emeritusens testament ● thor øivind jensen

Det har vært et privilegium

Den økte midlertidigheten og undervisningens lave status i akademia er en arv Thor Øivind Jensen helst ville spart de yngre generasjoner for. Som første generasjon akademiker i sin familie gikk han nylig av med pensjon.

Thor Øivind Jensen på konferanse i CapeTown, 2014, med klassiske tradisjonsflekker i ansiktet.
Thor Øivind Jensen på konferanse i CapeTown, 2014, med klassiske tradisjonsflekker i ansiktet.
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Kort etter at jeg leste det spennende tilbakeblikket fra Johanne Sundby i Khrono (26/9) fikk jeg invitasjon til å gjøre noe tilsvarende. Det passet bra: Jeg er fersk emeritus fra stilling som førsteamanuensis ved Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap, Universitetet i Bergen.

Fikk flott faglig fokusert laudatio-seminar med gaver og et hefte med studenthilsener - og har nå pakket ned kontoret der jeg har samlet bøker med et romslig budsjett i 34 år. Sammen med kolleger er jeg nettopp ferdig med en bok på 650 sider om et sentralt tema i min forskning og undervisning: forbruker/klientperspektivet.

Jeg er første generasjon akademiker i min familie og en blant få fra min skoleklasse i arbeiderbydelen Torstrand i Larvik. Jeg fikk kjærlighet til kunnskap hjemmefra. Mine foreldre med enkel 50-tallsøkonomi (både vedfyring og utedo) kjøpte leksikon med skinnbind på fire års avbetaling.

Fakta

Et utvalg arbeider av Thor Øivind Jensen

Et utvalg arbeider av Thor Øivind Jensen
  • «Pasientenes erfaringer viser store problemer i den legale bruken av nervemedisiner». Hefte for kritisk juss 1980:2
  • «Use of benzodiazepines in the Nordic Countries» British Journal of Addiction 78(1983) med Kettil Bruun og Elina Hemminki
  • «Läkemedelsfrågan i Norden», Prisma 1982/«Controlling Psychotropic Drugs. »Croom Helm 1983 (Nordisk forskningsgruppe ledet av Kettil Bruun)
  • «Fordelingspolitikkens forvaltning» Sosiologi i dag, 1982:3 sammen med Knut Dahl Jacobsen og Turid Aarseth
  • «Håndbok i Publikumsundersøkelser», Universitetsforlaget 1984, 1986 med Petter BomannLarsen
  • «Publikumserfaringer med forvaltningen. Hva sier empirien ? Hvor går teorien ?» Norsk Statsvitenskaplig tidsskrift 1986:2
  • «Norsk forbrukerpolitikk ved en skillevei» i Norsk Statsvitenskaplig tidsskrift 1987:2. Sammen med Eivind Stø
  • «Interest Organizations A complex answer to Political Poverty. »Tidsskrift for rättsosiologi 5, 1988:2. Sammen med Jan Froestad
  • «Perspektiven der Prävention in Norwegen,» in: Jahrbuch für Kritische Medizin 18, 1992, Argument Sonderband 198. Hamburg 1992
  • «Safety in Service . Report to Consumer Safety Working Party OECD», Paris 1993
  • «Mellom påbud og påvirkning» Ad Notam 1993. Elvbakken, Jensen og Fjær (red)
  • «Studentevaluering av universitetsundervisning» Sammen med Gunnar Handal, Odd Lauritzen, Olga Dysthe og Sigrid Elisabeth Kordt, KUD, Oslo 1993
  • «The Political History of Norwegian nutrition policy.» in: Burnett/Oddy (eds) The Origins and Developments of Food Policies in Europe Leicester Univ Press. London 1994
  • «Designing the Good Life - Nutrition and Social Democracy in Norway. » In: Sulkunen et. al (eds) Constructing the New Consumer Society, London, McMillan 1997 (med Unni Kjærnes)
  • «Internett og det lokale demokratiet,» i: Offerdal/Aars: Lokaldemokratiet, Kommunalforlaget 2000
  • «Harts omvendte helsetjenestelov. » I: Ugelvik Larsen (red) Teori og metode i samfunnsfaga. Det norske Samlaget 2000) Også utgitt på 4 andre språk.
  • «Forbrukeren: Helt , Skurk eller offer ?» (med Blindheim og Nyeng), Cappelen Akademiske 2000
  • «Med ondt skal ondt fordrives.» Social Kritikk no. 68, mai 2000, Kbh 2
  • «Regjeringens 4-årige langtidsprogram i Norge 1945-2005» Nordisk Administrativt Tidsskrift 2002:3 (sammen med Jan Thorsvik). Nordisk administrativt tidsskrift 2002/ 3
  • «Forbruk: Lyst, Makt, Iscenesettelse eller mening?» med Blindheim, Nyeng, Tangen. Cappelen Akademiske 2004
  • «Identitet og forbruk.» I: Schjeldrup og Knutsen (red) Forbrukersosiologi, Cappelen Akademiske forlag 2007, 2009
  • «Matens politiske kultur: Forbrukerne blir ansvarlige borgere.» I: Amilien/Krogh (eds) Matkultur. Cappelen Akademiske 2007
  • «Passivisert stat, politisert marked »(2010). I: Madsen/Øyen (red) Markedets Fremtid. Cappelen Akademiske
  • «Brukernes røst om medisiner. Gjensyn med en undersøkelse om pasienterfaringer fra 1979.» i ¨Tidsskrift for psykisk helsearbeid, vol 8, no 1 201l
  • «Energy civilization through industrial modernity and beyond.» In: Euro-Asian Journal of sustainable energy development policy (2016) With: C. Shearing, T. Skauge and A. N. Persson
  • «Forbrukersosiologi. Bærekraft, digitalisering, identitet og makt.» Fagbokforlaget 2021 (red. sammen med Jacobsen/Knudsen/Schjelderup)

Jeg valgte samfunnsfag og begynte i landets første gymnasklasse i sosialfag, ikke på reallinjen. Naturlig når familien var politisk aktiv, for eksempel gikk tre generasjoner på E18 i Vestfold i marsj mot atomvåpen påsken 1963. Siden ble politikken skarpere - mot Vietnamkrigen og for Kinas kulturrevolusjon. Langt hår og sterk politikk fikk meg nesten utvist fra skolen, jeg ble reddet av min far.

På sosialfaglinjen fikk vi direkte kontakt med god samfunnsvitenskap, personer og bøker som ble pensum seinere. Etter et år som lærer i Tromsø ble jeg student. Historiens tilfeldigheter gjorde at det ble Bergen, kanskje latskap at jeg ble der fra 1972 til 2021, med nøkkel til den samme tunge eikedøra.

UNDERVISNING| Selvstendig undervisning er midt i blinken for meg. Å sette seg inn i et område, organisere, sette preg på, forelese, evaluere og veilede. Alle trinn er en glede, jeg var og er en ja-sier; til undervisning på alle nivå, til gjesteforelesninger, eksterne engasjement, konferanser, sensur og foredrag.

Lærer i barneskolen var en flott opplevelse og snart er det foredrag for et senioruniversitet. Unntaket fra all min begeistring for undervisning var en bistilling der jeg fikk tildelt ferdige forelesninger ovenfra. Det tok fort slutt.

Jeg fikk kjærlighet til kunnskap hjemmefra. Mine foreldre med enkel 50-tallsøkonomi (både vedfyring og utedo) kjøpte leksikon med skinnbind på fire års avbetaling.

Thor Øivind Jensen, professor emeritus (UiB)

En litt trist observasjon er at undervisning forblir lavstatus i universitetskulturen. De siste årenes tiltak for å gi undervisning høyere status er bra, men moderne kvalitetssikring ender lett i standardoppskrifter som inviterer til enkel pensumgjengivelse. Det svekker sjelen i undervisningen. Den er derimot i respekten for studentene og når jeg engasjerer dem med mine analyser og synspunkter.

Det er gøy å konkretisere og utfordre gjennom å vise filmer med diskusjon, ha flere forelesere i auditoriet med ulike perspektiver, eller - som to ganger sist uke - å dele ut en bunke sjokoladeplater som har 25 ulike politisk relevante sertifiseringer. Det må være kort vei mellom å utvikle/bearbeide kunnskap (forskning) og å bruke den i auditoriet.

USIKKERHET| Studietida kan by på ensomhet og usikkerhet, etterpå blir det verre. Jeg hadde mange ekstrajobber i studietida og nesten like mange etterpå, i tillegg til å være vitenskapelig assistent og forsker i mange typer midlertidighet.

Etablering med bolig og små barn uten fast jobb er ikke å anbefale, hverken da eller nå. Mange ga opp det ene (å bli forsker) eller det andre (å ha familie). Noen rettigheter er blitt bedre, men problemet er uløst. Andelen midlertidige stiger, det er brudd på arbeidsmiljøloven og «den norske modellen».

Serier av små engasjement skaper usikkerhet og avhengigheter som ødelegger faglig selvstendighet og langsiktighet. Paradoksalt kreves stor innsats av ledelsen for å administrere systemet, også for å «redde» midlertidige ved hjelp av mer midlertidighet. Trist når normer om midlertidighet internaliseres hos den enkelte. For meg var det viktig å tenke at jeg kunne bli lærer eller postsjåfør, ikke tenke på karriere. Nok ekstrajobber ga en følelse av muligheter og ytringsfrihet som var bra.

PLURALISME| Jeg var heldig i en kaotisk og pluralistisk tid med kort vei til førstegenerasjon entreprenører i samfunnsvitenskap, kombinert med aktiv og fagkritisk studietid. «Min professor» var Norges første i statsvitenskap, han etablerte instituttet og ledet regjeringens hovedkomite for forskning: Knut Dahl Jacobsen. Han reddet meg nok fra mer enn jeg kjenner til. Nils Christie, Dag Østerberg, Johan Galtung og Cato Wadel var heller ikke langt unna. Først som gjesteforelesere, da var det rett på bokhandelen etter tusj og papir for å få gode notater (som jeg har fremdeles). Siden ble de samtalepartnere og rådgivere.

Kort vei til nøkkelpersoner var del av et løst system med mange finansieringsmuligheter. Det var flere forskningsråd, departementene hadde hver sine pengeposer, det var fylker og kommuner og nordiske organisasjoner i et ukoordinert system der en kunne overleve, være nyttig og innovativ. I den grad jeg jobbet fram nye teorier og metoder var det i en liten gruppe med penger fra noen få departementsavdelinger for forbrukersaker. Store penger fra store forskningsråd skal heller gå i sikre spor.

Vi som jobbet med nye klient- og brukerperspektiv passet med noen kolleger, noen politikere og departementsavdelinger som likte godt dokumentert systemkritikk. Fra min politiske posisjon langt til venstre kom jeg i tett og fruktbart samarbeid med flere regjeringer til høyre, også ved hjelp av solide tjenestemenn og forskere fra den sosialdemokratiske tradisjon. Sammen gjorde vi mye for å bedre klienters og forbrukeres posisjon, både for svakstilte grupper og forbrukere. Den akademiske uavhengigheten var viktig og det ble et produktivt møte mellom venstresidens bekymring for de svakstilte og høyresidens bekymring for forbrukerens rettigheter og friheter.

Å gi oss fast jobb var ikke en del av mulighetsrommet i disse prosessene, men det gikk bra: Jeg fikk både diplom fra statsråden for nyttig arbeid og fast jobb etter seks år, sammen med gleden av å drive et stort antall prosjekter og store mengder formidling.

Plattformen på et klassisk universitet gjør det mulig og antagelig fornuftig å skifte interessefelt mange ganger: legemiddelpolitikk, brukerperspektiv på forvaltningen, generelle forbrukerinteresser, ernærings- og matpolitikk, tjenesteytingens sikkerhetsproblemer, klientrettigheter, interesseorganisering for klienter, nye typer organisasjoner, demokratiet og IT-utviklingen, markedsregulering, styring, etterhvert miljø- og klimautfordringene.

Ved siden av slike hovedspor har jeg hatt glede av små kunnskapsfelt som er både unyttige og perifere. Den dramatiske historien om fyrstikk-kongen Ivar Kreuger, innovasjonshistorien til sære franske biler, kaosteori og fysikkens historie, mekaniske klokkers utvikling og bevissthetens rolle. Det var sært, men ble nyttig i bredere sammenhenger.

All kunnskapen om hemmelige forbund i Europa ble bare en kronikk om filmen «DaVinci-koden». Slikt er bare mulig med den frihet og pluralisme et klassisk universitet gir.

MERITTER| Det vage idealet er en linje fra master - til stipend - til noen publikasjoner - til fast stilling - til flere publikasjoner, og så til store prosjekter og eget professorat. Slik ble ikke «my way», langt i fra. Aldri stipend, søkte aldri opprykk til professor.

Desto flere prosjekter av mange slag med varierende innslag av grunnforskning og etterhvert mange medarbeidere jeg jobbet med, følte ansvar for og som ble til et større miljø, forskningsprogram og -senter. Etterspørsel etter artikler, kapitler og foredrag styrte mye.

Thor Øivind Jensen mottok Universitetet i Bergens undervisningspris i 2019
Thor Øivind Jensen mottok Universitetet i Bergens undervisningspris i 2019

De rammene store prosjekter setter kan på sitt beste sette sammen flotte, målrettede, flerfaglige og internasjonale grupper. Stor betydning for meg å delta i den store nordiske satsingen på kritisk forskning omkring nervemedisiner på sent 1970-tall og Forskningsrådets satsing på forskningssamarbeid med Sør-Afrika om systemskifte i energisystemet etter 2012.

CV’en (se utvalg i faktaboks) er lang og inneholder mange elementer jeg er stolt av - empiriske arbeid, noen teoretiske bidrag, mye i fora og medier som var del av viktige prosesser. Prosentandelen publikasjoner på «riktige» steder er lav og mengden spor etter alt jeg har sagt ja til ditto stor.

I fast stilling har vi halvdelen av tida til egen forskning. Utnyttet jeg det godt nok? Antagelig ikke. Vi bruker tida til å løpe etter forskningspenger og blir dermed enkle å styre. Vi har full anledning til å fange impulser og koblinger fra andre steder, og noen ganger fikk jeg det til: fagforeninger, pasientorganisasjoner, lokalforvaltning, organisasjoner for rettferdighet, økologi og klima eller kolleger fra andre akademiske miljø. Det burde vært mer, den frie forskningstida burde jeg og andre respektert høyere. Det er også der vi kan gjøre våre bidrag i samfunnsdebatten, på en plattform av jobbsikkerhet, uavhengighet og akademia sine strukturelle ressurser.

HVA NÅ?| Jeg har forvaltet respekten for kunnskap og ønsket om å bidra til å endre verden, drivkreftene hjemmefra. Håper det ble OK, i alle fall var det et meningsfullt og langt løp med friheter og utfordringer. Fast ansatt akademiker ved et universitet er en jobb med lite fremmedgjøring, det er ikke bare «å selge sin arbeidskraft», det er noe man er med hele seg. Privilegium og ansvar.

Det følger person og fortsetter i emeritus/pensjonstiden, omtrent som tegnefilmfigurene som løper videre i løse lufta når de har passert stupet. Forelesninger, gjesteforelesninger, veiledning, sensur, evalueringsarbeid, konferanser, foredrag og manuskripter, også med hyggelige kolleger har fortsatt så langt.

Er jeg heldig varer det lenge.

Les også:

Les flere innlegg på Khronos debattside

Powered by Labrador CMS