Debatt ● Birgitta Haga Gripsrud, Karianne Nyheim Stray og James McGuirk
Fellesskap som motgift mot stipendiatens ensomhet
Det kreves en hel landsby for å oppdra et barn, sier ordtaket. Kanskje gjelder det samme for stipendiaten?
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Gjennom doktorgradsdebatt har Khrono rettet oppmerksomheten mot den norske stipendiattilværelsens gru og glede. Noen debattanter fraråder nærmest andre å ta doktorgrad, og mener det er et tøft valg å bli stipendiat. En annen beskriver det å ta doktorgrad som et «verdensmesterskap i selvstendighet». Mot dette, noe mollstemte ensemble, stemmer heldigvis en lysere stemme i: «Å være stipendiat i Norge føles for meg som et privilegium. Min nysgjerrighet og skrivelyst får rom til å blomstre, og jeg har anledning til å bidra til et forskningsfelt som engasjerer meg dypt.»
At det å ta en doktorgrad
involverer en god del skrekkblandet fryd, bekreftes også internasjonalt. Mange
ph.d.-studenter føler seg dedikerte til forskerløpet, men opplever utfordringer
knyttet til utdanningsprogrammene, samtidig som de lever med betydelig grad av
engstelse og usikkerhet. Ph.d.-løpet sies å utgjøre en
hjerte-smerte-relasjon. Veiledning av god kvalitet understøtter utvilsomt
ph.d.-kandidatenes progresjon, tilfredshet og velvære i dette krevende løpet. Men
er det nok?
Det kreves en hel landsby for å oppdra et barn, sier ordtaket. Kanskje gjelder det samme for stipendiaten? Som mangeårige deltakere i en forskerskole, har vi gjort oss noen erfaringer og tanker som vi vil dele her.
Forskerskolen PROFRES ble etablert for snart ti år siden. Den var da et dugnadsprosjekt for de unge universitetene i Norge, som tidligere hadde drevet mye med profesjonsutdanning, men mindre med forskning. Hensikten med PROFRES var derfor å styrke profesjonsorientert og praksisnær forskning innenfor tre sentrale felt i velferdsstaten: helse, velferd og utdanning.
Gjennom nettverksbygging rundt profesjonsforskning og styrking av forskningsparadigmer, har PROFRES har bidratt til utvikling av de nyere universitetene og mer forskningsrettede høgskoler i Norge. Med tiden har forskerskolen raffinert det tverrfaglige og tverrprofesjonelle som vår måte å jobbe sammen på. Og fra 2022 er vi også finansiert som nasjonal forskerskole av Norges forskningsråd.
Gjennom ni nasjonale partnerinstitusjoner (UiS, UiA, Nord, USN, HVL, HiMolde, HVO, HiØ, VID) rekrutterer vi i dag inntil 60 kandidater fra 17—18 ulike ph.d.-programmer. Kort sagt tilbyr vi disse stipendiatene deltakelse i et større fellesskap, med henblikk på både personlig og faglig utvikling.
Formålet vårt er fortsatt å styrke kvaliteten på forskningen gjennom samarbeid på tvers av fag, felt og profesjon. Den akademiske staben vår har en bredt sammensatt teoretisk og metodologisk kunnskap. Flerfaglig praksis er vårt viktigste bidrag til kunnskapsutvikling innen de «unge» velferdsprofesjonsrettede forskningsfeltene. Dette er dessuten i tråd med samfunnets forventninger til framtidens profesjonsutøvere: de skal kunne samarbeide på tvers av disipliner, profesjoner og sektorer — og kunne ta initiativ til å iverksette slike samarbeid når det trengs.
Det skal føles trygt å være i vårt fellesskap, selv om faglige diskusjoner kan være steile og friksjoner oppstår mellom ulike kunnskapstradisjoner.
Gripsrud, Stray og McGuirk
Et viktig oppdrag for forskerskolen er å legge til rette for våre stipendiaters utvikling som forskere og profesjonsutøvere — et dobbelt identitetsarbeid. Vi tror vi kan oppnå dette gjennom å framdyrke evne til kritisk refleksjon. Gjennom våre halvårlige seminarer med framlegg av tekster i prosess, får for eksempel deltakerne anledning til både å gi og motta kritikk på skriftlige arbeider, og innføres dermed i fagfellevurderingen som prinsipp og grunnleggende praksis i akademia. Våre tematiske fokusområder, som omsorg, etikk, kommunikasjon, mangfold og inkludering, løfter gjerne fram komplekse utfordringer som går på tvers av profesjonsfelt. Ved å samle oss rundt disse utfordringene, skaper vi et rom for å lære av og fra hverandre via flere perspektiver.
Samtidig som vi dyrker det kritiske og etiske blikket, arbeider vi med å skape en omsorgskultur i forskerskolen. Det skal føles trygt å være i vårt fellesskap, selv om faglige diskusjoner kan være steile og friksjoner oppstår mellom ulike kunnskapstradisjoner. Omsorg og trygghet gir motvekt til den konkurransekulturen som kjennetegner deler av akademia, og usikkerheten og frykten for ikke å være god-nok som særlig stipendiater kan kjenne på.
Våre kandidater får også muligheter for å utvikle generelle ferdigheter, særlig akademisk skriving, men også kreativitet, formidlings- og samarbeidsevner. Med disse felles utgangspunktene tenker vi at forskerskolens deltakere, totalt sett, vil stå bedre rustet til å møte utfordringer og forme praksiser i framtidens velferdsstat — både innenfor og utenfor akademia — også etter at doktorgradsløpet er ferdig.
Det å ha et miljø rundt seg framheves altså som et nødvendig pusterom, eller en motgift for stipendiatlivets ensomhet og hjertesmerte.
Gripsrud, Stray og McGuirk
Vi har gjennom årenes løp sanket inn vitnesbyrd om forskerskolen fra våre kandidater. Disse taler for at deltakelse i forskerskolens større fellesskap har hatt betydning. Kandidater kjenner «glede» over å ha vært med i forskerskolen, og syns de er «privilegerte» som har kunnet hente «motivasjon», «inspirasjon», og «støtte» i fellesskapet. Kandidatene vektlegger også verdien av ny kunnskap og «muligheten til å være sammen med andre ph.d.-kandidater fra ulike felt fra hele landet», og det «å tilhøre en gruppe med forskere». De føler at de i forskerskolen «blir tatt på alvor som en forsker-i-formering» og vektlegger hvordan PROFRES «gir et felles fundament». Verdien av det tverrfaglige sies å «i samarbeidets ånd [ha] bidratt til å øke respekten for, og anerkjennelsen av, ulike akademiske felt og disipliner».
Det å ha et miljø rundt seg framheves altså som et nødvendig pusterom, eller en motgift for stipendiatlivets ensomhet og hjertesmerte. I vår erfaring utgjør faglighet, samvær og trivsel tre viktige nøkler til stipendiatens utvikling og utholdenhet.
