Debatt ● Jon anders risvaag
En grådig akademiker-adel meler sin egen kake?
Når enkelte institusjoner har valgt å gi en engangsbelønning, bør dette ses på som et klapp på skulderen, en erkjentlighet for en ekstraordinær innsats i en krevende tid, skriver Jon Anders Risvaag.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I Forskerforum (16/11-20) og Universitetsavisa (17/11-20) gjengis to krasse kritikker av OsloMet og Høgskulen på Vestlandet (HVL) som har valgt å gi en påskjønnelse til sine ansatte for den ekstraordinære innsatsen som har vært gjort for å sikre drift, undervisning og eksamensavvikling ved disse lærestedene.
Det spares ikke på kruttet. Sjefredaktør i Bergensavisen BA, Sigvald Sveinbjørnsson, skriver at «Akademiker-adelen som har sluppet aller lettest fra de beinharde korona-tidene, grafser til seg 10.000 kroner som påskjønnelse for nettopp korona. Det er til å bli helt matt av».
Tidligere AP-politiker Tore Olsen Pran, synes «bonusen viser manglende forståelse for hvilken alvorlig situasjon vi er i» og er «usikker på det om det er ansatte i universitet og høyskolesektoren som bør få bonus i denne situasjonen».
Hva er så sakens kjerne? Da pandemien slo inn over oss var ikke den eneste, eller viktigste, konsekvensen for ansatte ved universiteter og høyskoler at de måtte etablere hjemmekontor, med de tekniske og ergonomiske utfordringer det medførte for mange. Den viktigste konsekvensen var den enorme arbeidsinnsatsen som ble lagt ned, både av vitenskapelige- og teknisk/administrativt ansatte å snu om på all undervisning, eksamensavvikling, administrative rutiner og skjerpet renhold.
Ingen har oversikt over det reelle omfanget av gratisarbeid som har blitt nedlagt i sektoren. Det er tvilsomt om vi noensinne får en slik oversikt. Når enkelte institusjoner har valgt å gi en engangsbelønning, bør dette ses på som et klapp på skulderen, en erkjentlighet for en ekstraordinær innsats i en krevende tid.
Realiteten er at hadde ansatte i universitets- og høyskolesektoren fått betalt for sitt ekstraarbeid, ville dette blitt betydelig dyrere for alle. Dette er det heller ingen som har bedt om.
Realiteten er at hadde ansatte i universitets- og høyskolesektoren fått betalt for sitt ekstraarbeid, ville dette blitt betydelig dyrere for alle. Dette er det heller ingen som har bedt om.
Jon Anders Risvaag, Forskerforbundet NTNU
Når uttrykk som «akademiker-adelen», «grafser til seg» og «bonus» slenges ut, skapes et bilde av en elite som motstandsløst har surfet seg gjennom en nasjonal og internasjonal katastrofe, likegyldige til de som har blitt permittert eller mistet jobben eller studentenes undervisningssituasjon – det er så vi i våre villaer i Kalfaret, Holmenkollen og Øvre Singsaker setter champagnen i halsen.
Ja, vi som har fast jobb i akademia er privilegerte – dette er et privilegium en femtedel av våre kolleger i sektoren ikke har (jeg ønsker Sveinbjørnsson og Olsen Pran velkommen opp til oss på barrikadene i kampen for disse!).
At studentene, som Olsen Pran påpeker, har fått «langt dårligere undervisning enn de kunne forvente seg», kan vi være enige om. Det kan skyldes at koronapandemien ikke var planlagt.
Når det er sagt, har vi gjennom hele perioden fått tilbakemeldinger fra våre medlemmer (med og uten fast stilling) som er utslitte av det ekstraordinære arbeidspresset ved plutselig å snu om på all undervisning og studentoppfølging, eller som har fått fysiske problemer pga. dårlige arbeidsforhold hjemme. Det ville overaske meg mye om ikke de andre fagforeningene har samme erfaring.
Når Forskerforbundet ved NTNU har foreslått et lignende tiltak som ved OsloMet og Høgskulen på Vestlandet også ved NTNU (for alle ansatte - ikke bare Forskerforbundets medlemmer), er det nettopp fordi alle, fra vaktmestre og renholdere til professorer, har gjort en enorm, ubetalt innsats for å kunne tilby våre studenter undervisning og eksamener og få institusjonen trygt gjennom en krevende tid.
(Innlegget er først publisert i Universitetsavisa)
