Tjora maner til universitetskamp

I en ny bok rustes det til kamp for universitetet, med stor U.

En rekke kjente akademikere lufter sine bekymringer rundt endringene som de siste årene har preget universitets- og høgskolesektoren. I boka Universitetskamp problematiserer de graden av reformer, strukturendringer, profesjonalisering av ledelse og administrasjon, og økt bruk av målstyring.

Det er professor ved institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU, Aksel Tjora som er redaktør for boka.

Tjora mener vi har kommet til et punkt hvor endringer i styring og strukturering er i ferd med å ødelegge en del av den betydningen universiteter og høgskoler har som samfunnsinstitusjon: statsfinansiert, uavhengig (av økonomiske og politiske særinteresser) og ansvarlig overfor samfunnet som helhet.

Tiden trenger en påminnelse om at økt strategisk styring har problematiske sider.

Arve Hjelseth

Med seg har Tjora fått forfattere som Dag O. Hessen, Pål Veiden, Knut Kjeldstadli og Thomas Hylland Eriksen.

— Antologien er en kritisk gjennomgang av utviklingen i sektoren de siste tjue årene. Vi forsøker å se hvor vi er på vei og hvordan vi kan hindre at man bygger ned universitetene som samfunnsinstitusjoner, sier Aksel Tjora til Khrono.

Kapitlene har overskrifter som: «Publiseringspriater og akademiske kappløp», «Kunnskapens skjeve kanter - om telling, måling og matteuseffekter i akademia», «Indikatorfetisjisme», «Høyt spill om kontorløsninger i UH-sektoren» og «Dødskamp eller seiersdans - Akademisering av profesjonsutdanningene innen helse- og sosialfag».

— Markedet er en dårligere alliert for uavhengig forskning enn staten

Arve Hjelseth er en av bokas forfattere. Han er førsteamanensis ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU. I sitt kapittel problematiserer han sammenhengen mellom fristilling fra staten og politisk eller markedsmessig uavhengighet.

— Veldig mye av den politiske retorikken rundt autonomi har vært basert på at hvis universitetene og andre forskningsinstitusjoner blir mindre avhengige av staten, innebærer det også større frihet. Det er i utgangspuntet en rimelig tanke, sier Hjelseth og fortsetter:

— Demokratiske samfunn er ikke basert på at staten bestemmer hva det skal forskes på hvem som finansieres — men utfordringen er at hvis staten ikke skal bestemme, er det nærliggende å tro at markedet er et bra alternativ. Men markedet er en dårligere alliert for uavhengig forskning enn staten, sier han.

Problematisk å planlegge utdanning ut fra antatte behov

Paradoksalt nok er staten gjennom romslige finansieringsordninger til universiteter og høgskoler med å finansiere sin egen selvkritikk, mener han.

— Staten er i så måte en tryggere alliert enn markedet i mange sammenhenger.

— Hva tenker du om et økende press mot å la arbeidsgivere og næringsliv styre satsingsområder ved universitetene og høgskolene?

Les mer om målstyring:

Mot rikare delmål å trå

— Det har jeg veldig lite tro på. Det som kjennetegner tradisjonelle disiplinfag er jo at de er veldig mangfoldige, og kan brukes i mange forskjellige sammenhenger. Ingen kan vite hvordan og hva slags spesifikk type kompetanse vi tenger om ti, tjue år, sier Hjelseth.

Han legger til:

— Gang på gang har det vist seg at solid utdanning, som er relativt bredt orientert kan brukes på svært mange felt, også der man ikke i utgangspunktet tenkte man trengte den. Å planlegge og dimensjonere utdanning ut fra antatte behov er veldig problematisk.

Skretting har tro på samarbeid med arbeidslivet

Kathrine Skretting er rektor ved Høgskolen i Innlandet og har lang fartstid fra akademia. Hun mener universitetenes rolle snarere har blitt styrket enn svekket de siste årene.

— Universitetene står mer i dialog med både samfunn, politikk, arbeidsliv og organisasjoner enn før. Det er en større interesse for dialog om utdanningenes innhold, og forventninger om at vi skal levere gode bidrag til vekst og utvikling i samfunnet, sier hun til Khrono.

Hun er enig i at en av universitetenes viktigste funksjoner er å levere kritiske perspektiver. Samtidig mener hun at når universitetene har blitt masseutdanningsinstitusjoner, må de også levere utdanninger som er effektive og gode på vesentlige samfunnsfelt - som læreryrket, sykepleieryrket, sosionomyrket og barnevernyrket.

— Jeg oppfatter at både arbeidslivet og utdanningene blir styrket ved kontakt og dialog. Samtidig er det i våre studenters interesse at vi bidrar til å kvalifisere dem til jobber, slik at de fyller behovene for arbeidskraft. Da er det viktig at vi er i dialog med dem som står i de jobbene. Her mener jeg vi har felles interesser; studenter, arbeidsliv og utdanningsinstitusjonene, sier hun.

Idealisert universitetsmodell?

Skretting mener vi ikke må glemme at offentlig sektor koster mye penger. Da er det og naturlig at det kreves en viss grad av rapportering.

— Jeg skjønner at enkelte kan oppleve at indikatorer og rapportering kan ta mye tid fra kjernen i det faglige arbeidet. Men jeg er ikke overrasket over at vi må levere et regnskap for hva pengene vi får inn brukes til, sier hun.

— Vi er i en sektor med masse flinke folk med gode ideer. Det er alltid mulig å bruke mer penger enn vi får inn, men vi må gjøre det beste ut av de rammene i har.

Hun funderer også på om man har en noe idealisert versjon av «det gamle universitetet».

— Tidlig var en av de viktigste funksjonene for universitetet nettopp å utdanne til profesjoner - prester, jurister, leger. Man var ikke bare frie, kritiske tenkere som spaserte rundt. Det har alltid vært dialog mellom samfunn og universitet.

Skretting mener universitets- og høgskolesektoren klarer å bevare en stilling som fri og selvstendig kunnskapslevrandør.

— Vi leverer kunnskap i tråd med vårt beste skjønn. Vi er ikke i lomma på noen, sier hun.

«Ikke helt tilfeldig at jeg tok initiativet til denne antologien»

Redaktør av boka Universitetskamp, Aksel Tjora er i tillegg til å være professor, også representant for de vitenskapelig ansatte i NTNU sitt styre. Han er kjent for å være relativt frittalende.

I forordet til boka «Universitetskamp» skriver Tjora at et ubehagelig spørsmål han har stilt seg selv, er om man «risikerer å bli en sektorens (eller institusjonens) hoffnarr, som ytrer kritikk som kanskje blir lyttet til av enkelte, men som neppe bidrar til justert kurs».

I boka skriver han at som medlem i NTNU-styret har han opplevd at kritiske styremedlem-stemmer slippes til, men uten at dette synes å endre særlig mye på styresaker og -vedtak, og dermed institusjonens prioriteringer. «Det er derfor ikke helt tilfeldig at jeg tok initiativet til denne antologien kort tid etter å ha blitt med i NTNU-styret».

Arve Hjelseth sier til Khrono at denne boka på mange måter er en refleks på debatter som har dominert høyere utdanning i 30 år

— Det er en bok som tar opp gamle spørsmål og fornyer bestemte typer institusjonskritikk av universitetene. Tiden trenger en påminnelse om at økt strategisk styring har problematiske sider. Som debattinlegg er boken derfor viktig, sier Hjelseth.

Vil rope et slags varsku

Aksel Tjora mener New Public Management, målstyring og telling går utover det som kan være vanskelig å telle - som kunnskap, i en sammensatt sektor.

— Det skjer over hele spennet, fra det personlige og hva den enkelte ansatte føler at han eller hun må gjøre i arbeidshverdagen, til strukturer og styring.

— Og hvor står du i dette?

— Jeg er jo en av de mange som ser at man gir insentiver på en måte som over tid ødelegger de lange tankene. Jeg ser at man må ta et veldig bevisst valg for å styre unna nettopp det, og for unge forskere er det vanskelig, fordi de ikke kommer unna å bli målt på antall publikasjoner for ansettelse, opprykk og framtidig karrierevei. Med denne boka prøver vi se nærmere på det og rope et slags varsko.

— Hvordan slår det ut for de nye forskerne?

— Det blir vanskelig å bruke tid på arbeid som er utenfor standardformatet. Mitt råd til de yngre er å bli god på det som er viktig faglig sett, sier Tjora.

Han viser til Dora-erklæringen, der man forplikter seg for eksempel til å vurdere innhold i publikasjoner i større grad.

— Jeg mener det er en grunn til å forsterke slike mottrender, når man ellers blir mer opptatt av hvor man publiserer enn hva som publiseres. Vi må vurdere innhold, faktisk å lese hva en potensielt ansatt har bidratt med, for en grundig og god bok på norsk kan være et mye større vitenskapelig bidrag enn tre korte engelskspråklige artikler. Man kan ikke ta forgitt at en tekst er fantastisk fordi den er publisert i et «anerkjent» tidsskrift.

Fantastiske og mindre gode tekster kan finnes i de beste tidsskriftene, men de kan også finnes utenfor de beste tidsskriftene, mener Tjora.

— Hva kan man gå glipp av hvis man ikke leser og vurdere innhold?

— Du kan gå glipp av veldig flinke folk, og potensielt ansatte, som kan skrive gode norske fagtekster og som er gode på å undervise og formidle, men som samtidig ikke har blitt dratt inn i systemet med internasjonale publikasjoner.