menneske trygt på månens overflate. Men ringvirkningene ble vel så spektakulære i form av teknologi, digitaliserings- og næringsutvikling. Og det med solid offentlige involveringer.

Det er opp til hver generasjon å løse sine definerende spørsmål. Om man lykkes, eller ikke, kan utgjøre forskjellen en verden underlagt demokrati eller diktatur, blodige kriger eller fred og stabilitet.

For vår generasjon kan det bety forskjellen på om store deler av verden blir ubeboelig, eller om vi klarer å skape et bærekraftig og høyteknologisk samfunn hvor stadig flere får ta del i velstand og velferd. Vi sitter på løsningene, dersom vi forener krefter. Det er i fellesskap vi løser vår tids store spørsmål.

Les også:

Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside

Powered by Labrador CMS