Debatt ● Harald Åge Sæthre
Er dagens realister selv skyld i realfagskrisen?
Den største utfordringen til realfagene er en rekke forestillinger blant folk flest, som går på at realfagene oppfattes som vanskelig, «ferdige» og ikke minst at personer innen fagområdene oppfattes som kjedelig flinke og i noen fag for maskuline, skriver Harald Åge Sæthre.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Norge trenger flere realister og realfagslærere, og ja vi ligger på bunn i OECD i valg av realfag i videregående skole, og det har vi gjort lenge. Universitetsrektorer og NHO er bekymret for rekrutteringen til utdanninger og arbeidsmarked. Ikke minst er mange bekymret for den store nedgangen i søkertallene til realfaglig lektorutdanning. Men jeg er redd rektorene, NHO og andre realister har mye seg selv å takke.
Den største utfordringen er en rekke forestillinger blant folk flest, som går på at realfagene oppfattes som vanskelig, «ferdige» og ikke minst at personer innen fagområdene oppfattes som kjedelig flinke og i noen fag for maskuline. Den negative utviklingen blir ytterligere styrket av utdanninger hvor mange ikke finner seg til rette og aldri gjennomfører. De som gjennomfører, gjør det oftere på tross av, enn på grunn av hvordan ting er tilrettelagt. Slik former realfagsutdanningene selv en negativ sirkel hvor få fremsnakker utdanningene, og rekrutteringen blir deretter.
Realister blir ofte sett på som spesielt intelligente, et tankesett realister selv liker godt, og gjerne fyrer opp under. Mange av dem som argumenterer for realfagene sier også at det som trengs er at de spesielt flinke og talentfulle velger realfag. Vi ser også at rektorene, i sitt innlegg i Khrono, bygger opp under dette ved å skrive at realfagene er blant de tyngre fagene. Mange, også skolerådgivere, fraråder barn og unge å velge realfag, og mener at det skapes skoletapere dersom flere velger disse fagene. Dette medfører at svært mange tidlig velger bort realfagene.
Denne elitedyrkingen på et tidlig stadium i skolen hindrer en stor andel ungdom fra å bli eksponert for og derved få muligheten til å bli motivert for realfagene. Dersom vi ser på land med god rekruttering til realfag, eksempelvis i Asia, vil vi se at holdningen er at dersom man arbeider hardt nok og er motivert så kan alle studere realfag. Derfor er det viktig å satse på bredden i skolen og helt opp til mastergrad. Ikke alle skal ta doktorgrad og bli professorer. Vi trenger først og fremst et større antall med 3-5 års utdanning som lærere og ingeniører.
Et annet viktig argument for en slik breddetenkning, er at det ikke bare er behov for flere realfagsstudenter, men det er også et stort behov for at det generelle realfaglige kompetansenivået i samfunnet blir styrket. Det er mange eksempler på at politikere og media har for liten innsikt i viktige samfunnsspørsmål fordi de mangler basal realfaglig kompetanse. Politiske vedtak og oppslag om klima, naturmangfold, forurensing og lignende blir merkelige og fulle av feil på grunn av lite realfaglig kunnskap blant politikere og journalister. Men ikke minst medfører manglende kunnskap at de ansvarlige ikke griper fatt i de viktigste og mest avgjørende utfordringene.
Dyktig ungdom ønsker å gjøre en forskjell og bidra i
samfunnet. De søker fag som gir dem anledning til å gi slike bidrag. Realfagene,
slik de ofte blir undervist gir et bilde av å være ferdige fag, selv om vi vet
at utfordringene står i kø i realfaglig forskning. For barn og unge forbindes
imidlertid realfagene med to streker under svaret og en slags absolutt total
kunnskap der alle formlene allerede er oppdaget. Dette er ikke fag hvor
undervisningen preges av argumentasjon og dialog, og den enkeltes
intellektuelle frihet er liten eller synes å mangle. Nå skal det ikke underslås
at realfagenes logiske innretning for mange oppfattes motiverende nettopp fordi
det er mulig å finne en absolutt sannhet i det som i utgangspunktet kan
oppfattes som et forvirrende puslespill. Men det er en forskjell på å være med
på et puslespill under oppbygging og et ferdig lagt puslespill.
Ungdom definerer en del av sin identitet gjennom hvem de omgås og de valg de tar. Dette er derfor også med på å prege hvilken utdanning og karrierevei de velger. Mange har , slik Ursula Kessels forskning fra 2004 kan tyde på, et bilde av realister som mindre sosialt kompetente, mer isolerte, mer arrogante og mindre attraktive, men også mer intelligente og flittige. Ved å velge bort realfagene velger en også bort disse egenskapene hos sine medstudenter, og har også sagt noe om hvordan en selv ønsker å fremstå. Disse valgene skjer ofte i 14-15 års alderen hvor mange sliter med å finne sin plass og sin identitet. Mange føler seg mer sosialt akseptert ved å ta avstand fra matematikk, naturfag og teknologi selv om de finner realfagene interessante og overkommelige.
Spesielt gjelder dette for jenter som velger bort matematikk, fysikk og data. For dem er valg av slike fag mer maskulint enn feminint. Jenter som velger bort slike fag, er redd for ikke å bli oppfattet som skikkelige kvinner. Vi finner et godt eksempel på dette i faget meteorologi rundt år 2000. Et fag som på få år gikk fra å være et av de mest mannsdominerte til å bli det mest populære faget blant nye kvinnelige studenter i realfag ved Universitet i Bergen. Årsaken lå i at kvinner inntok TV ruten som værmeldere, før den tid var det Teisen, Gislefoss og andre menn som meldte været. Siri, Hilde og alle de andre kvinnene har gjort det fullt mulig å fremstå som en dyktig meteorolog og samtidig inneha mange av de andre verdiene jenter ønsker å bli assosiert med. La meg presisere at ikke alle disse nye dyktige jentene i meteorologi drømmer om å bli en ny Siri Kalvig, men Siri har skapt et nytt bilde av hva som karakteriserer en meteorolog, og det er derfor blitt sosialt «akseptabelt» å si at man studerer eller planlegger å studere meteorologi. Til orientering; meteorologi er ett av de studiene som krever mest matematikk og fysikk av alle realfagsstudiene.
Et godt læringsmiljø gir muligheter for at mange ulike typer av mennesker kan gjennomføre og representere studiene med entusiasme både som studenter og i ulike yrker. Slik vil det bli en større variasjon av rollemodeller som søkere kan kjenne seg igjen i. Utfordringen ligger i at et flertall av realfagsstudiene er utformet for flinke individuelt arbeidende studenter, mens de som trenger å snakke seg til kunnskap i fellesskap med andre, sliter med å finne et egnet tilbud. Og utdanning er ikke bare faginnhold og didaktiske virkemidler. Utdanning er også det som skjer utenfor undervisningstilbudet, og hvordan studentene blir inkludert på lærestedet. Vi vet at blant annet fra Tinto, at den viktigste årsaken til at studenter slutter er fraværet av tilstrekkelig kontakt med andre ved universitetet, uavhengig av bakgrunn, personlighet og resultater.
Hvordan vi tilrettelegger for å skape trygge sosiale grupper studentene imellom og slipper studentene inn i det faglige fellesskapet blir sentralt. Men i tillegg til det sosiale kan studentene ha behov for å få styrket sin motivasjon for studiet, starthjelp til å etablere gode studievaner osv. osv. Hva studentene vil trenge vil variere fra studium til studium. Ansvaret for slik tilrettelegging faller ofte mellom flere stoler og i regelen blir de ikke adressert på en systematisk måte.
Det er i dag stor konkurranse om de få elevene som velger realfag i videregående skole. Dette har medført at enkelte læresteder bruker store pengebeløp på markedsføring. Ressurssterke bedrifter, bidrar med midler som gjør dette mulig. Et slikt engasjement fra næringslivet har i mange år vært positivt for deler av høyere utdanning, men det er et spørsmål om næringslivet er tjent med at denne støtten så ensidig har gått til å promotere ingeniør- og teknologiutdanninger.
Tenker næringslivet over at de på denne måten undergraver rekrutteringen av de faglig motiverte realistene som skal gå inn som lærere og forskere? Lærere som ofte er de som best kan bidra til at elevene lykkes og motiveres til studier innen realfag og teknologi.
