Debatt ● Kyrre Lekve
Fem forskningspolitiske råd til oss selv
Sigrun Aasland har allerede fått en rekke råd med seg på veien om hva hun skal gjøre. Kanskje vi skal snu på flisa, og tenke litt gjennom hva vi selv bør gjøre?
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I rådene Sigrun Aasland har fått så langt, skinner håpet om nye, store bevilgninger gjennom. Statsråden blir også bedt om å framsnakke forskning. Dette siste er det kanskje viktigere at det er vi som gjør.
Råd 1: Fremsnakk forskning, også utenfor egen sektor
I stedet for å sende statsråd Aasland ut som en kriger i samfunnet og innad i regjeringen, bør det være vi («sektoren» — alle vi som har vårt virke innenfor høyere utdanning, forskning og innovasjon) som er fotsoldatene i å skape fortellingen om hvorfor forskning og kunnskap er så avgjørende viktig.
Da må vi tørre å snakke også med dem utenfor sektoren. Vi må overbevise om at vi, fritt etter rektor ved OsloMet, Christen Krogh, ikke tar oss råd til å drive med kunnskapspolitikk — vi driver med kunnskapspolitikk for å ha råd til alt annet vi trenger i samfunnet.
Det er ikke statsråd Aasland som må overbevises om å bruke mer penger.
Kyrre Lekve
Det er ikke statsråd Aasland som må overbevises om å bruke mer penger. I stedet må vi demonstrere hvordan forskning er avgjørende for å løse fremtidens energiutfordringer og dermed få den andre statsråd Aasland til å ønske å bruke mer penger på forskning.
Vi må vise helseministeren hvordan vi kan kombinere ny teknologi med et velfungerende utdanningssystem til å skaffe nok hender når eldrebølgen skyller over oss. Den nye kommunalministeren må få se hvordan norske valg kan påvirkes av ondsinnede makter og hva vi kan gjøre for å beskytte oss.
Det er bare når de andre medlemmene i regjeringen syns det er en god idé å bruke penger på kunnskap, at «vår» Aasland får gjennomslag.
Råd 2: Anerkjenn virkeligheten
I løpet av de første 20 årene av dette årtusen opplevde kunnskapssektoren en eventyrlig vekst. Sektoren klaget stort sett hele tiden over for små bevilgninger.
Nå vokser ikke budsjettene like fort lenger, og vi fortsetter å gi et skjevt, unyansert og unødvendig negativt bilde. For eksempel har det nå festet seg et solid bilde i vår sektor om at det har vært realnedgang i forskningsbevilgningene i årets statsbudsjett. Selv om alle lederne i denne sektoren vet at all nedgang i årets forskningsbudsjett skyldtes effekter av den svake krona.
Antall kroner å forske for i 2025 er akkurat like mange som i 2024. Vi kan godt være misfornøyd med at forskningsbudsjettene ikke øker, men vi imponerer ingen med å svartmale.
Råd 3: Anerkjenn prioriteringer
I vår «sektor» har vi en interessant kode. Vi sier at regjeringen ikke prioriterer når nye satsinger ikke finansieres ved friske midler. Årets statsbudsjett preges av sterke, ekte prioriteringer. Det brukes nå ekstremt mye mer penger enn før på forsvar, sikkerhet og ulike kostnader som kompenserer for forverrede geopolitiske forhold (les strømstøtte).
Dette reflekteres også i fordelingen av forskningsmidler. Det settes av betydelig mer midler til forsvars-, sikkerhets- og beredskapsrelevant forskning og teknologi. Dette merkes ved at det blir mindre midler tilgjengelig på en del andre forskningsområder.
Hvis vi virkelig mener dette er en feilaktig prioritering, bør vi si det, fremfor å late som det ikke prioriteres.
Råd 4: Delta i prioriteringsdiskusjonen
Den norske forsknings- og høyere utdanningssektoren er notorisk svake på å påvirke de politiske prioriteringsdiskusjonene. Til tross for vår enorme respekt for faglig kunnskap, nekter vi å innse at evnen til å mestre politikk, kommunikasjon og lobbyarbeid også er et fag.
Skal det skapes gjennomslag, må vi gå inn i prioriteringsdiskusjonene på politikkens premisser, og ikke hevde en «gudegitt» rett på økte bevilgninger. Da kan vi ikke kjefte ut enhver politiker som sier noe litt upresist om sektoren vår; da kan vi ikke tro at det hjelper å gjøre narr av politikerne.
Og da kan vi ikke tro at de vi snakker med ikke skjønner tallene vi så fint bortforklarer og bagatelliserer; da kan vi ikke tro at også vi må forklare hva skattepengene brukes til; da kan vi ikke tro at ikke vi også må tåle å bli veid opp mot andre hensyn i samfunnet.
Råd 5: Stå sammen
En kort periode da Forskningsrådet lå nede med brukket rygg, var alle enige om at denne typen finansiering, som egentlig alle deler av forskningssystemet drar nytte av, var noe vi sluttet opp om og slo ring omkring.
Siden har vi falt tilbake til gamle synder — vi er mer opptatt av å fortelle om universitetenes unike plass, eller om hvordan bare forskningsinstituttene kan løse samfunnets umiddelbare kunnskapsbehov (Et tu brute!), eller hvordan næringslivet ikke forsker nok.
I stedet må vi fremme at de ulike sidene av kunnskapssystemet er gjensidig forsterkende.
Og til slutt. Helt i kjernen av mitt råd til oss ligger en forståelse: «Folk», «skattebetalerne» tror ikke noe på at samfunnet blir bedre hvis vi bare har mange nok ansatte på universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter. De bryr seg lite om den siste gensekvensieringen vi ikke helt vet hva vi skal bruke til (enda).
Men de lurer på om vi kan kurere kreft. De lurer på om hvordan vi skal forholde oss til kunstig intelligens. Og de lurer på hvordan vi skal klare å unngå klimakatastrofen.
Hvis vi skjønner dette, er vi litt på vei.
