Er Universitetet i Sørøst-Norge et universitet?
Demokrati. Hvor mange av universitetene våre kan med rette smykke seg med tittelen de bærer? Er Universitetet i Sørøst-Norge (USN) et universitet, spør USN-professor Peter Fjågesund.
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Er Universitetet i Sørøst-Norge et universitet? Hvor mange av universitetene våre kan med rette smykke seg med tittelen de bærer? Og forresten, hva er egentlig et universitet?
La meg forsøke meg på en definisjon: Et universitet er en institusjon med et vitenskapelig kvalifisert personale som har to hovedfunksjoner: 1) å bedrive undervisning av studenter på høyere nivå; og 2) å bedrive forskning og utvikling. I tillegg har det en vesentlig tredje funksjon: å være en kritisk, vitenskapelig basert institusjon som har et særlig ansvar, sammen med bl.a. pressen og politiske institusjoner, for å verne om og videreutvikle demokratiske samfunnsverdier som åpenhet og frihet, og for å lære opp studentene i de samme grunnleggende verdiene.
Kanskje kunne en til og med gå så langt som å si at selve drivkraften i universiteter og høgskoler er den åpne, kritiske debatten.
Peter Fjågesund
Slik sett er universitetet, i likhet med Kirken i middelalderen, en verdiinstitusjon som uten blygsel forfekter og forsvarer et sett med grunnleggende idealer som det ellers i samfunnet kan være delte meninger om, avhengig av politisk og verdimessig ståsted. På tross av en bred konsensus, er det mao. fullt mulig å forestille seg en debatt der de nevnte verdiene utsettes for press eller kritikk (noe som nå skjer i mange land), men der universitetet som institusjon har en klar forpliktelse til å hevde og forsvare sitt verdigrunnlag. For eksempel: plagiering, ensretting, intoleranse mot saklig kritikk, diskriminering pga. kjønn, seksuell legning eller etnisk bakgrunn, udokumenterte og villedende forskningsresultater, og undervisning basert på det samme osv. er og skal være bannlyst ved ethvert universitet eller høgskole. Verdigrunnlaget vårt skal med kompromissløs konsekvens sørge for at akademia holdes rent for en slik praksis, nettopp for å sikre det vi fremholder som våre grunnverdier.
Ut fra sine kvalifikasjoner, arbeidsoppgaver og faglige forpliktelser er det først og fremst det vitenskapelige personalet som forvalter de oppgavene denne institusjonen er pålagt. Selv om universitetets ledelse, med rektor og styre i spissen (og for så vidt resten av institusjonen), er forpliktet på de samme ideene, er det altså først og fremst det faglige personale som i sin praksis bærer og forvalter universitetets idé, og som har det daglige ansvaret for å sørge for at den ikke kompromitteres. Kanskje kunne en til og med gå så langt som å si at selve drivkraften i universiteter og høgskoler er den åpne, kritiske debatten, og troen på at den er en forutsetning for både faglig og samfunnsmessig utvikling. Med andre ord: demokrati og akademisk virksomhet er to sider av samme sak, og gjensidig avhengige av hverandre. Det ene fungerer ikke uten det andre.
Vil noen i dagens Norge – eller i Universitetet i Sørøst-Norge – erklære seg uenig i ovennevnte beskrivelse? Vil noen hevde at den går for langt, at den er for radikal, at tidene har forandret seg, og at den ikke lenger gir en fyllestgjørende beskrivelse av hva et universitet er? Jeg tror ikke det; etter et kvart århundre i akademia har jeg i hvert fall ikke møtt noen som har forfektet en annen grunnleggende rolle og funksjon for universitetet. Dermed våger jeg å anta at dette er et felles verdimessig utgangspunkt for den situasjonen vi befinner oss i universitets- og høgskole-Norge, og ved USN.
Videre kan vi kanskje også enes om at det inntil for relativt få år siden var en selvfølge at disse institusjonene var styrt av ledere og organer som var valgt av institusjonenes egne ansatte. De var mao. grunnleggende demokratiske også i sin interne struktur. Det var en selvfølge at de som sto for primærvirksomheten, dvs. undervisning og forskning, hadde en avgjørende hånd på rattet mht. institusjonenes små og store valg. Faglige ledere – instituttledere, dekaner og rektorer – var alle valgt av og blant sine egne. Det samme var en rekke råd, styrer og utvalg. Slik er det ikke lenger.
I løpet av relativt kort tid – og ved USN mer radikalt enn ved de fleste andre institusjoner – har så godt som alle representative fora blitt fjernet, samtidig med at så godt som alle ledere blir ansatt, dvs. ovenfra og ned, framfor nedenfra og opp. Vi som alene står for primærvirksomheten har blitt fratatt så godt som all den innflytelsen vi tidligere hadde på så godt som alle nivåer i institusjonen. I dag er det kun til styret, USNs øverste organ, at vi velger representanter blant våre egne, og der er de i klart mindretall. Er det fortsatt enighet om at dette er en korrekt beskrivelse av virkeligheten, eller har jeg grovt fortegnet den?
Er det så innenfor disse relativt nye rammene mulig å tenke seg et velfungerende universitet eller høgskole, som ivaretar sine samfunnsmessige forpliktelser og forvalter sine akademiske idealer, men der altså 1) de vitenskapelig ansatte på samme tid har forsvinnende liten eller ingen innflytelse på valg av sine faglige ledere, 2) der råd og utvalg med representanter som er valgt av sine egne i praksis ikke eksisterer fordi de få råd og utvalg som finnes er utpekt av ledere som heller ikke er valgt, men som selv er utpekt av nivået over, og 3) der informasjonen om alle vesentlige beslutninger kun når det vitenskapelige personalet via institusjonens nettsider? Sørger et slikt system for å gi en tilfredsstillende garanti for at kravene til åpenhet, kritikk, debatt og demokrati blir ivaretatt?
For å være mer konkret: Hvor i USN foregår den kontinuerlige og livsviktige interndebatten, som til slutt skal resultere i institusjonens veivalg? Foregår den ikke nesten utelukkende innenfor den ansatte ledelsen, og dernest i styret, lengst mulig unna primærvirksomheten? Hvor er foraene der meningsbrytningen skjer, hvor et flertall til slutt vinner fram, og sender sin konklusjon videre til neste nivå, hvor meningene brytes på ny, og nye konklusjoner trekkes?
Kort sagt, hvor får vi som bedriver primærvirksomheten på noen som helst måte uttrykt vår mening? Og hvor er det demokratiske grunnprinsippet om nedenfra og opp blitt av, et prinsipp som har styrt akademia og sikret de akademiske idealene gjennom svært lang tid? De fleste av oss kan bare besvare disse spørsmålene ved å slå ut med armene, og si som sant er: Vi har faktisk ikke et eneste forum, ikke et eneste organ av noen som helst reell betydning. En ytring som den jeg nå skriver har egentlig ingen steder å gå, unntatt til pressen. Alternativet måtte være den såkalte «tjenestevei», som med dagens administrative struktur, stort sett oppleves som et svart hull, og som uansett ikke egner seg for diskusjoner av overordnet betydning.
Tidligere dekan ved Det teknisk-naturvitenskapelige fakultetet ved Universitetet i Stavanger, Per Arne Bjørkum, sier i Dag og Tid 6. desember 2019: «Forskarar har ei moralsk plikt til å vere usamde. Det er usemja som har gjeve oss det meste av det vi i dag oppfattar som godt.» Det sier seg selv at en institusjon som skal drive troverdig forskning dermed også må ha en indre struktur, klima og styresett som garanterer denne uenigheten fritt spillerom. Ingen kan på alvor mene at f.eks. USN i dag tilfredsstiller et slikt krav.
Dette er likevel ikke først og fremst et spørsmål om hvorvidt USN og andre akademiske institusjoner skal gi sine faglige ansatte en anstendig grad av medvirkning og medbestemmelse over egen arbeidsplass. Det som er langt viktigere er at dette er en del av et mye større spørsmål, som inneholder langt viktigere temaer, så som grunnbetingelsene for den åpne og frie offentlige debatten, som midt i våre vestlige demokratier er utsatt for åpne så vel som fordekte angrep fra både politisk hold og fra tunge markedskrefter.
For de som måtte ha interesse av hva som står på spill, kan det anbefales å lese tordentalen som den verdenskjente komikeren Sacha Baron Cohen holdt den 21. november 2019 mot Facebooks skjødesløse og profittmotiverte spredning av falske nyheter, og den grunnleggende trusselen dette representerer.
Som nevnt ovenfor, og i fortsettelsen av Cohens kritikk: Universiteter og høgskoler har så langt vært en av samfunnets viktigste bastioner og garantister for en fri, åpen og framfor alt rettskaffen utveksling av synspunkter og argumenter. Vi har, sammen med resten av utdanningsvesenet, en forpliktelse til å innpode denne livsviktige standarden i den generasjonen som skal føre samfunnet videre. Vi står overfor gigantiske globale utfordringer. Dersom vi bruker klima- og miljøutfordringene som et eksempel: tror vi at disse kan løses uten en nådeløst kritisk og etterprøvende holdning nedenfra, fra unge og gamle, vanlige borgere og eksperter, presse og akademia, overfor alle som sitter med makt og myndighet? Er det ikke nettopp kneblingen av kritikk og underkjennelsen av informasjon som representerer den store faren? Det siste vi da må gjøre er å kompromisse på vår egen praksis og våre egne interne strukturer, og ikke bare begrense, men i realiteten umuliggjøre, en kontinuerlig åpen debatt. Derfor må vi snarest mulig gjeninnføre demokratiske organer som sikrer det mangfoldet og den kontinuerlige meningsbrytningen som er en forutsetning for at vi med rette kan kalle oss et universitet.
Joda, jeg har registrert at USN har en prosess på gang med tanke på en mulig innføring av enkelte demokratiske fora. Er det fryktelig negativt og mistenksomt å påstå at denne prosessen, på bakgrunn av tidligere erfaring, ikke er videre tillitvekkende, at den nærmest bør betraktes som et velregissert og velkontrollert spill for galleriet? Minner den ikke aldri så lite om en militærjunta som, etter å ha avviklet demokratiet og inntatt maktens korridorer, inviterer til et hyggelig lite demokratiseminar? Eller er slike antydninger både meningsløse og insinuerende?
I så fall har nå USNs styre og ledelse en gyllen anledning til å vise både meg og veldig mange andre hvor grundig feil vi har tatt. De kan rydde bordet for intetsigende kvasidemokrati, og gjenopprette effektive demokratiske organer som gir lærere og forskere tillit til egen institusjon, en følelse av genuin delaktighet i dens beslutninger, og motivasjon til å kjempe for de idealene de selv og vi alle er forpliktet på. Det ville frigjøre en kraft og en entusiasme som i dag ligger innpakket i frustrasjon og resignasjon. Det er et valg mellom tap-tap eller vinn-vinn.
- Les også: Innlegg fra rektor Aasen i 2018: Sørøst forstår hva et universitet er
