Debatt ● hedda susanne molland
Er Kristin Halvorsen blitt oppnevnt som Borten Moes nye mellomkvinne?
Valget av Kristin Halvorsen som leder for Forskningsrådets interrimstyre sier mye om Ola Borten Moes syn på forholdet mellom politikk og forskning og er nok et eksempel på en utvikling der forskning politiseres.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Stipendiat i kulturvitenskap ved Universitetet i Bergen
Da nyheten sprakk torsdag 12. mai om at kunnskapsminister Ola Borten Moe kastet hele styret til Norges forskningsråd og innsatte Kristin Halvorsen som ny styreleder, ble det raskt furore i norsk akademia.
Borten Moes valg kan fremstå som en gjentjeneste til en gammel regjeringsfelle, men langt mer interessant fra et forskningspolitisk perspektiv er hva valget av Halvorsen sier om utviklingen i skillelinjene mellom forskning og politikk i senere år.
Vi har kanskje blitt vant til at gamle politikere får nye verv, men dette er første gang en så renommert, tidligere politiker blir oppnevnt som leder av Forskningsrådets styre.
I en pressemelding skriver Kunnskapsdepartementet at styret behøver «ny og annerledes kompetanse», fordi det har kommet i en alvorlig økonomisk situasjon. Spørsmålet blir da, hvilken ny kompetanse er det minister Borten Moe og departementet mener Halvorsen innehar?
Selv beskriver Kristin Halvorsen seg selv som en person som «kjenner systemet» både fra Kunnskapsdepartmentet, Finansdepartementet og fra det hun omtaler som «sektoren».
Halvorsen har vært direktør for Cicero – senter for klimaforskning siden 2014. Siden har hun også vært leder for styret i Naturhistorisk museum i Oslo, Bioteknologirådet og Kronprinsparets Fond. Disse vervene blekner likevel i offentlighetens hukommelse, i lyset av hennes tidligere verv som finansminister, kunnskapsminister og SV-leder.
Gjennom først politiske og siden forskningsrettede verv virker det som om Halvorsen har inntatt en slags mellomposisjon – en offentlig grenselandsperson mellom politikk og forskning.
At kunnskapsminister Borten Moe velger å oppnevne henne til leder av Forskningsrådet nå viser nettopp hvor sterk og strategisk en slik rolle kan være. Spørsmålet er hva som er strategien bak å sette en slik velkjent grenselandsperson i en så fremtredende stilling i skillelinjen mellom politikk og forskning.
Hvis statslederne våre begynner å tenke at de kan slippe unna med store kutt i akademia uten at det merkes på deres politiske oppslutning, er veien kort til mer populistiske og anti-intellektuelle kutt som spiller på forestillinger om akademia som en slags fiendtlig elite.
Hedda Susanne Molland, stipendiat i kulturvitenskap ved Universitetet i Bergen
Ideelt sett kan en slik grenselandsperson fungerer som en gjensidig rettferdig budbringer og mekler, som forstår begge sektorer, glir sømløst mellom dem og slik gjøre oppgavene enklere for begge parter. Men er det en slik rolle Borten Moe tenker at Halvorsen og resten av styret skal innta?
Forskningsrådet – eller mer spesifikt de tidligere forskningsrådene – ble opprettet på 1980-tallet nettopp for å skille politikk og forskningsfinansiering mer fra hverandre. Intensjonen var at forskningsrådene, og ikke departementene, skulle definere overordnede og langsiktige forskningsprogrammer for å sikre forskningens uavhengighet.
Styret i forskningsrådet vedtar dermed i budsjetter og legger overordnede økonomiske føringer, etter at midler har blitt tildelt over statsbudsjettet fra de ulike departementene. Selv om midlene kommer fra departementene, har norsk forskning dermed tross alt vært relativt fri for direkte politisk styring.
Borten Moe og Kunnskapsdepartementets nylige uttalelser tyder på at han ønsker endring i budsjettprioriteringene og at han har lite tillit til forskningssektorens evne til å styre seg selv økonomisk.
Det siste året har forskningssektoren vært preget av økonomiske kutt og stor usikkerhet. Pensjonskuttet rammer universitetssektoren hardt, mens mangelen på midler til det såkalte Fellesløftet i statsbudsjettet for 2022 skapte stor usikkerhet rundt finansieringen fra Forskningsrådet.
I januar kritiserte kunnskapsdepartementet Forskningsrådets for å kommunisere rundt statsbudsjettet med Stortinget uten å varsle departementet først. De siste dagene har Borten Moe anklaget Forskningsrådet for å gi bort penger de ikke har.
I sin revisjon fra april 2022 hadde Riksrevisjonen likevel ingen merknader på Forskningsrådets administrering av midlene. Med endringene i Forskningsrådet og kuttene ellers i sektoren kan det dermed fremstå som Borten Moe ønsker å redusere betydningen av Forskningsrådet og endre hvordan norsk forskning blir tildelt midler. Dette er også i tråd med hans uttalte skepsis til byråkratiet i forskningssektoren.
Derfor kan mye tyde på at Borten Moes tildeling av styreledelsen til grenselandspersonen Kristin Halvorsen ikke er med intensjon om at hun skal etablere gjensidig forståelse og respekt mellom sektorene. Det ser heller ut til å handle om at han ønsker seg en politikkens mellomkvinne, som skal tvinge gjennom reformer, endre utdelingen av midler og gjenreise politikernes tillit til Forskningsrådet.
Med tanke på at styret også har blitt kraftig redusert, fra totalt elleve til fem personer, virker det sannsynlig at styret vil ha mindre selvstendig kontroll og innflytelse resten av dette året.
En slik enveiskjørt håndtering er ikke veien å gå om man ønsker å skape gjensidig tillit, slik rektorene ved UiO og UiB nylig etterspurte. Man kan og spørre seg om Kristin Halvorsen ønsker å inneha en slik «don’t shoot the messenger»-rolle.
Ulmende under overflaten ligger en større utfordring. Forsknings- og universitetssektoren kuttes ikke bare med ostehøvel, men med gravemaskin. Når Kunnskapsministeren nå viser sin manglende tillit til grunnleggende institusjoner i sektoren, kan det tyde på en oppsmuldring av nyttige skillelinjer mellom politikk og forskning.
At de store kuttene i sektoren har gått så å si ubemerket hen i mange av Norges store medier gjør situasjonen enda mer skremmende. Hvis statslederne våre begynner å tenke at de kan slippe unna med store kutt i akademia uten at det merkes på deres politiske oppslutning, er veien kort til mer populistiske og antiintellektuelle kutt som spiller på forestillinger om akademia som en slags fiendtlig elite.
En slik fragmentering av tilliten mellom politikk og forskning er ingen tjent med, verken forskere, politikere eller allmennheten som sådan.
Hedda Susanne Molland skrev masteroppgave om skillelinjene mellom klimaforskning og norsk politikk. Hun er nå stipendiat i kulturvitenskap ved Universitetet i Bergen, hvor hun skriver om framtidsforestillinger og tidsdimensjonen i norsk klimapolitikk.
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
Nyeste artikler
Khronos store julequiz
Fagskoledebattens blindsoner — mer enn ren kvalifisering for arbeidslivet
Frykter for kurstilbudet. Blir det svekket, kan det bli flere tomme studieplasser
Nøttesteik — på godt og vondt
Distriktsløft krever mer enn flere studieplasser
Mest lest
Dette er Lise Øvreås sitt lag til rektorvalet ved UiB
ChatGPT fikk A på eksamen. — Skulle nesten bare mangle
Tidligere har hun fått drapstrusler for forskningen sin. Men nå har det skjedd noe
Cecilie Hellestveit vurderer å slutte å snakke med media: — Klikkhoreri
Professor ber studentene forplikte seg: Du vil bli sett på som en forræder om du dropper ut