Debatt ● Gunnar Haaland
Er det noe som skurrer når en rektor forlater universitetet sitt midtveis i et åremål?
Hva er et åremål verdt, spør førsteamanuensis Gunnar Haaland.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Jobben min omfatter blant annet å undervise barnehagelærerstudenter i profesjonsetikk. Da diskuterer vi følgende tese av den danske teologen og filosofen Knud Ejler Løgstrup (1905–1981):
Den enkelte har aldrig med et andet menneske at gøre uden at han holder noget af dets liv i sin hånd. Det kan være meget lidt, en forbigående stemning, en oplagthed, man får til at visne, eller som man uddyber eller hæver. Men det kan også være forfærdende meget, så det simpelthen står til den enkelt, om den andres liv lykkes eller ej. (Den etiske fordring, Gyldendal 1956)
Som fremtidige barnehagelærere vil mine studenter bokstavelig talt stå med barns liv i sine hender, og dermed vil de også bære ikke så rent lite av foreldrenes liv i sine hender.
Er universitets- og høgskolesektoren tjent med et laug av ambulerende rektorer som leker stolleken?
Gunnar Haaland, førsteamanuensis OsloMet
Som lærer bærer jeg en liten bit av studentenes liv i mine hender. De låner meg sin tid og sin oppmerksomhet, og de må kunne forvente at jeg etter beste evne fyller tiden på en meningsfull måte, åpner et faglig innhold og inviterer til faglig refleksjon og modning.
Å satse på en karriere som leder i universitets- og høgskolesektoren (eller hvor-som-helst) er å påta seg et stort ansvar. Det kreves lojalitet og utholdenhet. Det innebærer å ville bære noe av manges liv i sine hender. Det kan være veldig lite eller forferdelig mye. Å bli ansatt som leder i universitets- og høgskolesektoren (eller hvor-som-helst) er en tillitserklæring.
Hva er et åremål verdt? Er man ikke som åremålstilsatt i utgangspunktet moralsk forpliktet til å stå åremålet ut? Er det ikke noe med å legge opp et løp og fullføre det på en forutsigbar måte?
Det kan selvsagt tenkes en rekke situasjoner der man er nødt til å kaste inn håndkleet, men å slutte fordi åremålsstillingen nærmer seg slutten, fremstår som en gedigen selvmotsigelse. Er ikke lederne våre lønnet såpass godt at de bør kalkulere med å kunne gå ledig en periode etter endt åremål? Er ikke dette en del av spillereglene når man bytter ut en fast stilling som f.eks. professor med et åremål som leder? Og når det attpåtil faktisk står en fast stilling og venter etter åremålet …?
Eller å slutte fordi det dukker opp en ledig lederstilling som er enda mer spennende enn den man har? Er egen karriere viktigere enn lojaliteten overfor dem man har fått tillit til å lede, og som man har tatt på seg å lede?
Jeg tenker at et åremål er som en studentoppgave, med innledning, hoveddel og oppsummering. Dersom det er bråstopp midt i hoveddelen, blir det en kort diskusjon på sensurmøtet.
Er universitets- og høgskolesektoren tjent med et laug av ambulerende rektorer som leker stolleken? Er det enkelte universitet tjent med en rektor som erfaringsmessig hopper videre når anledningen byr seg?
Kanskje er det bare jeg, men jeg kan ikke annet enn å tenke at vi heller bør ha ledere som identifiserer seg med og er lojale mot studentene, de ansatte og institusjonen i den grad at egen karriere settes i andre rekke og åremålet fullføres.
