Debatt ● yngve røe

Den digitale omstillingen er tilvennings­krevende

Norge ligger langt fremme i digitaliseringen av samfunn og arbeidsliv, og norske universiteter og høyskoler bør ta mål av seg til å være internasjonalt ledende på dette området.

Publisert Sist oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Yngve Røe
Yngve Røe
Førsteamanuensis og merittert underviser, OsloMet

I et nylig debattinnlegg i Khrono argumenterer IT-direktør ved OsloMet, Ketil Are Lund for at vi må utnytte mulighetene den digitale omstillingen gir gjennom å se med nye øyne på både campusutvikling, klasserom, læringsmetoder, arbeidsrutiner, rekruttering og utvikling av ansatte, og internasjonalisering.

Å lykkes med omstillingen vil kreve handling fra institusjonene og deltagelse fra de vitenskapelig ansatte. Den digitale omstillingen i høyere utdanning griper rett inn i kjerneoppgavene til institusjonene, slik som fleksibel utdanning, pedagogisk innovasjon, undervisning i digital kompetanse, åpen forskning, og bedre utnyttelse av data fra kunnskapssektoren.

Digitaliseringen av det norske samfunnet og i arbeidslivet er kommet lengre enn i mange andre land, drevet frem av teknologiutvikling og høye arbeidskraftskostnader. Dette burde gi oss et godt utgangspunkt for å lede an i digital omstilling av utdanningssektoren.

Hvorfor utnytter vi ikke denne muligheten bedre? En av forklaringene kan være at engasjementet fra de vitenskapelig ansatte er labert, og i for stor grad har handlet om diskusjoner for- eller mot digital undervisning. Til nå har det skortet på viljen til å se mulighetene i den digitale omstillingen.

Uten engasjement fra de vitenskapelig ansatte blir den digitale omstillingen lett preget av IT-systemer, administrative tjenester, og lite treffsikre målbilder når man kommer til undervisningen og forskningen.

Hva betyr det at lærere bør ha god digital og pedagogisk kompetanse i en samarbeids- og delingskultur, eller at studenter møter aktiviserende og varierte lærings- og vurderingsformer der digitale muligheter utnyttes (hentet fra Handlingsplan for digitalisering i høyere utdanning og forskning 2017-2021)?

Å omgjøre den digitale omstillingen til meningsfulle tiltak og handlinger i undervisning og forskning, krever deltagelse og samarbeid fra de vitenskapelig ansatte ved institusjonene.

For at institusjonene skal lykkes med den digitale omstillingen må honørordene i styringsdokumentene omsettes til konkrete tiltak som gir gevinster for kjernevirksomheten

Yngve Røe, førsteamanuensis og merittert underviser, OsloMet

La meg gi eksempel på to områder der den digitale omstillingen griper direkte inn i kjernevirksomheten, digital kompetanse og fleksibel utdanning.

Tilbake i 2006 inkluderte EU-kommisjonen digital kompetanse som en av åtte kjernekompetanser for livslang læring. I kjølvannet av dette ble et europeisk rammeverk for digital kompetanse (DigComp) lansert og senere oppdatert.

Den europeiske prioriteringen av dette ble tydelig synliggjort i den digitale handlingsplanen fra EU-kommisjonen (2021-2027), der digital kompetanse er løftet frem som det ene av to hovedområder.

I den norske Strategien for digital omstilling i universitets- og høyskolesektoren (2021-2025) er digital kompetanse i alle fag et av seks strategiske innsatsområder. Strategien bygger her blant annet på anbefalingene fra det såkalte Kompetansebehovsutvalget, som er et bredt sammensatt utvalg, hvis oppgave er å frembringe og systematisere kunnskapsgrunnlaget om Norges fremtidige kompetansebehov.

Strategien nevner flere typer digital kompetanse, blant annet yrkestilpasset digital kompetanse, som handler om å vurdere hva digitaliseringen betyr for eget fagområde. Dette er nært knyttet til arbeidsrelevans, og det bør være en prioritert oppgave for institusjonene å utvikle forskningsbasert undervisning på dette området.

Når det gjelder fleksibel utdanning, åpner teknologien for nye muligheter til å utvikle mer tilpassede studietilbud og etter- og videreutdanning i samarbeid med arbeidslivet. Teknologien gir nye muligheter for å legge til rette for virtuell internasjonal utveksling og for at flere skal få tilgang til høyere utdanning.

På tross av at begge disse eksemplene er hentet fra undervisningssiden, er det grunn til å tro at den digitale omstillingen vil innebære like grunnleggende endringer for forskningen og andre deler av virksomheten i institusjonene.

Som eksemplene over viser, griper den digitale omstillingen ved universiteter og høyskoler rett inn i kjernevirksomheten, både for undervisningen og forskningen. Det manglende engasjementet for omstillingen fra vitenskapelig ansatte kan trolig forstås i lys av flere tiårs motstand mot pedagogisk innovasjon i utdanningene, både her til lands og internasjonalt.

Fokuset på studentsentrert undervisning, fleksibilitet og deling, står trolig i motsetning til trekk som har kjennetegnet undervisningskulturen.

For at institusjonene skal lykkes med den digitale omstillingen må honørordene i styringsdokumentene omsettes til konkrete tiltak som gir gevinster for kjernevirksomheten. Norge ligger langt fremme i digitaliseringen av samfunn og arbeidsliv, og norske universiteter og høyskoler bør ta mål av seg til å være internasjonalt ledende på dette området.

De vitenskapelig ansatte må ta inn over seg mulighetene som ligger i den digitale omstillingen, og delta i institusjonenes arbeid på dette feltet. Det er tross alt bedre å være med å definere omstillingen selv, enn at andre gjør det for oss!

Les også:

Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside

digital omstilling debatt akademia yngve røe meninger høyere utdanning digitalisering ketil are lund
Siste fra forsiden:
Powered by Labrador CMS