Debatt ● Per m. Norheim-Martinsen
Én periode er ikke løsningen
Man kan like det eller ikke, men å begrense antall postdoktorperioder man kan ha til kun én periode, vil ramme de unge forskerne hardest.
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Leder av Forskerforbundet Guro Elisabeth Lind er uenig med meg i sitt tilsvar i Khrono 22. januar, og hevder det er viktig å begrense antall postdoktorperioder for å sikre de rette kandidatene til videre forskerkarriere.
Jeg mener det innenfor mange fagfelt ikke er realistisk å oppnå fast toppstilling etter én periode som postdoktor.
Lind og jeg, og stort sett alle som har uttalt seg i denne saken, er enige om hovedpoenget: Vi må sørge for å bruke postdoktorstillingen til det den er ment for.
Jeg stiller meg fullt og helt bak kravet om at formålet med postdoktorstillingen skal ivaretas, og at det sikres at postdoktorene gis anledning til karrierekvalifiserende aktiviteter, som publisering, undervisning, veiledning og søknadsskriving. At så ikke alltid er tilfelle, er godt dokumentert i NIFU-rapporten Lind viser til.
Og for å være helt tydelig: Vi er også enige om at samme person ikke skal kunne ha flere perioder som postdoktor ved en og samme institusjon.
Der vi skiller lag, er om det skal legges begrensninger på antall perioder man kan ha ved andre institusjoner i inn- og utland, ved at det kun skal være anledning til å ha én åremålsperiode i postdoktorstilling totalt.
Det utdannes langt flere doktorer nå enn tidligere, og konkurransen om de akademiske stillingene blir stadig sterkere. To tredeler av dem som i dag tar en doktorgrad kommer aldri til å jobbe som forskere.
Der hvor man før kunne få jobb som forsker uten doktorgrad og «lære faget på jobben», konkurrerer man i dag i et internasjonalt jobbmarked, hvor utenlandske forskere allerede har et forsprang.
Det nitidige og krevende arbeidet med å bygge en forskerkarriere og kvalifisere seg til fast toppstilling fortsetter for de fleste etter avlagt postdoktorperiode, og vi må tilrettelegge for at det finnes muligheter for nettopp det. Det postdoktorstillingen kan gjøre, er å tilrettelegge for målrettet karrierekvalifiserende arbeid, slik at man tar de første avgjørende stegene mot en forskerkarriere etter avlagt doktorgrad.
Løsningen som tar denne bekymringen på alvor er at det ikke blir lagt begrensninger på antall perioder kandidater fra norske institusjoner kan ha ved andre institusjoner i inn -og utland.
Per M. Norheim-Martinsen
Man kan like det eller ikke, men å begrense antall postdoktorperioder man kan ha til kun én periode, vil dermed ramme de unge forskerne hardest.
Det vil også påføre nasjonale kandidater til postdoktorstillinger ved norske institusjoner en konkurranseulempe ved tilsetting, da internasjonale kandidater ikke er omfattet av begrensning til én periode.
En løsning hvor man begrenser antallet postdoktorperioder til kun én, er derfor ikke veien å gå.
Lind mener frykten for at kandidater fra norske institusjoner ikke når opp i konkurransen er en «naturlig bekymring som vi må ta på alvor». Hun viser til at dette er en problemstilling som «inngår i pågående arbeid med ny rekrutteringsstrategi og stillingsstruktur».
Jeg deler Linds bekymring. Løsningen som tar denne bekymringen på alvor er at det ikke blir lagt begrensninger på antall perioder kandidater fra norske institusjoner kan ha ved andre institusjoner i inn -og utland.
