Universitetskamp, del 2

Den nye boken Universitetskamp fikk oppmerksomhet i Khrono, noe som er positivt. En av reaksjonene var dog litt underlig, og jeg tillater meg en kommentar.

Rektor ved Høgskolen i Innlandet sier at «jeg er ikke overrasket over at vi må levere regnskap for hva pengene vi får inn brukes til». Det er et vakkert eksempel på hva vi tidligere på ex.phil. kalte «å argumentere mot stråmenn»: Fremstill en selvfølgelighet, lat som noen er imot dette, og tordne løs.

Men ingen av bidragsyterne i boka Universitetskamp betviler på noen som helst måte at universiteter og høgskoler skal rapportere pengebruken sin. Har man ikke alltid rapportert? Det nye ved universitetene er jo den økende grad av rapportering, evaluering og utredning, ikke rapportering som sådan.

Rektoren sier hun har tro på samarbeid med arbeidslivet. Ja vel, hun kan like godt si god jul og godt nyttår. Min arbeidsplass, OsloMet, er langt på vei basert på samarbeid med arbeidslivet, det er knapt kontroversielt. Spørsmålet er vel heller på hvilken måte og på hvilke premisser dette samarbeidet foregår?

Deler av den nye ledelsesklassen i høgskole- og universitetssektoren nekter å se utover egne snevre premisser. En økende grad av kontroll, mindre tillit, flere skjema, færre praktisk-administrativt ansatte – i gamle dager kalt sekretærer – desto flere pro-vise-dekaner for strategiske utfordringer, eller noen annen form for nytale.

«Nord universitet styrker ledelsen», heter det. De ansetter to nye prorektorer. Som Arve Hjelseth nylig bemerket så har altså Nord universitet ønsket å kvitte seg med lærere, men har ansatt to nye prorektorer, blant annet en for «strategi og omstilling.»

Få fra lederklassen ser ut til ville forstå at denne stadige beskjeftigelsen med oss selv er problemet; en organisatorisk onani om at vi hele tiden skal omorganisere, nytt/gammelt institutt, fakultetet, sammenslåing, etc. Det er et språklig basert skuespill, som gir inntrykk av handling og action: Nå skjer det noe! Ja, det gjør det. To nye til - tja - en million i året? Hørte jeg noen forslå stipendiatstillinger i stedet?

Ledelse og organisasjonsteori - samfunnsvitenskapens språklig-perverterte stebarn - er for universitetssektoren blitt et krampaktig felt, løsrevet fra forskning og undervisning. En egen verden av sirkulær logikk, der man haster av gårde til neste strategimøte, neste møte om visjoner, neste møte om omstilling og digitalisering.

Og vi faglig ansatte? Nå ja, vi sysler jo litt med

• instituttsammenslåing,
• gruppearbeid om strategiplan,
• informasjonsmøter om praksis,
• opplæring i Canvas,
• nye regler for reiseregning (dessuten skifte av leverandør),
• rapportering om rombehov,
• koordinatormøte,
• kartlegging av status for undervisning i forskningsetikk,
• ekstern evaluering av bachelorprogrammet,
• hvordan laste ned og skrive ut fra Inspera,
• regler for bestilling av mat til seminar med eksterne,
• arbeidsmiljøsamtalen,
• rapportering om Erasmusutveksling,
• valg av studenttillitsvalgte,
• emneplanlegging på nett (EPN),
• høringsinnspill til risikovurderingen,
• kommentar til utkast til arbeidsplan,
• workshop om pensumlister i leganto,
• timeplanutkast med endring,
• skjema for evaluering og
• møte om bacheloroppgavens forhold til praksisperioden,

for å nevne noe.

Vi godt voksne og fast ansatte lever godt med denne ironiske situasjon. Vi kan le av tåpelig penge- og tidsbruk. Derimot: Yngre mennesker med blikk for karriere i bransjen og våre studenter skal vite: Det sitter en administrativ lederklasse og kaster bort penga deres.