Debatt ● Hossein Baharmand
Norskopplæring er en investering i akademia og samfunn
Regjeringens forslag om minst 15 studiepoeng i norsk for utenlandske stipendiater er en god idé, mener utenlandsk forsker som selv begynte å lære norsk som stipendiat i Norge.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Jeg har jobbet i Norge som utenlandsk forsker i åtte år nå. Jeg kom til Norge i 2015 for å ta en doktorgrad ved Universitetet i Agder, og deretter hadde jeg en postdoktorstilling ved UiA i to år. I løpet av denne tiden lærte jeg norsk på et godt nivå, slik at jeg kunne få den førsteamanuensis-stillingen jeg har nå på Handelshøyskolen ved UiA. Et av kravene for denne stillingen var at jeg kunne beherske norsk.
Det å lære norsk gir bedre kommunikasjon med norske kolleger, studenter og samarbeidspartnere. Det er lettere å delta i faglige diskusjoner, undervisning og formidling på norsk enn på engelsk. Det bidrar også til å bygge tillit og relasjoner på arbeidsplassen.
Dessuten gir det tilgang til norsk faglitteratur og kultur. Det er mye kunnskap og innsikt som finnes på norsk, men som ikke er oversatt til engelsk eller andre språk. Ved å lære norsk kan man utvide sitt faglige repertoar og perspektiv. Det gir også mulighet til å oppleve og forstå norsk kultur bedre, noe som kan berike ens personlige og profesjonelle liv.
Jeg synes at norskopplæring gir større integrering i det norske samfunnet. Det er lettere å delta i sosiale aktiviteter, frivillig arbeid, politikk og på andre arenaer utenfor akademia hvis man kan snakke norsk. Det gir også en følelse av tilhørighet og identitet som en del av det norske fellesskapet.
Jeg mener imidlertid at 15 studiepoeng ikke er nok for å oppnå et høyt nivå i norsk. Det å beherske norsk må være en kontinuerlig prosess i løpet av 3—4 år som krever engasjement og støtte fra både stipendiatene selv og utdanningssektoren. Det må også finnes insentiver for å motivere stipendiatene til å lære norsk, som for eksempel karrieremuligheter, anerkjennelse eller økonomisk kompensasjon.
Jeg vet at det kan være utfordrende og tidkrevende å lære et nytt språk, spesielt når man har et høyt arbeidspress som forsker. Men jeg tror at det er verdt det i det lange løp. Jeg håper at regjeringen vil sørge for at det finnes gode og fleksible tilbud for norskopplæring for utenlandske stipendiater, slik at de kan få den støtten og motivasjonen de trenger.
Og så forstår jeg at noen kan være bekymret for kostnadene ved dette kravet. Instituttleder Tor Eldevik anslår at det vil koste hans institutt opp mot 10 prosent av den årlige bevilgningen å gi stipendiater og postdoktorer norskopplæring. Det er ikke lite. Men jeg tror at dette er en investering som vil lønne seg i det lange løp. Ved å lære norsk vil stipendiatene og postdoktorene bli mer produktive, kreative og samarbeidsvillige forskere. De vil også kunne bidra mer til formidling, innovasjon og samfunnsutvikling. De vil bli mer attraktive for arbeidsmarkedet, både i Norge og internasjonalt. Og de vil bli mer fornøyde og engasjerte medarbeidere som vil bli værende i Norge lenger.
Men regjeringen bør også gi tilstrekkelig finansiering og støtte til utdanningsinstitusjonene som skal gjennomføre det. Det bør være et samarbeid mellom staten, institusjonene og stipendiatene for å sikre at norskopplæringen blir en suksess.
Jeg mener også at dette kravet ikke bør gå på bekostning av stipendiatenes forskning, undervisning eller gjennomføring. Jeg tror at det er mulig å finne en god balanse mellom norskopplæring og andre oppgaver, slik at stipendiatene kan utnytte sin tid og ressurser på en effektiv måte. Jeg tror også at norskopplæring kan være en fordel for stipendiatenes forskning, undervisning og gjennomføring. Det gir dem bedre kommunikasjonsferdigheter, faglig kompetanse og sosial integrering.
Norskopplæring bør ikke bare ses på som et krav, men også en mulighet. Det er en mulighet til å utvikle seg faglig og personlig, til å bidra mer til akademia og samfunn, og til å føle seg mer hjemme i Norge. Språk er jo nøkkelen til samfunn og kultur, og ved å lære norsk kan man åpne mange dører.
