Debatt Audunson og Breidlid

Et nytt sjikt av reisende i universitetsledelse

Inntil nylig spilte universitetets ansatte en viktig rolle i rektoransettelser. Nå skjer det heller en stollek i lukkede rom.

Er vi i ferd med å få et sjikt med rektorer som først og fremst er lojale til egen lederkarriere – ikke fagmiljøene og institusjonene de skal lede, spør innleggsforfatterne, med utgangspunkt i at bl.a. Curt Rice ved OsloMet (bildet) melder overgang til NMBU før åremålet hans er ute.
Er vi i ferd med å få et sjikt med rektorer som først og fremst er lojale til egen lederkarriere – ikke fagmiljøene og institusjonene de skal lede, spør innleggsforfatterne, med utgangspunkt i at bl.a. Curt Rice ved OsloMet (bildet) melder overgang til NMBU før åremålet hans er ute.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Er vi i ferd med å få et nytt sjikt i norsk høyere utdanning og forskning? Et sjikt av reisende i universitetsledelse som når åremålsperioden går mot slutten, forflytter seg til neste universitet? Rektorer som først og fremst er lojale til egen lederkarriere – ikke fagmiljøene og institusjonene de skal lede?

Når Curt Rice gjennom sin overgang fra OsloMet til NMBU nå følger i fotsporene til Dag Rune Olsen – som vandret fra Universitetet i Bergen til Universitetet i Tromsø – eller Ole Petter Ottersen – som vandret fra Universitetet i Oslo til Karolinska instituttet – kan det være grunn til å stille et slikt spørsmål.

Denne stolleken i lukkede rom, der hodejegere fra konsulentfirmaene i Bjørvika og et lite antall styremedlemmer overtar den rollen universitetenes ansatte hadde inntil for få år siden, representerer en uthuling av demokratiet som det er nødvendig å reise en bevegelse mot.

(les videre under AnnonseN)

Last ned Khrono-appen og få varsel om den viktig debatt og nyheter.
Last ned til iPhone - Last ned til Android
-

Last ned Khrono-appen og få varsel om den viktig debatt og nyheter.Last ned til iPhone - Last ned til Android-

Ledelsesmodellen ved universitetene har vært og må være faglig forankret i det som er verdigrunnlaget til forskning og høyere utdanning. En ledelsesmodell der fagligheten sitter i førersetet er en del av universitetenes DNA. De kan ikke styres av de til enhver tid gjeldende management-trender, nå New Public Management (NPM), der framveksten av reisende i universitetsledelse er i ferd med å gi P’en i NPM tilleggsbetydningen Personal.

Ulike universiteter har noe ulike faglige identiteter. OsloMet har for eksempel en profesjonsvitenskapelig forankring, mens NMBU er historisk forankret i landbruksvitenskapene. Samfunnsoppdraget er knyttet til disse forankringene, og det er viktig at institusjonenes øverste ledelse har en grunnfestet forståelse for det dersom universitetene skal fungere i samsvar med samfunnsoppdraget.

I Norge har denne faglige forankringen blitt sikret gjennom åpne og transparente valg der aktuelle rektorkandidaters fagfeller sammen med andre ansatte og studenter har det avgjørende ordet. Det er viktig å understreke at dette ikke bare har vært viktig for det interne demokratiet på universitetene og høgskolene. De åpne debattene i offentligheten om rektorkandidaters program og kvalifikasjoner har vært viktige for universitetene og høgskolenes rolle som demokratiske institusjoner og kunnskapsinstitusjoner i det hele tatt.

Erfaringene vi har høstet gjennom de årene vi nå har hatt ansatt rektor viser entydig at dette er en ordning som svekker ledelsens faglige forankring, svekker universitetsdemokratiet og svekker universitetenes rolle som demokratiske institusjoner i samfunnet.

«Ordningen svekker ledelsens faglige forankring»

Ragnar Audunson og Anders Breidlid, OsloMet

I den prosessen som skjer ved de universitetene og høgskolene som i likhet med OsloMet har ansatte rektorer, er det ikke nødvendig for aktuelle kandidater å stå i noen åpen dialog med de ansatte og studentene på den institusjonen vedkommende ønsker å bli rektor for, og med den allmenne offentligheten, der hun eller han legger fram et program for sin rektorperiode.

Dette fraværet av dialog mellom den som skal bli leder og de vedkommende skal være leder for, svekker universitetsdemokratiet. Systemet tiltrekker seg ledere med svak tilknytning til den faglige virksomheten de skal lede. Et eksempel er nåværende rektor Curt Rice ved OsloMet. Han kom fra Universitetet i Tromsø uten noen faglig forankring i fag det undervises og forskes i ved OsloMet, og han går til NMBU uten noen faglig forankring i virksomheten som konstituerer det universitetet. I styret ble han ansatt til fordel for nåværende rektor Sjur Baardsen, som nettopp har en faglig forankring ved institusjonen som professor i skogøkonomi.

Det var fem søkere til stillingen, men offentligheten visste ikke at Rice var søker siden hans navn var unntatt offentligheten. Rice ble ansatt under en lukket sak i NMBU-styret, og det viser seg at tillitsvalgte ikke hadde fått være med i arbeidsgruppen som skulle rekruttere ny rektor. Ansettelsen av rektor ved NMBU føyer seg inn i rekken av ledelsesstrategier etter konsernmodellen, som betyr at de ansatte ikke har noen innvirkning på hvem som skal være ledere for universitetene.

Demokratiunderskuddet på universitetsarbeidsplassen betyr at institusjonene styres etter en administrativ snarere enn en faglig logikk, med en top-down ledelsesstil som skaper stor frustrasjon og en følelse av avmakt blant de faglige ansatte. Problemet forsterkes ved at systemet med tilsatt kombineres med ekstern styreleder oppnevnt av departementet.

Styreleder har også en svak tilknytning til institusjonen, og vil nødvendigvis først og fremst kommunisere med og få informasjon fra rektor. Det samme gjelder de øvrige eksterne styremedlemmene. De eksterne i styret har som hovedregel ingen annen tilknytning til institusjonen enn den de har via rektor. Derfor ser vi svært, svært sjelden at eksterne styremedlemmer stemmer annerledes enn det som anbefales i rektors saksframlegg.

At rektor og styreleder, to helt sentrale aktører i beslutningsprosessen, begge har en svak tilknytning til fagmiljøene der styreleder primært står i dialog med rektor, er et stort problem.

Noen av de skarpe konfliktene vi har hatt mellom universitetsledelse og fagmiljøene, for eksempel mellom rektor og styreleder på den ene siden og de ansatte på den andre siden i forbindelse med Nord universitets nedleggelse av Nesna, illustrerer det.

I det siste har både politikere fra den rødgrønne sida, også fra Ap, fagforeningsledere og ansatte fra mange universiteter landet rundt sagt at en reversering av NPM er nødvendig, samt en langt mer demokratisk styring av institusjonene.

De rødgrønne vil kanskje til høsten få en mulighet til å gå vekk fra New Public Management og etablere en styringsstruktur der ansatte på universitetene i langt større grad får kontroll over sin egen arbeidsplass. Tradisjonen med valgt universitetsledelse er blant de trekkene ved den nordiske samfunnsmodellen Pelle Dragsted i den nye boka Nordisk sosialisme mener nordisk venstreside kan bygge videre på i utviklingen av realistiske alternativ til høyrepolitikken.

Mye avhenger imidlertid av om Arbeiderpartiet i praksis virkelig ønsker å gjennomføre en reform som kaster NPM i universitets- og høgskolereformen på skraphaugen.

(Innlegget er først publisert i Klassekampen.)

Powered by Labrador CMS