Gjorde klassereise, men føler fortsatt han snubler

Ingenting lå i kortene for at Svenn-Erik Mamelund skulle bli professor. I et innlegg i Khrono forteller han om sin egen klassereise.

— Med min sosiale bakgrunn har dette skjedd mot alle odds, sier han.

Mamelund vokste opp i industribyen Gjøvik med en hjemmeværende mor som etter hvert ble butikkmedarbeider og ufaglært ansatt på skolefritidsordningen.

Faren jobbet som bokbinder. Selv om han gjorde det bra på skolen ble han, slik han selv husker det, ikke spesielt oppmuntret, verken av lærere eller skolerådgiver til å «gå skoleveien».

— Mor og far snakket aldri om høyere utdanning, for de hadde ingen erfaring med det. Vi hadde ingen venner eller naboer med høyere utdanning. Ingen kunne noe om sånt.

Likevel ble Mamelund den første i sin familie som begynte på høyere utdanning. Hva skjedde?

Debatt ● svenn-erik mamelund

Professor mot alle odds?

Nedslående statistikk

Statistikken viser at oddsen virkelig er imot at studenter med Mamelunds bakgrunn vil fullføre en grad med høyere utdanning. Og et fåtall personer med arbeiderklassebakgrunn blir professorer.

Bildet er klinkende klart: Jo høyere utdanning minst én av foreldrene har, jo større andel fullfører en grad.

Professor Jonas R. Kunst tok nylig til orde for at førstegenerasjonsstudenter er en gruppe som fortjener mer oppmerksomhet.

Svenn-Erik Mamelund er enig.

— Bildet ser mistenkelig stabilt ut. Det er rart at man snakker så lite om dette frafallet. Jeg mistenker den akademiske middelklassen for å være så opptatt av å holde på egen posisjon at de overser dette. De snakker heller om manglende mangfold på kjønn og etnisitet, sier Mamelund.

Hjemlige dyder kom godt med

Hvordan det gikk seg til at Svenn-Erik Mamelund en vakker dag i 1989 troppet opp på Blindern i Oslo er han ikke helt sikker på selv, men han peker på gode lærere, foreldre som ga han en 10-kroning når han gjorde det bra på skolen og en indre drive som mulige forklaringer.

— Jeg kjente på at jeg ville løsrive meg litt fra den klamme, klassedelte byen Gjøvik. Jeg ville heller ikke bli som pappa. Jeg hadde sett hvor tøft det livet var for han. Hvordan det slet på helsen. Det var lite fleksibilitet — man måtte spørre om lov til å få gå på do. Lederne mistenkte alltid de ansatte for å skusle bort tiden.

— Hvordan var den første tiden på universitetet? Var det et kultursjokk?

— Ja, klart det. Jeg var jo litt lost. Jeg hadde aldri hørt om en kollokvie — og det var så mange nye ord som jeg måtte slå opp hver dag. Men det er jo sikkert et sjokk for alle å flytte til en storby og begynne på et universitet.

Én ting Mamelund hadde lært hjemmefra viste seg å være veldig nyttig: Selvstendighet.

— Det var en dyd hjemme. Man måtte greie seg selv. Jeg har vært vant til at det ikke fantes noen andre som kunne hjelpe meg enn meg selv. Det var en fordel som student å ha dette med seg.

Mamelund fikk seg jobb som forskerassistent midt på 1990-tallet, og det utløste det han kaller en forelskelse.

— Forelskelse er en sterk motivasjonsfaktor. Hvis ikke jeg hadde fått den, vet jeg ikke hvor jeg hadde endt opp, sier han.

Hardt arbeid var også en dyd i Mamelunds oppvekst.

— I sporten er det ikke nødvendigvis de med størst talent som lykkes best. Av og til er det de som jobber hardest. Jeg vet ikke om jeg hadde et spesielt talent, men jeg hadde en teft og jobbet knallhardt, sier han.

Kjenner ikke alle kodene

For Mamelund har klassereisen først og fremst vært en positiv ting.

— Det er en viktig del av den jeg er — men det kan også slite i meg og påvirke meg. Av og til kjenner jeg på at det kunne vært fint å vært en sånn som bare eide denne rollen, og som kjente på en selvfølgelighet rundt alle de sosiale kodene.

Helt hjemme føler han seg ikke i denne verdenen.

— Jeg snubler litt. Jeg kjenner ikke alle kodene, sier han.

Av og til lurer han på om arbeiderklassebakgrunnen påvirker adferden hans.

Under pandemien brant det plutselig rundt Mamelund. Alle ville snakke med ham — som er ekspert på epidemiske sykdommers demografi.

— Jeg ble en gang spurt om jeg var så mye i media fordi jeg kommer fra arbeiderklassen. Fordi jeg føler at jeg må kompensere. Det føltes ubehagelig. Men kanskje det stemmer?

— De sosiale kodene i akademia står ikke nedskrevet noe sted, men jeg har oppdaget at mange mener at det ikke er helt bra om man er for ivrig i media. Jeg har inntrykk av at i akademia skal ting gjøres, men ikke nødvendigvis synes. Det er litt som med «gamle» og «nye» penger. Det blir feil om det flashes for mye. Idealet virker å være å spille kortene «rett», opptre i rett medium til rett tid — det er vel P2? Jeg tenker ikke alltid så strategisk.

Må ikke «skryte »for mye

Postdoktor ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, Rebecca Lund, har tidligere uttalt til Kjønnsforskning.no at det er en krevende balanse i akademia, som handler om ikke bare å skryte av egen forskning, men også vite når man skal holde tilbake. Ifølge henne kan både kjønn og klassebakgrunn bidra til å avgjøre hvor godt man lykkes med å navigere i dette landskapet.

Og det er middelklasseverdier som teller:

— Skryting til feil mennesker, på feil sted eller om feil ting, kan i høy grad bli ansett som tegn på inkompetanse og kompensering for at man ikke er dyktig, sa hun.

Mamelund mener at hvis det finnes slike «regler» er det en hemsko for alle, uavhengig av klassebakgrunn.

— Det er ikke bra hvis folk kvier seg for å formidle fordi de er redde for å gjøre det på feil måte eller at folk skal oppfatte det som skryt, sier professoren.

Ingen ulempe med kulturell kapital

Mamelund har også kjent på at ting kanskje har tatt litt lenger tid for han i det akademiske liv enn for andre- og tredjegenerasjonsstudentene.

— Jeg ble professor som 52-åring. Jeg kom kanskje litt sent inn på de rette stedene. Det var mye jeg ikke visste da jeg skulle søke jobber — hva som var strategisk lurt med tanke på videre karriere og slikt. Ingen fortalte meg det, men jeg har inntrykk av at andre visste sånt innen da.

— Når jeg har diskutert dette med kolleger innrømmer de at det nok ikke har vært en ulempe å ha «riktig» etternavn eller å ha en del kulturell kapital, sier han.

Under 10 prosent

Ferske tall fra Statistisk sentralbyrå viser at bare 50 prosent av de som har foreldre med utdanning på grunnskolenivå fullfører en grad innen åtte år etter de har startet en utdanning. For dem med foreldre med høy utdanning er det derimot 77 prosent som fullfører.

I underkant av 10 prosent av studentene med foreldre med grunnskoleutdanning som høyeste utdanningsnivå oppnår en høyere grad (masterutdanning). Mens hele 46 prosent av dem som har foreldre med lang høyere utdanning fullfører en høyere grad.

Ingen sterk endring

Statens lånekasse for utdanning ga i utgangspunktet alle mulighet til å studere i 1947. Fra 1970-tallet opplevde universitetene en eksplosjonsartet vekst, ifølge Store norske leksikon, og befolkningens utdanningsnivå har aldri vært høyere enn i dag.

I utgangspunktet skulle man trodd at graden av mobilitet hadde blitt bedre de siste tiårene — at ens sjanser i livet ikke skulle være like knyttet til hva ens foreldrene holdt på med. Men slik er det ikke.

— Vi finner relativt sterke sammenhenger mellom klassebakgrunn og hvem som både begynner i høyere utdanning, hvem som fullfører høyere utdanning og hvordan folk gjør det i form av karakterer, sier postdoktor ved Senter for profesjonsstudier, Thea Bertnes Strømme til Khrono.

— Selv om vi har hatt en sterk ekspansjon av utdanningssystemet, og mange grupper har sluppet til som før ikke var representert i særlig grad, har det ikke vært en så sterk endring, i slike relative sammenhenger.

Sammen med professor Marianne Nordli Hansen har Strømme sett på historiske data om klassebakgrunn og karakterer på jussutdanningen.

— Vi ser at på begynnelsen av 1900-tallet oppsto det tydelige mønstre i klasseforskjeller som i stor grad består i dag, med noen variasjoner. De med høy kulturell klassebakgrunn får best karakterer. De med arbeiderklassebakgrunn kommer dårligst ut hele veien — også hvis man kontrollerer for karakterer på videregående.

Les også

Forskjellene mellom folk er større enn vi tror. Også i høyere utdanning