emeritaens testament ● johanne sundby

Farvel til forelesningen og takk for meg

Johanne Sundby er professor i global helse. Neste år fyller hun 70, men før det har hun valgt å innta en hverdag som emerita. Her gir hun et tilbakeblikk.

Johanne Sundby er en ivrig hundesledefører og frykter ikke pensjonisttilværelsen.
Johanne Sundby er en ivrig hundesledefører og frykter ikke pensjonisttilværelsen.
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Det er en ufravikelig og erfart sannhet at etter som årene går, så blir barna voksne og de unge eldre og de voksne gamle. Går både fort og sakte. Tør nesten ikke tenke på neste skritt...

Med litt undring ser jeg dog at det bikker fort, plutselig sitter jeg der på kontorstolen min og ser at de fleste kontorene rundt meg er befolket med det jeg tidligere så på som barn og ungdom. De har på en forunderlig måte vokst fort opp og erobret posisjoner, slike som jeg før tenkte var litt uoppnåelige for vanlige folk, og i alle fall de uten erfaring. Og de ser – eller lar være å se – på meg og tenker «hu der begynner å bli gammal, snart skal vi ta kontoret og penga hennes også».

Joda, vi skal gå av. Men det er ikke bare slik at det er ok å se på oss som drar på åra med et medlidende blikk og tenke «bør brukes opp før 2021». Og – de unge har ikke det historiske perspektivet helt på plass ennå. Før mobiltelefonen, lissom? Før statistikkprogrammer på PC og da man bare hadde hullkort?

Klart de fleste av oss en eller annen gang går ut på dato og bør erstattes av yngre folk, sultne folk, moderne folk. Men ikke uten motstand.

Vi som ble «født etter krigen» var babyboomerne, de som fikk mange muligheter, utdannet oss, giftet oss seinere, fikk færre barn og høyere yrkesdeltagelse, og skaffet oss bil og bolig og aksjefond og hytte på fjellet. Vi var kritiske, gikk i første mai tog, snakket høylytt om Vietnamkrigen og mot norsk medlemskap i EU. Vi tenkte at verden kunne endres, helst i vår retning, og brakte demokratiet inn i de høyere lærestedene med høylytte diskusjoner og store veggaviser.

Vi ble også den første generasjonen til å befolke lærestedene med fast ansatte akademikere, og vi ble, og ble, og ble. Og forsket, underviste og veiledet. Noen av oss fikk oss navn, men svært få av oss fikk gater og hus oppkalt etter de navnene vi bar. Vi var mange fler enn generasjonen før.

Å gå av, for akademikere, er et radikalt brudd med en levemåte, en pasjon, en tilhørighet. Det ender ikke med tolv tulipaner og et sluttseminar.

Johanne Sundby, professor i global helse

Men nå blomstrer vi av. Det er vår vitenskapelige høst, og de mest utsatte hører ekkoet av hviskingen i gangene om at vi er grå, kjedelige, umoderne og bare snur bunken med forelesningsfoiler hvert år.

Bingo! Vi har gått over til Powerpoint og Zoom, vi også. Vi kan, vi kan. Så det er ikke helt sant. Noen av oss har vunnet priser for god undervisning, har gjort banebrytende funn i forskningen, har sittet i offentlige utvalg som har endret politikken, har hatt spalter i dagsaviser og blitt hørt i radioens Ekko.

Noen av dere unge hviler på våre skuldre, fremdeles. Man blir ikke bare en ny nyanse av grå. Noen av oss har flørtet, danset og glitret, og vært brisne på julebordet og populære blant studentene.

Johanne Sundby har i sin karriere forsket mye på blant annet fødsler og frukbarhet på det afrikanske kontinentet.
Johanne Sundby har i sin karriere forsket mye på blant annet fødsler og frukbarhet på det afrikanske kontinentet.

Joda, det er nødvendig å gå av. Men å gå av er noe mer enn å lukke kontoret, slukke nettstedene sine, si farvel til faglige fellesskap og motta penger fra Nav og Statens pensjonskasse. Å gå av, for akademikere, er et radikalt brudd med en levemåte, en pasjon, en tilhørighet. Det ender ikke med tolv tulipaner og et sluttseminar. Det fases langsomt ut, etter hvert som hørsel, syn og hukommelse går i saktere tempo.

Det er også en del av akademiet; seniorene som har vært der, og som fremdeles er der. «Emerita»- tittelen anerkjenner dette, du finnes ennå. Du er unik og genuin i det du har bidratt med, og kan ikke erstattes 100 prosent. Det er et fint sted å gå til.

Jeg er tredje generasjon med sterk tilhørighet i akademia. Jeg husker ennå godt, og jeg husker de som var der før meg, for eksempel profilerte og kranglevorne sosialmedisinere uten respekt for oppleste sannheter. Politisk Forum. Studentersamfunnet. Nei til EU. Medisin, Moral og Det gode liv. Spaltister i Dagbladet. Noe evigvarende. I alle fall til neste generasjon faser ut. Da går vi i den kollektive glemmeboken.

Men noe var der før, og noe var bedre før, også.

Powered by Labrador CMS