Debatt ● Karl Henrik Storhaug Reinås og Claire Degail
Fantastisk stipendiat-start for Aasland
Nå gjenstår det bare å se om ord blir til handling, skriver Stipendiatorganisasjonene i Norge
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
På sedvanlig vis skal alle organisasjoner i høyere utdanning og forskning kappes om å skrive krav og sette agenda til ny minister for å få sine stemmer hørt når det bli statsrådsbytte. Det hadde egentlig vi i Stipendiatorganisasjonene i Norge (SiN) også tenkt å gjøre.
Imidlertid har styringssignalene vært så gode at vi rett og slett ønsker å takke. Det er nesten ikke til å tro at kampene vi har tatt mot skolepenger for internasjonale studenter, mot obligatorisk norskkurs for midlertidige vitenskapelig ansatte og for mer satsing på forskning de to siste årene nå ser ut til å kunne være nærmere seier.
Nå gjenstår det bare å se om ord blir til handling. Vi ønsker nå å gi beskjed om hvor viktig det er å forplikte seg og ikke snu.
Forskningen kjenner ingen landegrenser, og for å få til fremragende forskning er man nødt til å kommunisere på tvers av nasjoner. Det betyr at vi er helt avhengige av en internasjonal kunnskapsallmenning for å kunne gjøre offensive framskritt hjemme i Norge.
Det betyr ikke at vi ikke skal ta vare på norsk fagspråk og norske forhold, men at vi ikke kan bli innadvendte og få nok med oss selv. Det er dit SiN har vært redd for at vi kan havne. Stipendiater, postdoktorer og andre midlertidig vitenskapelig ansatte trenger internasjonale kontakter og samarbeid for å kunne oppnå forskning i den internasjonale forskningsfronten.
Da er det viktig å fortsette satsingen på internasjonalisering og ikke få nok med hjemlige forhold.
Rekrutteringen til doktorgraden er avhengig av gode kandidater på masternivå, som har fått noe erfaring med hva en doktorgrad vil innebære. Å da ha et internasjonalt studentmiljø som stimulerer til å ta andre perspektiver og fremmer forståelse for andre bakgrunner og ideer, kan skape et mer robust fundament for å kunne gjennomføre en doktorgrad både for etnisk norske og internasjonale studenter i Norge.
Studieavgiften for internasjonale studenter utenfor EØS har medført et betydelig mindre mangfold på campusene, noe det hadde vært svært verdifullt å få tilbake. I 2023, var det en nedgang på nesten 80 prosent i internasjonale studenter fra land utenfor EU og EØS. I 2024 var det bare 163 nye internasjonale studenter som betalte studieavgiften, og noen institusjoner rapporterte 0 nye betalende studenter.
Mer kontakt mellom internasjonale og norske studenter blir avgjørende for å kunne utnytte potensialet i internasjonalisering mest mulig.
Førti prosent av stipendiatene som disputerer for doktorgrad er internasjonale. Disse har nå stått i fare for å måtte gjennomføre obligatoirske norskkurs, noe som betyr at de må bruke tid på språkopplæring, noe som kan gå utover forskningsfokus og -tid. Det betyr at det i praksis vil være en ulempe å være internasjonal stipendiat i forhold til norske stipendiater. Da diskriminerer man, noe som gjorde at blant annet SiN klaget inn norskkravet til EFTAs overvåkningsmyndighet for brudd på forbudet mot diskriminering i EU-retten.
Det betyr ikke at SiN er mot at internasjonalt midlertidig vitenskapelig ansatte ikke bør lære seg norsk, men at det må være en frivillig vurdering av hvor man trenger å ha fokus for å kunne hevde seg i den internasjonale forskningsfronten. Hvis vi får fjernet dette kravet om obligatoriske norskkurs, vil vi kunne fortsette å være attraktive internasjonalt, og dermed tiltrekke oss internasjonale forskningstalenter.
Det er også viktig at vi klarer å levere norskkurs av høy kvalitet for de som virkelig ønsker å lære seg norsk. Da er det uheldig om lite motiverte stipendiater og postdoktorer som egentlig ikke har tid til å ta norskkurs, skal loses gjennom flere måneder lange kursopplegg i overfylte kurs hvor institusjonene egentlig ikke har kapasitet til å gi en god opplæring.
Derfor blir det viktig å satse på god oppfølging av internasjonalt ansatte som ønsker å lære seg norsk og å tilby norskkurs av god kvalitet, slik at vi lykkes med integrering og å ivareta norsk fagspråk. Når det varierer om norskkurs gir studiepoeng og hvordan opplæringen organiseres fra institusjon til institusjon, kan det også være vanskelig å fremme god språklæring og sørge for like god vurderingspraksis uansett hvilket lærested man er tilknyttet.
Styringssignalene fra departementet om at det nå var doktorgradsutdanningen som sto for tur til å få et kritisk søkelys på seg, gjorde oss i SiN urolige. Stipendiater og postdoktorer står for en betydelig andel av den vitenskapelige produksjonen i Norge.
Hvis man kutter i stipendiatstillinger vil man i realiteten stå for en omfattende nedbygging av forskningskapasiteten i Norge. Derfor er det viktig å tvert om løfte opp viktigheten av å styrke og utvikle doktorgradsutdanningen, slik at vi styrker oss som kunnskapsnasjon. Nå som vi står i urolige tider, med internasjonal turbulens, er det kanskje viktigere enn noen gang å ha en solid kunnskapsberedskap, som gjør at Norge ikke bare klarer å utvikle seg og bli gode på innovasjon, men rett og slett for å opprettholde og ta vare på en demokratisk velferdsstat som gir mulighet til å leve gode og fredfulle liv.
Doktorgradsutdanningen er ikke kun en smal spesialisering i et vitenskapelig tema, men tvert om en nødvendighet for å sikre at samfunnet fungerer på en best mulig måte. Doktorgradsstipendiater er spesialister på å tilegne seg kunnskap til beste for seg selv og andre, og selv om mange jobber personer med doktorgrad har kunne vært gjort uten doktorgrad, kunne de slett ikke vært gjort like godt.
Som nasjon blir vi fattigere både nå og på lang sikt ved å kutte i forskning og utdanning. Derfor håper vi i SiN at de oppløftende styringssignalene vil bli realisert med Sigrun Aasland ved roret. SiN vil uansett bidra med det vi kan for en best mulig framtid for norsk forskning og høyere utdanning.
