Debatt ● Svenn-Erik Mamelund
Farvel, bedragersyndrom
Jeg har lidd av bedragersyndromet det meste av min akademiske karriere, skriver kronikkforfatteren. Men nå skroter han hele tankesettet.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Jeg har lidd av bedragersyndromet det meste av min akademiske karriere, det har avtatt med alder, men nå er det på tide å skrote denne følelsen fullt ut. Kanskje man kan unngå, eller å kvitte seg med dette tankesettet ved å erkjenne at folk er forskjellig, ved å ta imot anerkjennelse, sammenlikne seg mindre med andre, jobbe sammen med nye talenter, dem som tenker annerledes enn deg og tverrfaglig?
Bedragersyndromet (imposter syndrome på engelsk) er kjent blant akademikere, forfattere, kunstnere og ulike typer artister, men er utbredt i mange grupper i samfunnet.
Frykten for å bli avslørt i akademia handler ikke om at andre skal oppdage bevisst eller ubevisst vitenskapelig juks (falsifisering, plagiering og fabrikkering).
Syndromet består av en mer eller mindre konstant frykt for ikke å ha vært god nok. Og en angst for å ikke være god nok i det man gjør. At man ikke fortjener den posisjonen man har, og at man derfor når som helst kan bli avslørt og avkledd som mindre god enn det man fremstår som, at man rett og slett er faglig svak og vil bli fratatt eksamener, titler og nåværende posisjon, all ære og status.
I en nyhetssak skrevet av journalisten Anna Sørmarken Vestly, hevdes det at vi må prate mer åpent om denne følelsen og hva vi kan gjøre med den. Journalist Ingeborg Senneset skrev godt om dette i 2019 og fikk mye skryt for sin åpenhet. Her vil jeg bidra til mer åpenhet og peke på mulige løsninger.
For min egen del har jeg vært mest redd for å bli avslørt som en som ikke hører hjemme i den akademiske middelklassen og som en akademisk bløffmaker tidlig i min karriere.
I studietiden på 1990-tallet på Universitetet i Oslo handlet det kanskje om mindreverdighetskomplekser forbundet med min arbeiderklassebakgrunn og mine foreldres skilsmisse?
Jeg følte meg muligens som en bedrager som prøvde å passe inn i et akademisk og sosialt miljø jeg ikke helt hadde forutsetninger for å forstå? I tillegg var jeg kanskje en sviker, en som hadde «flyktet» fra industribyen Gjøvik til hovedstaden for å «glemme» hvor jeg kom fra og egentlig hørte hjemme, og som trodde jeg var bedre enn arbeiderklassen jeg forlot?
Mine foreldre skilte seg i 1972 da jeg var to år gammel. Skilsmisse var på denne tiden relativt uvanlig. Da jeg gikk på barne- og ungdomsskolen på 1970- og 1980-tallet var skilsmisse forbundet med stigma og jeg husker klassekamerater si at det var synd på barn som hadde skilte foreldre. På universitetet lærte jeg at dette var empiriske realiteter, barn av skilte foreldre var mer utsatt for sosiale, økonomiske og helsemessige utfordringer senere i livet, og skilsmisse kunne gå i arv.
Ta til deg all anerkjennelse du får, sier jeg nå, og gjør det gjennom hele (arbeids)livet!
Svenn -Erik Mamelund, professor
På grunn av min klassebakgrunn og fordi jeg var skilsmissebarn tenkte jeg ofte at «jeg skal vise dem, bare vent, jeg skal greie meg fint». Dette måtte gjøres ved mye og hardt arbeid med studier og jobb. Kanskje også ved å overkompensere?
Jeg tok hovedfag i 1998, doktorgrad i 2004 og fikk min første faste jobb i akademia i 2012 da jeg var 42 år. I dag er jeg professor og har siden 2021 ledet et senter for pandemiforskning som jeg var med å starte opp.
Jeg har deltatt på, og presentert på konferanser i inn- og utland, blitt invitert til å holde gjesteforelesninger og delta som ekspert av flere nasjonale og internasjonale organisasjoner, publisert i norske og internasjonale tidsskrifter og fått masse spalteplass i aviser og i internasjonale medier.
Jeg spør meg selv fortsatt, men ikke like ofte som tidligere: Er alt dette fortjent? Jeg har vel kanskje hatt flaks, i tillegg til hard jobbing? For alt dette kan vel ikke skyldes dyktighet? Er jeg på rett plass? Har ikke jeg stjålet en plass som tilhører en av dem som selv har foreldre med akademisk bakgrunn? Har jeg sneket meg til en plass i det gode akademiske selskap? Er ikke jeg en bedrager fra arbeiderklassen som til og med har skilte foreldre? Når vil noen fortelle meg at mine vitenskapelige artikler, forelesninger, kronikker og intervjuer i media alle lider av mer eller mindre alvorlige feil? Jeg har visst ikke stilt de rette og viktige spørsmålene? Har jeg brukt feil og svake data og metoder sier du? Har derfor også mine vitenskapelige konklusjoner og politiske anbefalinger alle bommet på skiven?
Hvordan kan vi unngå at trollet blir født eller drepe det og si farvel til (den ofte irrasjonelle) frykten for å bli «avslørt» som bedragere? Det kan muligens skje ved å akseptere og anerkjenne at noen kan være flinkere enn deg eller har jobbet hardere og mer enn deg, men det er da ikke så farlig?
Min (akademiske) selvtillit har ofte vært høy, men selvfølelsen til tider lav. Tidlig i karrieren pratet jeg meg selv og egen forskning ned, selv om jeg fikk høre at jeg var ganske flink. Ta til deg all anerkjennelse du får, sier jeg nå, og gjør det gjennom hele (arbeids)livet!
Kan det hjelpe å sammenlikne seg mindre med dem som sitter på nabokontoret, internasjonale kolleger, og særlig med dem som er eldre og som kan ha mer erfaring og lengre CVer og publikasjonslister? Jeg tror det.
Kanskje sammenlikne seg mindre med forskere på eget og beslektede fagfelt som kan ha andre tradisjoner for forsking, formidling og publisering? Jeg vet at dette ikke er lett i dagens oppmerksomhets-økonomi, men likevel tror jeg dette er veien å gå for å unngå eller å bli kvitt bedragersyndromet.
Det er en del av vitenskapens indre logikk å stille spørsmål ved tidligere forsking og vedtatte sannheter. Det er slik vi kan oppnå små og store vitenskapelige gjennombrudd.
Nye forskere vil (heldigvis) stille spørsmål ved det du har gjort galt eller kunne ha gjort bedre. Dette burde vi applaudere når det skjer, ikke ta det personlig, men heller ønske disse stemmene velkommen inn i varmen. Aller helst er det slike personer du bør ønske å jobbe sammen med og ansette - for de har nytt blikk, nye tanker og ideer som kan gi deg løft og livslang læring - «If you can’t beat them, join them».
Jeg har etter hvert forstått og erkjent at jeg er god på noe, og dette «noe» har gitt meg trygghet til å ikke prate meg selv og min egen forskning ned.
Ingen kan alt, det er forskjeller i hva vi er gode på. Vi må ikke bli best på alt alene. Noen er gode på å utvikle nye ideer og konsepter. Disse er ikke nødvendigvis de samme som er gode til å gjennomføre prosjektene. Vi kan forskjellige metoder og bruker forskjellige data, teorier og rammeverk.
Jeg er samfunnsviter. Fra mitt ståsted ser det det ut til at noen naturvitenskapelige miljøer har forstått at ingen trenger kunne alt. Et velfungerende laboratorium trenger komplementær kunnskap, for eksempel fra veterinærer, immunologer, virologer, epidemiologer, matematikere og statistikere.
Det er trolig ikke mindre bedragersyndrom i naturvitenskapelige laboratorier, men samfunnsvitenskapelige miljøer har kanskje noe å lære her?
