Er vi i ferd med å miste evnen til å møte hverandre ansikt til ansikt?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Den lynraske utviklingen av sosiale apper og kunstig intelligens, som hjelper oss å uttrykke en stadig mer finpusset versjon av oss selv har en bakside. Det får den ufiltrerte, ekte versjonen av oss til å blekne i samme tempo.

Generasjon Z har vokst opp med smarttelefoner og sosiale medier som primære kommunikasjonskanaler og har også vært gjennom en langvarig pandemi i sosialt formative år. Mange unge mennesker i dag opplever en digital avhengighet vi som samfunn har bidratt til, og antallet timer vi bruker på nettet daglig øker.

Dette er en negativ utvikling vi må ta tak i. Vi må legge til rette for at studenter og andre unge får mer trening i å være seg selv og omgås utenfor det digitale.

Debatt ● Stian Orm, Marita Andreassen og Ulrika Håkansson

Studenttrivsel i høyere utdanning starter med relasjonen

Data fra SHoT-undersøkelsen i 2022 viser at studenter rapporterer høye nivåer av ensomhet, prestasjonsangst og sosial utrygghet. Vi som jobber med helsefremming og behandling av psykiske lidelser for studenter, ser at det er behov for nye tiltak for å møte disse utfordringene sammen.

Når det sosiale livet flyttes over på det digitale, mister vi trening i fysiske interaksjoner, og «face to face»-samvær kan oppleves som ukomfortabelt. Sosiale ferdigheter som øyekontakt, uformell småprat, spontanitet og empati må utvikles og vedlikeholdes. Dette er ferdigheter som er direkte knyttet til å koble seg på andre mennesker, og oppleve seg selv som en del av et fellesskap. Det er med på å forebygge ensomhet, sosial angst og depresjon, noe som er utbredte utfordringer blant unge.

Vi bruker telefonen mer enn før, men snakker mindre i den enn noensinne. Det er så enkelt å sende en snap, en tekst eller en emoji, og vi har ofte en antagelse om at tekstbasert kontakt er mindre kleint og mindre forstyrrende for mottakeren. Forskere har likevel funnet ut at samtaler som inneholder stemme, skaper sterkere sosiale bånd uten at det gir en økning i følelsen av at det var pinlig, sammenlignet med tekstbasert kommunikasjon. Vi bare forventer at det kan bli pinlig på telefon.

Å misforstå hvordan ulike kommunikasjonsformer påvirker oss, kan gjøre at vi velger måter å kommunisere på som ikke maksimerer verken vår egen eller andres trivsel. Alle vi som møter studenter og andre unge mennesker i det daglige bør ta ansvar for å formidle hvorfor analoge kommunikasjonsformer er viktige for trivselen.

studenthelse

Kraftig økning i ensomhet. Digital undervisning pekes på som årsak

Studier viser at selv korte sosiale interaksjoner kan utløse positive følelser, styrke den mentale helsen og gi en følelse av tilhørighet til samfunnet rundt. Småprat stimulerer også hjernen til å være mer årvåken, siden man må tilpasse seg raskt til samtalens dynamikk, og det kan skjerpe evnen til problemløsning og kreativ tenkning.

I en tid hvor teknologi stadig spiller en større rolle, kan vi våge å fremheve verdien av det analoge? 

Kan vi oppfordre forelesere til å sette av tid til å øve på ukomfortabel småprat hver dag? Oppmuntre studenter til å snakke med noen de ikke kjenner, eller å legge vekk telefonen og prate sammen i pausene? 

Livskvalitet

Stadig flere studenter sliter med psykiske problemer. Gisle Marhaug vet at det kan gå bra

Forelesere har en nøkkelrolle i å skape et trygt miljø hvor studenter kan bevare og videreutvikle sin evne til spontane interaksjoner. Alle vi som jobber i studentsamskipnadene har også en viktig rolle i studenthverdagen, og bør se på hvordan vi kan formidle budskapet til studentene på våre spisesteder, treningssentre, helsesentre og andre møteplasser. For helsefremming skjer der hvor helse skapes; i hverdagen.

Sosiale medier bidrar til mange fine plattformer for meningsdeling, informasjonsutveksling og fellesskap. Vi må likevel stimulere til et studentmiljø med studenter som er like trygge offline som online. Ellers risikerer vi å få en generasjon studenter uten evne til å møtes ansikt til ansikt.

Debatt ● Kolbjørn Kallesten Brønnick og Julia Vigdal Esperås

Er studenter mindre resiliente enn før?