Debatt ● Jens-Ivar Nergård
En nedrig kritikk av samisk forskning
Jonny Hjelm er taktløs i sine påstander om systematisk sammenblanding av samisk forskning og politisk aktivisme i nyere tid, skriver Jens-Ivar Nergård.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I min kronikk (06/07.02.23 i ND og Khrono), etterlyste jeg vitenskapelig dokumentasjon for noen av påstandene professor Jonny Hjelm fremførte på konferansen i Alta i november 2022. De er ikke fullt tilgjengelige, men delvis gjengitt i avisintervju og debattinnlegg. Fra Hjelms hånd foreligger så langt beskjeden dokumentasjon som utdyper poengene han fremførte. I «Dekolonisering av Sápmi» (Respons 2/21) hevder han at samisk forskning de siste 20 årene «har skett i ett nära samspel med sameetnopolitisk aktivism». Det er en påstand han gjentar, men fortsatt ikke begrunner i de bruddstykkene han gjengir fra arbeider under publisering (Khrono 08.92.23).
Grove påstander om at samiske forskere underkommuniserer samisk mangfold som lakeier for bestemte samepolitiske interesser er ikke selvbegrunnende. Spørsmål om grunnlaget for påstandene besvarer Hjelm med motspørsmålet; om jeg kanskje aldri har hørt om «generiska kunskapar». Jeg antar det betyr at han mener en lang innsats som idrettshistoriker kvalifiserer til kritikken av samisk forskning. For mange er det ikke selvfølge.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Til diskusjonen om metoder, hører også vurderingen av deres egnethet der de brukes. Forskningsmetoder har ikke selvstendige liv, men det er Hjelm uenig i: ««Sameforskningens» källor, metoder och teorier är kort sagt inte så annorlunda dem som används innom andra humanvetenskapliga ämnen». Den som kjenner til det samiske kildematerialet, vet bedre. Mange av kildene er forfattet av myndighetspersoner og i svært beskjeden grad av samene selv. Norges Høyesterett gjennomførte i mars 2022 seminaret «Samiske saker i norske domstoler».
Ett av temaene var mangelen på skriftlige samiske kilder. En vesentlig del av forklaringen ligger i det faktum at mange samer aldri lærte å skrive eller lese på sitt morsmål i fornorskningens skoler. Samiske kilder finnes likevel i praktisk naturbruk og naturforvaltning, fortellinger, samiske stedsnavn, joik, duodji etc. Der er kildene tilgjengelige også for forskning, men ikke i Hjelms versjon. Som kilder krever de dessuten ofte samiskspråklige forskere og fagfolk.
I kulturforskningens pionertid oppsøkte forskere fra de etablerte lærestesedene «primitive samfunn» på jakten på menneskets kulturelle opprinnelse. Idéen om det «primitive» brakte de med seg fra sine læresteder både som ideologi og teori. Folkegrupper ble rangert i forhold til det «siviliserte» samfunnet. Det internasjonale antropologimiljøet har brukt tiår på oppgjøret med denne tenkningen. Selvransakelsen er tema i Clifford Geertz berømte forelesning: «From the Natives´s Point of View» (1974), der han gjennomgår utfordringene forskere møter i fremmede samfunn. Den omfattende fagdebatten i kulturforskningen har inspirert urfolksforskningens arbeid med metoder.
Idéen om «primitive folk» nådde også det samiske samfunnet der den påvirket og delvis legitimerte både den territoriale og mentale koloniseringen. I dag er denne historia viktig i gjenoppbyggingen av det samiske fellesskapet, og den hører med i «fagkritiske» vurderinger av samisk forskning.
Mange samiske samfunn tapte sitt språk og sine tradisjoner under fornorskningen. Tradisjonsbundne livsområder ble ruinerte. Hvordan skal konsekvensene av skadeverket utforskes uten å bli stemplet som «etnofisering»? Forskning i samiske miljø er ofte tillitskrevende fordi forskningen selv har opparbeidet seg et frynsete rykte der. Bør samiske forskere likevel utvikle berøringsangst i forhold til de samfunn de er best kvalifiserte til å arbeide med? Det spørsmålet sitter igjen etter Hjelms taktløse påstander om systematisk sammenblanding av samisk forskning og politisk aktivisme i nyere tid.
I Khrono og Nordlys (8.2.23) forsøker Hjelm å skaffe ryggdekning for sine synspunkt i historieverket «Samens historie fra 1751 til 2010» (Cappelen, 2021). Der får hans kritikk ikke støtte. Verket bygger på omfattende forskning i samisk historie og omtaler samisk kunnskapsbygging i nyere tid med stor respekt. Det kan Hjelm lære mye av. Etter 100 års fornorskning har viktige samiskspråklige institusjoner og utdanninger kommet på alle nivå. Professor Ole Henrik Magga sammenlikner arbeidet med å sette sammen en vase som har falt i gulvet og blitt knust.
Ved Sámi allaskuvla/Samisk høgskole er samisk grunnspråk i undervisning og forskning. Arbeidet har vært avgjørende for å utvikle et moderne samfunn. Hjelm og laget hans må spørre seg om hvorfor deres kritikk av samisk forskning møter så sterk motstand i det samiske miljøet. Har det sammenheng med deres outrerte påstander: «Forskningens mål blir de samme som aktivismens mål, og disse målene finner ofte sammen i en og samme person: Forskeren blir aktivist og aktivisten blir forsker» og «Slik har fortidas rasifisering gjenoppstått i dagens etnofisering av samene. Dette var Hjelms hovedpoeng i Alta slik jeg tolket ham». (H.C. Pedersen i Khrono 01.02.23).
Det er i sannhet en nedrig kritikk av samisk forskning. At det skaper debatt, må ingen undre seg over: «Førsteamanuensis Eriksen sier hun reagerte både på kritikken av forskningen og koplingen mellom samebevegelsen og nazisme» (Khrono 30.01.23).
Stormen mot samisk forskning er kjærkommen ammunisjon i «hjemmeredaksjonene», ekkokamrene og blant nettrollene som ytrer seg offentlig i et språk som hører hjemme i ekstreme politiske miljø. Det betyr ikke at forskere må avstå fra å ytre seg, men at de har respekt for de faglige rammene som gjelder i forskningsmiljøene. De er forskersamfunnets sisteskanse og bunnplanken i dets troverdighet.
