Debatt ● åse lund
Tilværelsens uutholdelige forutsigbarhet
En uke ut i januar kom mailen fra rektor og humøret blei mørkere enn studentenes skjermer. Jeg vil ikke ha forutsigbarhet!
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
«Jeg skal vel alltids klare to uker til med Zoom-undervisning», måtte jeg fortelle meg sjøl da det blei klart at høyere utdanning stengte ned igjen. Men jeg brukte hele jula til å grue meg til å komme tilbake til jobb foran skjermen. Jeg grua meg til å planlegge ambisjonsløs undervisning. Jeg grua meg til å møte svarte skjermer og tause studenter.
Jeg grua meg til å måtte forholde meg til dynetrekket, kjøkkenbenken og veggdekorasjonene til studentene og studentenes foreldre. Jeg grua meg til å se meg sjøl snakke i time etter time uten å få respons. Jeg grua meg til å bruke tid på å finne på fiffige opplegg som ikke fører til større engasjement. Jeg grua meg til å igjen miste gleden ved å undervise.
En uke ut i januar kom mailen fra rektor: «For å sikre forutsigbarhet for ansatte og studenter har USN besluttet å forlenge perioden med digital undervisning til og med fredag 21. januar», og humøret blei mørkere enn studentenes skjermer. Jeg vil ikke ha forutsigbarhet!
Det er jo nettopp det forutsigelige og monotone som gjør nettundervisning så uutholdelig. Det er like uutholdelig som forutsigbarheten USN har vist gjennom hele pandemien, ingen vilje til å finne andre løsninger for å overholde smittevernet, og nedstenging for å forebygge og forutsi.
Tilbake sitter studenter med psykiske problemer og forelesere som har mista grepet om undervisning. Men vi skal følge opp studenter som sliter sjøl om vi aldri har møtt dem. De er navn på skjermer og kanskje ett og annet bilde. Men vi skal følge dem opp for å sikre gjennomstrømming. Inviter til Zoom-lunsj og Zoom-kaffe, får vi høre. Ta en ekstra samtale med dem som sliter. Men de som sliter møter ikke opp til kaffe med læreren sin. De sitter kanskje bak en svart skjerm blant 60 andre.
I august gleda jeg meg til å komme tilbake til jobb med kollegaer i gangen og studenter i klasseromma. Etter et semester uten et eneste fysisk møte med studenter, bobla jeg over av pågangsmot og nye ideer til undervisninga. Jeg delte studentene i mindre grupper for å opprettholde smittevern og bli ekstra godt kjent med dem sjøl om jeg brukte langt flere ressurser enn jeg fikk tildelt.
Jeg brukte ekstra lang tid på å planlegge kreativ og studentaktiv undervisning. Og studentene var lykkelige over å komme tilbake. Mange var ivrigere enn noen gang, noen måtte venne seg til å bli sett og hørt, andre måtte venne seg til å høre på andre, å samarbeide og å være sammen i en gruppe. Og de blei slitne. For mange var det en litt for stor overgang å skulle komme seg opp av senga og ut av stua. De blei slitne i hodet av å tenke og mene og dele.
Men så kom eksamensperioden, og USN stengte ned igjen. Med forutsigbarheten som argument, lot vi studentene møte opp fysisk til muntlig eksamen. Det var et riktig valg, for flere av de oppmøtte hadde med seg dårlige erfaringer med muntlig Zoom-eksamen og kom gråtende inn til eksaminering. Der fikk de med seg bedre erfaringer og gråt av takknemlighet over å ha blitt tatt vare på. De fikk kjenne på tryggheten ved å være fysisk sammen med noen som ville dem vel sjøl om vi bare kunne trøste på avstand.
Første Zoom-økt med nye studenter var forutsigbar nok. Etter hederlige forsøk med oppvarmingsøvelser og vennlige oppfordringer om å beholde kameraet på, satt det fem studenter igjen som svarte pliktskyldigst på spørsmål underveis. Mens jeg lurer på om jeg holder ut en uke ekstra, får vi mail fra programlederne om at de som har størst behov for fysisk undervisning skal prioriteres når vi en gang i uviss framtid får lov til å samle studentene igjen.
Det er nemlig ikke rom til alle når enmeteren skal overholdes. Om det er førstemann til mølla, den mest frustrerte læreren, eller dem med de minst smittebekymra studentene som prioriteres, er det ingen som veit. Jeg har bare ett svar på dette: Prioriter alle! Hvis vi mangler rom, får vi skaffe oss flere!
Pandemien er visst ikke over, men la for all del tvungen Zoom-undervisning være over for godt. Etter to år med pandemi, burde det være mulig å tilfredsstille smittevern og avstandskrav uten å sende studentene hjem under dyna. Men ansvaret for å få det til må tas av noen andre enn oss som underviser i høyere utdanning. Det har vi tatt alt for lenge, og det spørs hvor mye lenger vi holder ut, forutsigbart eller ikke.
Åse Lund er universitetslektor i norsk ved barnehagelærer- og grunnskolelærerutdanningene ved Universitetet i Sørøst-Norge
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
Nyeste artikler
Khronos store julequiz
Fagskoledebattens blindsoner — mer enn ren kvalifisering for arbeidslivet
Frykter for kurstilbudet. Blir det svekket, kan det bli flere tomme studieplasser
Nøttesteik — på godt og vondt
Distriktsløft krever mer enn flere studieplasser
Mest lest
Dette er Lise Øvreås sitt lag til rektorvalet ved UiB
ChatGPT fikk A på eksamen. — Skulle nesten bare mangle
Tidligere har hun fått drapstrusler for forskningen sin. Men nå har det skjedd noe
Cecilie Hellestveit vurderer å slutte å snakke med media: — Klikkhoreri
Professor ber studentene forplikte seg: Du vil bli sett på som en forræder om du dropper ut