Derfor bør en diskusjon om diskriminerende ytringer heves opp på øverste nivå

Den 21. februar sendte jeg et brev til NTNUs rektor og styre, med tittelen «A question regarding NTNUs guiding principles». I brevets innledning refererte jeg til en sak fra Filter Nyheter, der det hevdes at en vitenskapelig ansatt ved NTNU, gjennom en anonym Facebook profil, har formidlet konspiratorisk videomateriale som redegjør for en pågående ‘hvit utslettelse’ i regi av ‘forræderiske regjeringer’.

Jeg understreker i brevet mitt at denne spesifikke saken er uavklart, men spør på generelt grunnlag hvordan NTNU forholder seg til skillet mellom det private og det profesjonelle, og også, til at vitenskapelige ansatte bruker sin akademiske tittel når de tilskriver grupper av mennesker nedsettende merkelapper, for eksempel som kriminelle, i det offentlige. Jeg spør også om hvordan universitetet sikrer seg mot rasisme i undervisning, veiledning og akademisk virke.

Les også:

Forsker: «Ikke konsensus om at man må være antirasist for å være akademiker»

I etterkant har saken fått en innramming der det reises spørsmål om balansen mellom ytringsfrihet og lojalitetsplikt for akademisk ansatte, for eksempel i et intervju med Espen Leirset i Universitetsavisa.

I henvendelser jeg har mottatt fra fast vitenskapelige ansatte uttrykkes det bekymring for om mitt brev spiller opp til ledelses-iver i et toppstyrt universitet, og det settes dermed i forbindelse med pågående debatter om universitetsmodell, universitetenes uavhengighet og akademisk knebling. Flere av elementene i disse innrammingene av debatten artikulerer bekymringer jeg deler. Samtidig sporer de av fra mitt hovedanliggende, og derfor presiserer jeg mine poenger her.

Universitetsstyrets mandat er knyttet til spørsmål av prinsipiell og overordnet karakter. En prinsipiell diskusjon av ansattes ukritiske promotering av rasistisk konspirasjonsteori, bør falle innenfor et slikt mandat.

Min henvendelse til NTNU oppfordrer til en bredere diskusjon av hvordan ytringer fra akademikere i det offentlige påvirker klimaet i utdanningsinstitusjonen, i forholdet mellom studenter, midlertidig vitenskapelige ansatte og fast akademisk stab. Den handler om å ta rasisme og diskriminering på alvor. Et hovedpoeng i denne sammenhengen er forholdet mellom ytringsfrihet og makt: Hvordan påvirker en persons ytringsfrihet en annens? Den akademiske friheten skal ikke snevres inn – den skal snarere praktiseres på en måte som innebærer at den ikke skader andres akademiske frihet.

Det er forskjell på formell juridisk rett, og hvilken reell mulighet folk har til å utøve sin rett til akademisk frihet. Uformelle inklusjons-og eksklusjonsmekanismer hjelper noen frem, og holder andre tilbake. Hvem ville banket på en dør, for å be om hjelp i et faglig spørsmål, der det satt en ansatt man visste var overbevist om at en person med din hudfarge, religiøse orientering, eller politiske syn, hørte hjemme på en bomullsåker snarere enn på et universitet? Studenter og stipendiater kan ta til motmæle mot undervisningspersonell, «møte akademisk ytring med akademisk ytring», men kan de gjøre det uten frykt, når den man kritiserer er inngangsporten til akademisk avansement?

Les også:

Etterlyser flere kunnskapsrike stemmer i rasismedebatten

Den norske antropologen Fredrik Barth påpekte at makt ikke kan erfares, bare avmakt. Man merker ikke eksklusjonsmekanismene før man selv utsettes for dem. Det er kjernen i den debatten jeg oppmuntrer til. Jeg skrev mitt brev på engelsk, for at mine fremmedspråklige kolleger i midlertidige vitenskapelige stillinger skal vite at mange av oss ikke anser rasistiske ytringer som «akademisk vås» i det offentlige ordskiftet, som er lett gjennomskuelig og som forstummer i det lange løp. Leirset, i intervjuet med Universitetsavisa, hevder at:

«Dersom en fagansatt uttaler seg utenfor eget fagområde på et problematisk område, eller hvis man blir avslørt i å spre eder og galle på Facebook, slår det tilbake på forskeren selv. Det vil bidra til at færre låner øre til vedkommende person, og vedkommende vil bli mindre interessant som kilde for pressen. Forskeren vil rett og slett svekke sin egen autoritet. Derfor vil problemet med utidig bruk av tittel løse seg av seg selv».

Vi lever i en tid preget av polarisering, og jeg tror Leirset tar feil i sin vurdering av pressens bruk av kilder. Forskerens autoritet, eller tap av autoritet, er heller ikke det eneste sentrale punktet i denne sammenhengen. Utfordringen er at akademikeres diskriminerende ytringer sjeldent møtes av substansiell kritikk, men av latterliggjøring, nettopp fordi de anses som «vås».

I andre tilfeller møtes de av proklamasjoner av akademisk frihet. Deklarasjoner av akademisk frihet som ikke evner å ta i betraktning hvordan denne friheten praktiseres og «rammer» ulikt, gir grunn til bekymring, spesielt i en tid da ytringsfrihetens vilkår skal diskuteres av en regjeringsoppnevnt kommisjon. Blant dem som ytringene rettes mot, skapes et ubehag, og i tilfeller av konspirasjonsteori en frykt, som vi ikke kjenner konsekvensene av. Diskriminerende ytringer underminerer de diskriminertes tale- og handlingsrom, om disse ikke bringes til torgs. Derfor bør en diskusjon om diskriminerende ytringer heves opp på øverste nivå. I etterkant bør det oppmuntres til bred deltakelse av dem vi sjeldent hører fra.

Et viktig poeng i akademisk frihet er vitenskapelige ansattes uavhengighet i forhold til egen institusjon. Denne innebærer en rettighet til å kritisere egen arbeidsgiver. Uavhengighet (på individnivå) er, så vidt meg bekjent, nedfelt i forslaget til ny universitetslov. Mange forskere, meg selv inkludert, føler på en avmakt i møte med en tiltagende merkantilisering av forskning og med prosesser der universitetenes styringsform omdannes etter modell av bedrifter.

Mange frykter at dette truer de universitetsansattes uavhengighet og at lojalitetskrav fra styrer, rektorat og dekanat vil kneble kritikk av universitetenes utvikling. Denne problematikken er kanskje spesielt akutt ved NTNU, som i større grad enn andre norske universiteter har ansatt i motsetning til valgt ledelse.

Les også:

Filter Nyheter: NTNU-Eikrem skal ha brukt hemmelig Facebook-konto i nettdebatter. «Tull og tøys», sier Eikrem

Institusjonens omdømme bør ikke være beveggrunn i kritikk av akademikeres diskriminerende ytringer. Bekymringen bør knyttes til hvilke effekter diskriminerende ytringer har på akademisk frihet, fra høy til lav. Begrepet «omdømme» og «lojalitet», altså hensyn til institusjon, er potensielt farlige rettesnorer i faglig virke og frihet.

Disse er ikke hensyn i mitt resonnement og heller ikke noe jeg henviste til i brevet mitt til NTNU. Jeg antar at utgangspunktet for denne innrammingen er et intervju med Khrono, som de valgte å gi overskriften «NTNU blir bedt om å svare på når man kan bruke en akademisk tittel og ikke». Jeg ber ikke om entydige direktiver, men om en bevisstgjøring og klarere artikulasjon av NTNUs verdigrunnlag.

Mangfold og ikke-diskriminering må ikke reduseres til institusjonell reklame. Derfor spør jeg hvordan man sikrer seg mot rasisme i universitetets daglige drift, og hvordan man sikrer grunnverdier i praksis. Spørsmålet er om avmaktsfølelsen ovenfor endrede styringsformer skal være den eneste konteksten for diskusjoner om akademisk frihet.

Rektor Anne Borg svarer på mitt brev i et innlegg i Khrono den 27.2. Hun understreker at «studenter ved NTNU skal ha et forsvarlig læringsmiljø, og dette innebærer blant annet vern mot diskriminering og trakassering» etter etablerte rutiner. Dette er en viktig understrekning. Vi trenger, i tillegg, en nyansert debatt om hvordan akademisk frihet praktiseres, om erfaringer og håndtering av rasisme og diskriminering, med innspill også fra dem som sjeldent kommer til orde. En bredere deltakelse i ordskiftet om akademisk frihet og universitetets utvikling har akademia alt å tjene på.