Debatt ● Pierre Lison og Malcolm Langford
Feilslåtte språkkrav for stipendiater og postdoktorer
Opplæringskravet som nå foreslås for stipendiater og postdoktorer er dårlig gjennomtenkt, ikke utredet, og lener seg ikke på forskning på feltet. Vi håper at regjeringen vil høre innvendingene fra sektoren og revurdere forslaget.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Det nye forslaget til forskrift om undervisnings- og forskningsstillinger og rekrutteringsstillinger er ute på høring. En sentral endring i forskriften handler om språkopplæringskrav for ansatte som ikke behersker norsk ved ansettelsestidspunktet. Faste vitenskapelige ansatte fra utlandet skal oppnå en norskkompetanse på nivå B2 senest tre år etter ansettelsen, mens stipendiater og postdoktorer (som ikke har undervisningsansvar som del av sine stillinger) vil bli pålagt å fullføre et språkopplæringsløp i norsk med minst 15 studiepoeng i løpet av kontraktsperioden.
Vi er to utenlandske forskere som kom til Norge for en del år siden og har strebet etter å lære oss språket. Vi fikk stor nytte av de ulike språkkursene vi tok (og som vi til dels måtte betale for selv) da vi valgte å bosette oss her. Språkferdighetene vi tilegnet oss bidro til integrering i det norske samfunnet, og til våre respektive forskningskarrierer i norske forskningsinstitusjoner.
Er det virkelig lurt å bruke tvang som språkpolitisk virkemiddel, slik regjeringen legger opp til?
Pierre Lison og Malcolm Langford
Vi anbefaler alle våre utenlandske stipendiater og kollegaer å lære seg norsk, og er absolutt enige med regjeringen om viktigheten av å beholde et levende norsk fagspråk i akademia.
Men er det virkelig lurt å bruke tvang som språkpolitisk virkemiddel, slik regjeringen legger opp til?
Språkkravene i den nye forskriften var opprinnelig foreslått i handlingsplanen for norsk fagspråk i akademia, som ble lansert i fjor. Spesielt kravet knyttet til språkopplæring for stipendiater og postdoktorer har møtt massiv motstand fra tilnærmet hele forskningssektoren, ikke minst på grunn av de store ekstrakostnadene kravet vil påføre universitetene i en allerede veldig stram budsjettsituasjon. Nylig ble et opprop mot forslaget signert av 446 personer i høyere utdanning.
I 2022 var nemlig hele 44 prosent av stipendiater og 74 prosent av postdoktorer innvandrere. Det er altså snakk om en stor gruppe ansatte som vil bli pålagt å bruke opptil flere måneder (15 studiepoeng tilsvarer cirka et halvt semester) på språkopplæring på bekostning av andre arbeidsoppgaver. Ikke minst vil universitetene bli nødt til satse store summer på å tilpasse kapasiteten i sine nåværende språkkursene.
Men kanskje vil disse store ekstrakostnadene veies opp av gevinster for det norske fagspråket og for den fremtidige rekrutteringen i vitenskapelige stillinger? Vi stiller oss sterkt tvilende.
Vi frykter at kravet vil virke mot sin hensikt og ende opp med å svekke språkopplæringen for de ansatte som faktisk ønsker å lære seg språket.
Pierre Lison og Malcolm Langford
Som påpekt av en fersk undersøkelse ved NTNU, ønsker de fleste internasjonale ansatte å lære seg norsk, og veldig mange melder seg på norskkursene som tilbys — samtidig som halvparten sier at de ikke får støtte fra sin ledelse. De som ikke melder seg på språkkurs er ofte forskere som har andre karriereplaner enn å bli i Norge etter doktorgrad eller postdoktorperioden. Å tvinge forskere som ønsker å fortsette sin karriere i utlandet etter slutten av åremålsperioden til å bruke flere måneder på norskopplæring (i stedet for å bidra til forskning og innovasjon) er vanskelig å betegne annerledes enn som sløsing av offentlige skattepenger.
Vi frykter at kravet vil virke mot sin hensikt og ende opp med å svekke språkopplæringen for de ansatte som faktisk ønsker å lære seg språket. Universitetene har begrensede ressurser tilgjengelig til språkopplæring for sine ansatte, og regjeringen har signalisert at den ikke ønsker å bevilge ekstra midler til disse nye språkpolitiske tiltakene. I de fleste universitetene er kapasiteten allerede sprengt, og mange (spesielt midlertidige ansatte) får rett og slett ikke plass på norskkurs. Den begrensede kapasiteten skyldes ikke bare et stramt budsjett: faglærere spesialisert i norsk som andrespråk vokser ikke på trær og er ettertraktet.
Kravet vil dermed kunne føre i praksis til en forverring av dagens opplæringstilbud. De mer avanserte språkkursene som tilbys ansatte som ønsker å fordype seg i norsk vil trolig måtte nedprioriteres for å frigjøre plass til de nye obligatoriske språkkursene. Det kan også tenkes at en del universiteter vil bli nødt til å satse på billigere (men mindre effektive) undervisningsformer slik som nettbaserte kurs i stedet for dagens kurstilbud i små grupper med aktiv deltakelse.
De store taperne vil derfor være de utenlandske forskere som faktisk ønsker å lære seg norsk på høyt nivå, og som vil møte et språkopplæringstilbud av lavere kvalitet og med færre fordypningsmuligheter enn i dag.
Opplæringskravet som nå foreslås for stipendiater og postdoktorer er dårlig gjennomtenkt, ikke utredet, og lener seg ikke på forskning på feltet. Vi håper at regjeringen vil høre innvendingene fra sektoren og revurdere forslaget. Kravet vil påføre store kostnader til norske forskningsinstitusjoner og vil skape en rekke problemer for mange av våre midlertidige ansatte som allerede er under sterkt tidspress.
Samtidig vil ikke kravet bidra til et bedre rekrutteringsgrunnlag for høyere vitenskapelige stillinger: stipendiater og postdoktorer som uansett ønsker å flytte til et annet land etter åremålsperioden vil neppe ombestemme seg fordi de ble tvunget til å fullføre et norskkurs.
Hva med det norske fagspråket? Det er vanskelig å se for oss hvordan det norske fagspråket vil kunne løftes av et slikt krav. Vi vet fra forskning om fremmedspråkopplæring at indre motivasjon er en nøkkelfaktor for å lykkes i å lære seg et nytt språk. Stipendiatene og postdoktorene som blir sendt på norskkurs mot sin vilje og uten å ta språket i bruk utenfor klasserommet kommer sannsynligvis ikke til å tilegne seg varige språkferdigheter. Tiltaket som er foreslått virker med andre ord mer som en symbolpolitisk handling enn som et reelt forsøk på å bøte på språksituasjonen i akademia.
Regjeringen burde heller fokusere på å styrke språkopplæringstilbudet, og bl.a. pålegge universitetene til å gi alle sine ansatte (også de midlertidige) rett til språkopplæring på alle nivåene, noe som er langt fra å være tilfelle i dag. Det vil være en mye bedre bruk av offentlige midler enn å tvinge alle utenlandske stipendiater og postdoktorer gjennom det samme opplæringsløpet, uavhengig av deres egne ønsker og motivasjon.
