Plan S-sjefen om høye publiserings­priser: — De som klager er i stor grad ansvarlig

Brussel (Khrono): — Vi har satt oss selv i en situasjon der vi som fellesskap støtter opp under systemet og deretter blir overrasket over prisen det genererer. Men det er vår feil. 

Uttalelsen kommer fra Johan Rooryck, daglig leder for Coalition S, som krever at forskning skal publiseres åpent og som står bak Plan S.

Vi har nettopp konfrontert ham med at storforlaget Springer Nature krever 9500 euro — over hundre tusen norske kroner — av en forfatter for å publisere en enkelt artikkel med åpen tilgang i flere av sine tidsskrifter.

På spørsmål om han tror det reflekterer kostnadene forlaget har, sier Rooryck at han merkelig nok tror det og viser til den høye prestisjen disse tidsskriftene har.

Han sier at prisen var den samme da den kom i form av abonnementspriser, men at forskerne ikke reagerte fordi de ikke så dem, Det var milde bibliotekarer som bladde opp. 

— Et vanvittig sløseri

Rooryck viser også til at Springer Nature selv rettferdiggjør prisen med at de avviser 92 prosent av det som sendes inn. Han tror på dette, men sier at ingen skal få ham til å tro at 92 prosent av det som avvises er dårlig forskning. 

— Et vanvittig sløseri, sier han til Khrono og beskriver hvordan forskerne bidrar til de høye prisene ved at alle vil publisere i Nature. 

— Jeg sier ikke at prisen er berettiget, jeg sier bare at jeg forstår at det ligger en kostnad bak som vi ikke alltid ser, men som en bidrar til ved å ville publisere i Nature.

Rooryck mener en burde jobbe for et et system der en sikrer kvalitetspublisering, uten å generere et enormt sløseri i form av avslag.

— Du vet hvordan det er. De går til Nature og avvises. Så går de til Science og avvises, og så går de til tidsskriftet under der. Før artikkelen er publisert, har de hactt tre, fire, fem avslag fra prestisjetidsskrifter. Vil vi virkelig leve i en slik verden? Jeg tror vi heller vi leve i en verden der forskningen først publiseres, så evalueres og diskuteres. Der verdien av en artikkel ikke bestemmes av hvilket tidsskrift det er publisert i, men av diskusjonene det genererer. 

les også

Vil kaste om på systemet for evaluering av forskere

Det er en slik verden han selv vil leve i.

— Det er også en langt mindre kostbar verden. De som klager over prisen, er i stor grad ansvarlige for prisen ved å delta i systemet, sier han. 

«Han mente sikkert PLAN S»

Skuespiller Will Smith har en gang sagt følgende: «Det er ingen grunn til å ha en plan B, for det distraherer deg fra plan A.»

Sitatet ble nylig hentet fram av Robert-Jan Smits, president ved det tekniske universitetet i nederlandske Eindhoven.

Han — Smits, ikke Smith — la til: «Han mente sikkert PLAN S.»

Det er tvilsomt at Will Smith mente Plan S, men det er ingen tvil om at Smits gjør det. Det er nå fem år siden han sto i front da 12 forskningsfinansiører i Europa serverte forskningsverdenen en plan for å revolusjonere publiseringen av forskning, med et mandat signert EU-kommisjonens leder Jean-Claude Juncker. 

Det skulle bli slutt på at forskningen kun var tilgjengelig for de med penger til å betale abonnementer. Forskning finansiert med skattepenger skulle være åpent tilgjengelig for skattebetalerne. Snart skulle all forskning finansiert av aktørene bak Coalition S, deriblant Norges Forskningsråd og EU, publiseres åpent, med såkalt Open Access.

les også

— Vi må bli kvitt besettelsen rundt «publiser eller forsvinn»

Plan S var født, med navn etter en fil på Smits datamaskin. S sto for Smits. 

Arbeidet med å innføre åpen publisering i Europa skulle ledes av blant andre Forskningsrådets direktør John-Arne Røttingen.

Slik er tallene

Det var omstridt. Rundt 1700 forskere, deriblant noen norske, signerte et åpent brev med kritikk av Plan S. De mente den «går for langt, er urettferdig for de berørte forskerne og for risikabel for forskningen generelt».

Hva er situasjonen fem år senere. Hvordan ser det ut fra kontoret til Johan Rooryck, som leder arbeidet? Har de lyktes?

Først noen tall:

Research Europa serverte nylig statistikk fra Open Science Observatory som viser at antallet publikasjoner i Europa med åpen tilgang de første årene med Plan S — 2018-2021 — økte fra 596.000 til 721.000. Samtidig falt antallet artikler som ikke hadde åpen tilgang fra 360.000 til 318.000.

Da Smits nylig gjorde opp status med å argumentere for å holde på Plan S, ikke gå for en plan B, kunne han konstatere at av rundt fire millioner vitenskapelige artikler som blir publisert hvert år, ligger fortsatt 61 prosent bak betalingsmur. Det gikk ekstra seint på det medisinske feltet, slo han fast. For kreftrelaterte publikasjoner er 31 prosent med åpen tilgang, for hjerte- og karsykdommer og luftveissykdommer er det henholdsvis 20 og 16 prosent. For klimaforskning 40 prosent.

Vil ikke ta æren for all økning

Det publiseres altså mer med åpen tilgang, selv om det ikke har vært den helt store omveltningen.

Hva har vært rollen til Plan S?

— Jeg tror ikke vi skal ta all æren for økningen, men jeg mener vi har hatt en betydning, sier Rooryck til Khrono.

Plan S-toppen mener det er flere ting som ikke ville ha skjedd uten Plan S. Som eksempel peker han på at USA for et drøyt år siden varslet sin egen «plan s». Innen 2026 skal all offentlig finansiert forskning i USA publiseres åpen tilgjengelig umiddelbart, dermed faller en embargo som har gjort det mulig for tidsskriftene å holde forskningsartikler bak betalingsmur i 12 måneder.

— Jeg mener at også stillere initiativer i andre land der finansiørene ikke er tilsluttet Coalition S, blant annet Tyskland, kan bli tilskrevet Plan S, sier Rooryck.

Alle har altså ikke sluttet rekkene bak Plan S, selv om Rooryck kan slå i bordet med at koalisjonen har vokst fra 12 til 28 medlemmer, som alle finansierer forskning. Han mener de likevel har påvirket aktører som står utenfor.

— Vi har vært en katalysator, og det er viktigere enn å ha medlemmer, fastholder han.

Motvillige forlag 

— Det har vært en økning i åpen publisering, men det er jo ganske begrenset?

— Absolutt, og vi hadde håpet å komme lenger i dag, men det er jo også klart at forlagene har vært svært motvillige til å gå over til full åpen publisering. 

Rooryck viser til at de innførte en ordning med overgangstidsskrifter, som forplikter seg til en årlig økning i andelen åpen publisering og til å gå over til full åpen tilgang når andelen har nådd 75 prosent. Etter 2024 er det slutt, innen da må de ha gått over til åpen publisering, om de vil sikre seg midler fra Coalition S-medlemmene. 

Hele 2326 tidsskrifter deltar, men tidligere i år ble flertallet av dem — hele to av tre — kastet ut av ordningen fordi de ikke oppfyller kravene.

— Det var rett og slett ikke en suksess, vedgår Rooryck. 

Han sier de ikke kan tvinge forlagene, men trodde de kunne lokkes. 

— Vi fikk på plass insentivene, men de ikke svarte ikke. Det er deres valg, sier han og legger til at de da må se etter andre løsninger.

— De kommersielle forlagene beveger seg ikke raskt nok, derfor vurderer vi ulike alternativer, som diamantmodellen og et initiativ som kommer i november.

Han kommer senere i intervjuet tilbake til den såkalte diamantmodellen, med åpne tidsskrifter eller plattformer som krever betaling verken av lesere eller forfattere.

Slutt på overgangstidskrifter

— Så hva skjer etter 2024, når tidsfristen går ut for både overgangstidsskrifter og overgangsavtaler, er det slutten på forskernes mulighet til å publisere i disse?

— Nei, jeg tror aldri vi kommer til å hindre forfattere fra å publisere i disse tidsskriftene, det er ikke intensjonen. Om de vil publisere i disse og finner midler til å gjøre det gjennom overgangsavtaler i sine land, kan de det. Vi har ikke direkte makt over avtalene, de forhandles fram av bibliotekkonsortier. Posisjonen vår er vi i prinsippet ikke lenger godtar det. I noen land vil fortsatt støtten være der, i andre ikke. Vårt krav er at artiklene skal publiseres med åpen tilgang, hvordan en forsker oppnår det er ikke vårt problem. 

Rooryck understreker at hovedmålet deres er å få på plass åpen publisering kjappere. 

les også

Redaktør­protestene

— Det går ikke raskt nok for de kommersielle forlagene, vi overlater dem til bibliotekkonsortiene og ser hva de kan få til.

Ser problemer med avgiftene

I oppropet som kritiserte Plan S tilbake i 2018, pekte forskerne på forlagene i overgangen til åpen publisering flyttet kostnadene fra leser til forfatter, som må betale publiseringsavgifter, såkalt Article Processing Charge (APC). De mente at de totale kostnadene trolig ville øke i stedet for å reduseres.

Fem år senere er ikke debatten om publiseringsavgifter blitt mindre, tvert imot. Den har blant annet stått i sentrum for flere masseflukter av redaktører fra tidsskrifter. 

Rooryck sier at de ikke er motstandere av publiseringsavgifter i seg selv, men han ser to problemer med dem i dag.

— Det ene er at mange av dem er rettet mot forfatterne. Vi har alltid sagt at forfatterne ikke bør betale, men at de som finansierer forskningen eller bibliotekene skal betale. 

Det andre problemet han peker på er det han beskriver som en urettferdighet i systemet.

— Det er samme pris for alle, om du er en forsker fra New Dehli eller fra Oslo betaler du samme pris. Dette er for dumt. Ta en Big Mac, en Coca-Cola, flybilletter, medikamenter, det koster ikke det samme over hele verden, av åpenbare grunner. En person i New Dehli har ikke råd til å betale det samme for en vaksine som noen i Oslo. 

Han mener et godt første steg, om en skal ha publiseringsavgifter, er å ha differensierte priser, basert på kjøpekraft.

Ser etter diamanter

Overgangen til åpen publisering har ikke bare utløst en debatt om høye publiseringsavgifter, men også en debatt om høyt publiseringsvolum i et system der utgiverne tar avgifter for hver artikkel som publiseres. Mye av volumet har kommet i form av spesialutgaver, som har vært i eksplosiv vekst.

Hva tror Rooryck, har Plan S bidratt til dette?

les også

Stadig mer trekkes på grunn av manipulert fagfelle­vurdering

— Den kan selvsagt det, men det er vanskelig å si. Vi har bedt forskere om å publisere åpent og vi har sagt at vi ikke bryr oss om prestisjen til tidsskriftet. Dette kan ha stimulert til publisering hvor det skulle være som tilbyr åpen publisering.

Han sier at de samtidig har sett et fall i spesialutgaver fordi ryktet til forlagene har gått ned etter at det er avdekt tvilsomme praksiser.

Rooryck mener problemet med både et klassisk storforlag som Springer Nature og et forlag som MDPI, med en svært omstridt praksis med spesialutgaver, er at det kommersielle insentivet er for høyt. 

For å sikre kvaliteten trengs det aktive forskere som bestemmer kvalitetskriteriene og hva som publiseres, mener han. 

— Da får du et system mer i tråd med forskernes interesser. Det betyr ikke nødvendigvis at ting vil bli publisert raskt, men vil det bli bedre? Jeg tror det. Jeg er redaktør selv og det tar tid å bli publisert i mitt tidsskrift, men jeg tror alle forfattere Pvil være enig i at det bidrar til at artikkelen blir bedre når det vurderes i to-tre runder.

En burde bli kvitt ideen om å publisere mye og raskt, mener Rooryck.

— Vi burde gå mot mye saktere forskning. 

Han peker mot den nevnte diamantmodellen, der verken forfattere eller lesere betaler. Det er han på ingen måte alene om. Flere peker nå den veien.

Etter fem år med Plan S, varsler Rooryck at de i november vil komme med en plan i tråd med dette.

— Vi mener diamantmodellen har potensial i seg til å innovere publisering på måter som er langt mer interessant enn bare å få økonomisk verdi ut av publiseringssystemet, slik kommersielle forlag prøver på, sier han.