Debatt ● Guro Elisabeth Lind, Ingrid Lossius Falkum
En ny modell for postdoktorstillingen
Tidspunktet for å utforme en ny og bedre postdoktorordning er nå, skriver Guro Lind og Ingrid Lossius Falkum.
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Forskerne er nøkkelen til å nå ambisjonene Norge har som kunnskapsnasjon – fremragende forskning og undervisning, spennende formidling og livslang læring, og helt avgjørende for at vi skal lykkes med å løse globale samfunnsutfordringer. Det er avgjørende å sørge for at forskeryrket er attraktivt, og at arbeidsvilkårene for forskerne våre – ikke minst de unge – bidrar til forskning og undervisning av høy kvalitet.
Det er bred enighet om at uforutsigbare karriereveier er en hovedutfordring for unge forskere. Og et av problemene er knyttet til bruken av postdoktorstillingen. Mens postdoktorstillingen er definert som en rekrutteringsstilling, og dermed unntatt fra hovedregelen om fast ansettelse, viser undersøkelser at ordningen over tid har blitt brukt stadig oftere til å ansette forskere som midlertidig prosjektarbeidskraft. Problemet med ordningen forsterkes av at kvalifiseringskravene er utydelige, samtidig som stillingen innebærer en sterk faglig spesialisering som gjør det vanskelig å ta med seg arbeidserfaringen til andre deler av arbeidsmarkedet. Postdoktorordningen er derfor moden for endring.
Både Underdal-utvalget, Aune-utvalget og nasjonale fag- og interesseorganisasjoner har tatt til orde for en innstramning i bruken av postdoktorstillingen. Det er også bakgrunnen for Kunnskapsdepartementets varslede rekrutteringsstrategi, som legges fram denne våren. Denne våren behandler Stortinget dessuten forslaget til ny Universitets- og høyskolelov. Dessuten er arbeidet i gang med neste langtidsplan for forskning og høyere utdanning. Tidspunktet for å utforme en ny og bedre postdoktorordning, er nå. Her vil vi presentere vår modell.
Postdoktorstillingen – som en rekrutteringsstilling i åremål som skal videreutvikle talentfulle doktorer til selvstendige forskere – må utformes slik at institusjonenes ansvar for å vurdere kompetansebehovet nedfelles, og kvalifiseringselementet blir tydelig, forpliktende og reelt. Postdoktorstillingen bør derfor spesifiseres som en viderekvalifisering av forskere på førstestillingsnivå, med mål om å nå anerkjente krav til selvstendighet innen forskning og utdanning. For å nå målet må kvalifiseringsperioden settes til fire år.
Tre år av postdoktorperioden øremerkes til FoU-virksomhet, med hovedvekt på selvstendig forskning. FoU-komponenten skal også inneholde utvikling av ferdigheter innen prosjektledelse og forskningsadministrasjon.
Ett år av perioden avsettes til utvikling av undervisnings- og veiledningskompetanse. Dette inkluderer kurs/program (minimum 200 timer) som sikrer grunnleggende ferdigheter innen planlegging, gjennomføring, evaluering og utvikling av undervisning og veiledning, tilsvarende kravene til førsteamanuensisstilling. For postdoktorer innen særskilte fagområder eller sektorer utenfor UH, hvor det ikke er relevant eller praktisk mulig å bygge undervisningskompetanse, skal ett år avsettes til å utvikle kompetanse innen ett eller flere relevante områder som formidling, innovasjon, næringssamarbeid, akkvisisjon, kuratering, klinisk virksomhet e.l.
Stillingen bør også inneholde et element som fordrer opphold ved, eller samarbeid med andre utenfor egen institusjon.
(les videre under AnnonseN)
Bli varslet om
debatt og nyheter
Last ned Khrono-appen og få varsel om de viktigste debattinnleggene og de viktigste nyhetssakene.
-
Institusjonen skal utarbeide en utviklingsplan i forkant av ansettelse som ledd i den individuelle oppfølgingen av postdoktoren. Planen skal blant annet inkludere en vurdering av behovet for kompetansen postdoktoren skal opparbeide, for å sikre at den er attraktiv i fagmiljøet ved egen eller andre institusjoner. Postdoktoren skal ha en faglig mentor, slik forskriften også i dag beskriver, men et noe sterkere krav til å gjennomføre og følge opp karriereutviklingssamtaler må også inkluderes.
Med en slik innretning på postdoktorstillingen, vil den bare vil bli brukt ved et gjensidig ønske om å kvalifisere postdoktoren til en fast stilling, uavhengig av finansiering. Dermed faller diskusjonen om en eller flere postdoktorperioder i stor grad bort. Det gir lite mening å gjennomføre et slikt omfattende kvalifiseringsarbeid flere ganger, verken for institusjonen eller forskeren.
Hva så med andre løpende forskningsoppgaver ved institusjonene, dersom institusjonen ikke ønsker å forplikte seg til en slik oppfølging av postdoktoren? De kan dekkes gjennom vanlige ansettelser i tråd med de alminnelige reglene i norsk arbeidsliv, med fast ansettelse som hovedregel. Dette innebærer selvfølgelig også at reglene for oppsigelse ved bortfall av arbeidsoppgaver vil gjelde.
Vårt mål er at dette skal bidra til å stanse, og kanskje til og med reversere, utviklingen hvor man må ha mange perioder som prosjektforsker for å kvalifisere til en fast stilling. Vi har tro på å lykkes om vi kombinerer denne postdoktorordningen med to andre grep:
For det første må institusjonene bli flinkere til å vektlegge og vurdere bredden i kompetansen ved ansettelse, og når det gjelder kvaliteten på det vitenskapelige arbeidet, bør man kunne legge særlig vekt på det som er utført i en angitt postdoktorperiode - og ikke kvantiteten i vedkommendes produksjon.
For det andre må vi etablere tydelige karriereveier med fast ansettelse også for doktorer som ikke aspirerer til å bli forskningsledere og professorer, men som vil ha sentrale oppgaver innen forskning og vitenskapelige støttefunksjoner.
Samlet sett vil dette gi bedre, tydeligere og mer forutsigbare karriereveier for våre unge forskere, og et arbeidsmarked innenfor forskning og høyere utdanning som er mer i tråd med arbeidslivet for øvrig. Vinneren vil være hele bredden av norsk forskning.
