Debatt ● bieke gils
Et stort behov for konstruktivt diskusjonsklima
Publisert
Oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I dette innlegget følger jeg opp Tony Sandsets kronikk hvor han setter søkelyset på behovet for konstruktive dialoger blant universitets kollegaer for å skape inkluderende miljøer for yngre og mer etablerte forskere og dermed bidra til å skape enda bedre vitenskapelig kunnskap sammen.
På bakgrunn av Tove Lies oppsummering av debattklimaet i akademia akkurat nå, er behovet for en vennligere jobb-atmosfære og kritikk slik Øyvind Kvalnes foreslår, påtrengende i forskningsverdenen. Ut fra egen bakgrunn ved belgiske og canadiske universiteter, og nylige erfaringer i en konkret sak ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN), vil jeg her komme med noen supplerende synspunkter på konstruktive dialoger i akademia.
Jeg begynte som førsteamanuensis ved USN for tre år siden og tenkte - naiv som jeg var - at alle temaer og problemstillinger kunne og burde diskuteres, nettopp fordi universitetet som institusjon tilbød meg en plattform til å gjøre det.
Som sosiolog, interessert i kjønn, interseksjonalitet og sosial ulikhet, fikk jeg snart erfare at de temaene jeg lenge hadde omfavnet lidenskapelig, snakket om og undervist i, ble i økende grad vanskelig å ta opp og diskutere i akademiske diskusjoner og i klasserom.
Som Tony Sandset også peker på i sin kronikk om debatten om avkolonisering av akademia, lever vi i en tid med betydelige trusler mot ytringsfriheten samtidig som temaer knyttet til kjønn, LGTBQ, rasisme og klimaendringer og liknende, blir tungt sensurert ved forskjellige skolers og universiteters pensum verden rundt.
Debatter om disse temaene føles ofte som slagmarker for å følge Sandsets metaforbruk. De splitter oss, eller i det minste viser oss at fragmenteringen i perspektiver og erfaringer kan bli skremmende og demotiverende for mange.
I to tidligere engelskspråklige kronikker har jeg rettet søkelyset mot behovet for konstruktive dialoger med studenter og kollegaer. Disse er et resultat av det jeg opplevde som krevende diskusjoner ved mitt eget universitet.
I den første kronikken, og i tråd med noen av Sandsets poenger, etterlyste jeg et debattklima hvor vi kunne se hverandre som samarbeidspartnere hvor vi plasserte uenigheten oss imellom i en større sammenheng. Det er min erfaring at enhver fruktbar diskusjon eller møte må starte utfra premisset at vi er likeverdige partnere og ikke minst at vi vil hverandre vel uansett våre forskjellige perspektiver.
For eksempel, i sammenheng med diskusjoner av avkolonisering av pensum ved mitt eget universitet, har jeg poengtert at systemisk ulikhet aldri er et resultat av enkeltindividet, men en konsekvens av sosiale strukturer og forventningsmønstre som utgjør de institusjonene og samfunn vi lever i.
Det er min erfaring at enhver fruktbar diskusjon eller møte må starte utfra premisset at vi er likeverdige partnere og ikke minst at vi vil hverandre vel uansett våre forskjellige perspektiver.
Bieke Gils, førsteamanuensis ved Universitetet i Sørøst-Norge
Dette er spesielt viktig å erkjenne. I tillegg må det understrekes at vi som individer er ikke alene årsak eller løsning på komplekse problemer som diskriminering eller klimaendringer. Bare om vi klarer å jobbe sammen vil vi kunne bli avgjørende bidragsytere for å få i gang fungerende og fruktbare diskusjoner om viktige samfunnsspørsmål.
Kollektive anstrengelser i slike sammenhenger er ikke bare utopi. Det er faktisk mulig å få til. Den andre kronikken oppsummerer og illustrerer nettopp dette, at god dialoger om antatte kontroversielle temaer kan avholdes og de kan til og med bli gjort om til læringsmuligheter som utvikler og forbedrer vår kunnskap fordi de utfordrer oss som lærere, forskere og mennesker generelt. La oss gripe den muligheten.
Vi bør også ta med at koronapandemien har gjort nødvendige ansikt-til-ansikt diskusjoner mer krevende og utfordrende. Min erfaring er at pandemien og isoleringstiltakene har gjort det betydelig vanskeligere å holde kontakten med kollegaer og bli i stand til å ta «temperaturen» på bestemte temaer.
Pandemien har også gjort at det har blitt mye lettere å holde seg vekk fra samtaler eller diskusjoner man forventer kan føre til konfrontasjoner, som jeg selv har gjort noen ganger. Mitt inntrykk er at fraværet av fysisk tilstedeværelse i daglige interaksjoner med kollegaer så vel som klasseromsettinger, gjør det betydelig vanskeligere å takle komplekse problemer konstruktivt.
Hjemmekontor og digital kommunikasjon under pandemien kan også ha spilt en vesentlig rolle i det Tove Lie beskriver som «et stadig tøffere ytringsklima». Sagt på en annen måte, den krasse tonen og skarpe formuleringer mange opplevde i digital fora i form av motinnlegg på Facebook, i eposter og kommentarfelt, har kanskje blir enda mer spisset, sårende og krenkende etter pandemien slo inn over oss?
Mange studenter og lærere vegrer seg derfor for å bli sett på Zoom (svarte skjermer) og å ytre seg og å risikere å bli tatt opp av andre studenter. Hvilke langtidseffekter slik digital kommunikasjon medfører for ytringsmulighet og -frihet i akademia er uavklart.
Hva vi ikke må glemme er at i sosialdemokratier som Norge er ytringsfrihet mulig, det verdsettes, og det fører svært sjeldent til livstruende følger, noe som kan forekomme i land med mindre eller ikke-demokratiske regjeringer.
Det er en viktig grunn til, ikke bare for gang på gang ta ansvar for å ta opp og diskutere en mengde kompliserte spørsmål som f.eks. systemiske former for sosial ulikhet, men også lete etter og anvende måter å føre konstruktive dialoger med studenter og kollegaer på, slik at vi bidrar til å skape det sterke globale samfunnet vi trenger for å kjempe mot de sosiale, økonomiske og politiske utfordringene som er forsterket av klimakrisen.
Alvorlig talt, vi har ikke tid til å la heterogeniteten og fragmenteringen av våre forskjellige perspektiver, følelser og erfaringer lede til lammende konflikter, apati eller ignoranse.
I stedet må vi finne måter å akseptere, til og med omfavne denne fragmenteringen av perspektiver, denne heterogeniteten og potensialet for uenighet, som et fundament som vi bygger opp en sterkere selvfølelse på, samt utvikler vår globale, sosiale og økologiske forbundethet.
Vi trenger sterke universitetskulturer basert på konstruktive dialoger for nåværende og fremtidige generasjoner, og vi trenger dem nå!
Les også:
Følg flere debatten i akademia på Khronos meningsside
Nyeste artikler
Litt mer «Pørni-effekt», takk
Ønsker markedsorientert forskning — nå overtar Ungarn formannskapet i EU
Kronprins Haakon hedret deltakerne i finalerunden
Anette (19) vil bli lærer. Se søkertallene til lærerutdanningene landet rundt
Slipp den erfaringsbaserte MBAen løs
Mest lest
Professor ber dekan om å gå av: — Null tillit
Litt tyngre å få jobb med master
Student ble tatt for fusk og saksøkte Kunnskapsdepartementet. Nå har hun tapt i to rettsinstanser.
Frykter at Norge sitter igjen med bare tysk, fransk og spansk om ti år
Går hardt ut mot rektor i lokalavisa