Debatt ● solveig bjørkholt
Doktorandens dilemma: Hvordan publiseringssystemet truer karrieren
Sett fra stipendiatenes perspektiv er det gode grunner til å anta at tiden etter disputas ikke kommer til å gå så bra. Hovedårsaken ligger i et tregt og urettferdig publiseringssystem kombinert med en kort og midlertidig arbeidskontrakt.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
For en fast ansatt akademiker kan det kanskje virke som doktorgradsstipendiater utsetter seg selv for unødvendig stress når de frykter tiden etter disputasen. Selvfølgelig kommer det til å gå bra, sier de, det gikk jo bra for dem. Hørt om overlevelsesbias? Sett fra vårt perspektiv er det gode grunner til å anta at det ikke kommer til å gå så bra. Hovedårsaken ligger i et tregt og urettferdig publiseringssystem kombinert med en kort og midlertidig arbeidskontrakt.
I den vanligste formen, artikkelbasert avhandling, skal doktorgradsstipendiaten på tre år skrive et visst antall publiserbare forskningsartikler. Avhandlingen bør leveres før ansettelsesperioden løper ut hvis du vil fortsette i akademia, for en doktorgrad er en forutsetning for å søke om postdok-stilling. Dette er stressende nok, men i hvert fall innenfor vår kontroll. Levert doktorgrad er likevel ofte ikke nok i riften om postdok-stillingene. Man bør ha noen publikasjoner å vise til, og det er her de store problemene oppstår.
Tre år er kort tid når man ikke bare skal lære seg å produsere forskning, men også produsere forskning som er av såpass høy kvalitet at den kan leve sammen med forskning produsert av akademiske veteraner. Etter to år av doktorgradsperioden er kanskje første artikkel ferdig, og da begynner publiseringskarusellen.
Dersom en artikkel blir tatt inn til vurdering, er den gjerne «under review» i mellom tre til seks måneder. Deretter kommer den tilbake med kommentarer, man gjør en revisjon, og nye tre til seks måneder følger. Snart har det gått et år, snart løper kontrakten ut, snart venter … hva da? Dagpenger fra NAV? En konsulentjobb? En deltidsstilling på et bakeri mens man venter på at publiseringskarusellen skal avsluttes? Det er lite oppfølging av doktorgradsstipendiater etter avsluttet grad, og lite informasjon om hva de kan forvente. Usikkerheten er reell. Den som ikke har inntekt, kan ikke betale husleia. Kortisolnivået stiger. Kanskje må akademikerdrømmen fare i publikasjonstreghetens navn?
Dette jaget slutter heller ikke i en postdoktorstilling. For å få en permanent stilling, bør kandidaten ha publisert artikler i høytrangerte tidsskrifter. Disse har gjerne en akspeteringsrate på mellom 10 og 20 prosent, hvilket betyr at man i praksis må regne med å ha artiklene sine «under review» i årevis.
«Slik er det bare,» får jeg høre av akademikerveteranene. Venting er livets grøde. Men det er ingen grunn til at vi skal akseptere at det «bare er sånn». Ja, redaktørene i tidsskriftene er overarbeidet, underbetalt og sjonglerer en rekke krav. Ja, fagfellene som vurderer artiklene jobber «pro bono» og har, i grunn, lite insentiv til å prioritere artikkelen din over sin egen. Ja, du bør egentlig takke tidsskriftene for at de gidder å vurdere forskningen din og gjøre den tilgjengelig for verden, for den nette sum av 39.99 dollar. Eller?
Ja, hvis vi tar forlagenes forretningsmodell for gitt. Hvis jeg kunne kommet opp med en forretningsmodell der jeg kunne tatt rikelig betalt for produkter og lønnet produsenter, kvalitetssjekkere og administratorer med prestisje, da hadde jeg også hoppet på. Forlagshus som Elsevier, Wiley, Taylor & Francis, Springer Nature og SAGE har virkelig slått jackpot. Til syvende og sist er det skattebetalerne som finansierer oss som produserer forskning, og det er også skattebetalerne som blir presentert med en betalingsmur når de vil få tilgang på den selvsamme forskningen. Ved mindre universitetene betaler forlagene for å gjøre artikkelen «open access» da, i så fall skjer hele betalingen via skattepengene.
Dette absurde systemet ble godt beskrevet og kritisert i denne artikkelen i The Guardian. De fem store forlagshusene har årlig inntekt i milliardene, og en profitt på nærmere 40 prosent. Kanskje ikke så vanskelig når man ikke betaler arbeidskraften sin. Ikke rart det å vurdere en artikkel havner nederst på prioriteringslista til fagfeller.
Akademikerveteranene jeg har snakket med, later til å synke ned i en slags oppgitt resignasjon når jeg forteller om disse betraktningene. «Hva kan vel vi gjøre», spør de. «Det er som det er». Snodig holdning for mennesker som ellers ville stått på barrikadene for å forsvare ting som ytringsfrihet, likestilling og demokrati. Jeg vet ikke hvorfor apatien ikke har infiltrert disse store spørsmålene, når den later til å gjennomsyre deres egen arbeidssituasjon. Det er synd, for med samlet innsats tror jeg vi kunne gjort noe med saken.
Til syvende og sist er det — i tillegg til skattebetalerne — likevel oss i midlertidige stillinger det går utover. Vi som venter ett år på å kanskje få en artikkel publisert, ser kontrakten renne ut og en usikker framtid vente, som kjemper om stillingene i et stadig mer kompetitivt miljø. Dersom forlagene hadde betalt fagfeller og redaktører en sum for arbeidet de gjør i å administrere og vurdere artiklene våre innen rimelig tid, ville sjansen for å stå rustet til en jobbsøkingsprosess vært mye lysere. Dette ville også, etter min mening, vært en mye mer rettferdig forretningsmodell. De har helt klart råd, det de trenger er press.
