Formidling til folket – der folket er

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

De gode formidlere er pensjonert. En hel generasjon av akademikere er tapt fordi de har låst seg inne i elfenbenstårnet uten kontakt med offentligheten og samfunnsdebatten. Slik, omtrent, sa direktøren i stiftelsen Fritt Ord til Khrono i vår. Tidligere har selveste minister for forsking- og høyere utdanning, Ola Borten Moe, sagt at det aldri har vært så lite deltakelse av akademikere i den offentlige debatten.

Begge uttalelser neves i en Khrono-artikkel der forsker Mari Lund Eide (UiB) presenterer sin nye podkast «Forskning til folket». Her snakker hun med forskere om formidling, presentasjoner og deltakelse i den offentlige samtalen. Khrono-artikkelen og Eides podkast er i seg selv et motargument til den tilsynelatende utbredde forestillingen om at forskere gjemmer seg på kontorene og i labbene sine. For slik er det ikke. Åmås har rett i at publiseringsjag, arbeidsforhold og ekstreme arbeidsdager gjør formidling til en utsatt aktivitet, som virkelig er under press; men likevel formidles det over en lav sko.

Akademia sett utenfra

Åmås frykter for en tapt generasjon akademikere

Mye av denne omfattende formidlingsaktiviteten er usynlig, tror jeg, for statsråder, mediefolk og forskningsråd, for den foregår ikke i avisspaltene eller på Dagsnytt 18. Oppfattelse av hva formidling består i, er sørgelig snever. Antagelsen om hva som utgjør offentligheten, er uheldig begrensende. Formidling er ikke bare sitater i nyhetsartikler. Formidling er ikke bare kronikker. Formidling er ikke bare deltakelse i kringkastingsdebatter. Formidling er også besøk hos pensjonistforeninger, samarbeid med organisasjoner, konsulentarbeid, og utviklingsarbeid. Ikke all offentlig formidling er offentlig for alle. Men det er offentlig formidling like fullt.

Et godt eksempel, som jeg selv er involvert i, er den nasjonale talekonkurranse Ta ordet!. Her underviser retorikere fra Universitetet i Bergen skolelærere i hele Norge i retorikk og presentasjon, slik at de kan undervise elevene, som etterpå deltar i workshops på universitetet. Det hele avsluttes med storslått nasjonal finale i Bergen. For bare noen uker siden tok vi ti av disse ungdommene med til Nordisk talefest i Danmark sammen med svenske og danske elever. Dette er også formidling, og det er formidling som når tusenvis av elever, lærere, foreldre og andre i hele Norge – ja, i hele Skandinavia.

Ola Borten moe

Forventer at forskere blir mer synlige og at universitetene klatrer på rangeringene

Også mye av det som anses som tradisjonell formidling – som foredrag og presentasjoner – er usynlig, fordi det forgår i fora som ikke er offentlig for alle. Jeg har mange dyktige kolleger som formidler og deltar i det offentlige ordskifte på disse og adskillig andre måter. Sammenliknet med til eksempel USA, er norske forskere forbilledlige. Det gjør meg stolt over å jobbe i akademia. Mine kolleger får snakke for seg selv, men i et forsøk på å antyde hvor omfattende slik formidling er, kan jeg dele litt av den formidling jeg selv har gjort bare siden slutten av april: 1) Workshop i retorikk for videregående elever; 2) Organisering av krisekommunikasjonskonferanse for praktikere (med UiO), 3) Heldagskurs for NAV; 4) Juryarbeid og utdeling av Sjur Holsen-prisen; 5) Foredrag for mediepedagoger under Nordiske Mediedager, 6) Medarrangør av og konferansier ved Nordisk talefestival; 7) Foredrag for PST; 8) Deltakelse i samtale om fellesskap på Festspillene i Bergen. Samtidig med dette, jobber jeg i øyeblikket med kolleger på å utvikle undervisningsvideoer i formidling til bruk for videregående elever – og andre.

Omtrent ingenting av dette kommer i nyhetsmediene, men det er likevel formidling og «outreach». Det håper jeg at statsråden, journalister, rektorer, dekaner og andre kan begynne å ha i tankene, når de tenker på – og uttaler seg om – formidling.

formidling

Forskar har lansert podkast for å læra forskarar om formidling