Debatt ● Helge Chr. Pedersen
Da ønsket om scenenekt kom til Sápmi
Kritikken av Jonny Hjelm er vag, upresis og mangler belegg, og den rettes ikke mot hans faglige innvendinger, skriver Helge Chr. Pedersen.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Khrono publiserte 30. januar en artikkel om vår invitasjon av historieprofessor Jonny Hjelm til årskonferansen for Nasjonalt nettverk for samfunnsfagdidaktikk, som vi ved Institutt for lærerutdanning og pedagogikk (ILP) arrangerte ved UiT Norges arktiske universitets campus i Alta. Noen av uttalelsene i artikkelen behøver tilsvar.
Førsteamanuensis i samfunnsfagdidaktikk ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN) Kristin Gregers Eriksen, en av våre to inviterte foredragsholdere, sier til Khrono at «det er umusikalsk at Hjelm i det hele tatt ble invitert til konferansen for å snakke om dette [postkolonial teori og urfolksmetodologi (min tilføying)].» Hun utdyper dette med at Hjelm « … argumentere[r] mot at samer er urfolk med kollektive rettigheter» og mener derfor at invitasjonen av Hjelm viser manglende forståelse «av kontekst og faglighet».
Hun begrunner dette med at konferansen var rettet mot lærerutdannere og handlet om temaet minoriteter, urfolk og mangfold, og at «konferansen ble avholdt i Alta. I Sápmi». Gregers Eriksen uttaler at «I den konteksten synes jeg det er problematisk å gi en person som argumenterer for å avskaffe samiske rettigheter det rommet som foredragsholder.»
Med forbehold om at Gregers Eriksen er sitert rett er disse udokumenterte påstandene mot Hjelm nokså alvorlige. Jeg finner også kritikken av vår invitasjon av Hjelm som noe underlig. Hvor har hun lest eller hørt at Hjelm argumenterer mot at samer er urfolk med kollektive rettigheter, og at han argumenterer for å avskaffe samiske rettigheter? Jeg finner dem ikke, og de ble ikke ytret i Alta.
Ønsket om å gi Hjelm scenenekt i Sápmi er også paradoksalt da Hjelm alt bor og jobber i Sápmi — i Umeå på svensk side. Mener Gregers Eriksen, som selv jobber utenfor Sápmi, at Hjelm heller ikke bør få framføre forskningskritikken på svensk side av Sápmi? Og mener hun at vi som arrangører av konferansen, som både bor og virker i Sápmi, ikke forstår vår egen kontekst og faglighet — at den samiske konteksten og fagligheta så å si best forstås fra Østlandet?
Da vi publiserte at Hjelm skulle være en av våre foredragsholdere noen måneder før konferansen, kom de første reaksjonene og ønskene om scenenekt. Som konferanseleder fikk jeg skriftlige råd fra enkelte sentrale stemmer ved UiT om å tenke nøye igjennom vår invitasjon av Hjelm da invitasjonen kunne påvirke vår (universitetets?) relasjoner til det samiske samfunnet.
Fra annet hold internt på UiT kom det innspill om at universitetets ledelse burde komme på banen og kvalitetssikre konferansen ved å fjerne Hjelm fra programmet. Begge advarslene henviste til konfliktene i Sverige.
Det kom også beskyldninger i sosiale medier mot konferanseledelsen om at vi representerte motkreftene mot urfolksmetodologien og at vi var et slags antagonistisk miljø i sameforskningen. Som leder av konferansen tok jeg opp disse «bekymringene» med ledelsen ved ILP og med ledelsen ved campus Alta. Begge ga sin fulle støtte til vårt valg av foredragsholdere. Jeg informerte også Hjelm om ønskene om å få ham kansellert.
Han uttrykte full forståelse om vi ønsket å avbooke ham om vi følte det skapte for mye støy. Vi forsikret Hjelm om at konferanseledelsen selvsagt sto ved invitasjonen. Vi anså det vel nesten som enda viktigere at han kom etter disse advarslene.
Det kom også skarpe reaksjoner fra enkelte tilhørere under Hjelms foredrag. Blant annet i form av høylytte protester og uttrykt som en følelse av direkte ubehag ved å høre på ham. I etterkant av konferansen har jeg som konferanseleder også fått tilbakemelding fra en deltaker om at konferansedeltakerne burde ha få «sluppet å overvære Jonny Hjelms oppsop av ufunderte påstander», og videre at Hjelm manglet vitenskapelig etterrettelighet og at hans foredrag var blottet for kildegrunnlag. Gregers Eriksen var med andre ord ikke alene om å ønske at Hjelm ble hjemme i Umeå.
Disse reaksjonene gjorde meg nysgjerrig: Hvordan kan Hjelms kritiske lesing av bruken av postkolonial teori (heretter PT) og urfolksmetodologi (heretter UM) i svensk forskning på samiske forhold føre til ønsker om scenenekt i norsk Sápmi? Og ikke minst; hvordan kan slik teori- og metodekritikk forveksles som kritikk rettet mot samer og som en motarbeidelse av samers opparbeidede kollektive rettigheter som urfolk?
Svarene på disse spørsmålene finner vi ikke ved å lese Hjelm. Deler av svaret kan kanskje heller ligge i enkelte forskingsmiljøers fortolkning og (mis) bruk av postkoloniale teorier og urfolksmetodologi. Altså at urfolksperspektiver (mis) brukes til å begrunne hvorfor enkelte stemmer bør utelukkes.
Advarslene, reaksjonene og tilbakemeldingene kom noe overraskende på meg da jeg ikke har opplevd eller hørt om lignende ønsker om å utelukke forskere på bakgrunn av deres forskning eller forskningskritikk innenfor samisk forskning i Norge tidligere. På den annen siden burde jeg kanskje ikke latt meg overraske og heller forstått advarslene, reaksjonene og tilbakemeldingene som en speiling av den etter hvert nokså harde og betente offentlige diskursen om forskning på og formidling av samiske historie og kultur.
Debatten om NRK P2 og UiOs podkast-serie «Samenes historie» før jul 2021 i Khrono og Nordnorsk debatt, og debatten om hvordan norsk fornorskningspolitikk og samisk historie bør forstås på slutten av 2019 i Nordnorsk debatt, kan begge tjene som eksempler på de steile frontene som dessverre eksisterer. I begge disse debattene kan man ane et krav fra enkelte forskningsmiljøer om at den samiske historien må fortelles fra et bestemt perspektiv, og at hvem som forteller denne historien spiller en avgjørende rolle. Og videre at det er maktpåliggende at noen miljøer får styre fortellingene og hvem som forteller dem.
Disse kravene innebærer at andre perspektiver og fortellere bør utelukkes. Det kan se ut til at det var slike krav som spilte seg ut i tilfellet Hjelm. Ønsket om å sanksjonere en forsker med kritiske meninger hadde nådd inn på vår nordlige akademiske arena.
Så til den mulige sammenhengen mellom ønskene om scenenekt og (mis) bruket av PT og UM. De siste årene har Hjelm satt seg inn i og undersøkt humanistisk og samfunnsvitenskapelig forskning på samiske forhold i Sverige, der han kanskje særlig har vendt et kritisk blikk på måten PT og UM (mis) brukes og (feil) leses i forskningen. Dette er teorier og metodologi som også er sentrale i forskingen på samiske forhold i Norge. Hjelms kritikk har gitt ham mange harde motstandere.
En artikkel av Hjelm i svenske Respons magasin har ført til påstander om rasisme, og hans faglige kritikk av bestemte doktoravhandlinger og navngitte forskere har ført til at kolleger ved Várdduo, Umeå universitets samiske senter, har meldt ham til ledelsen ved Universitet for å ha undergravd arbeidsmiljøet. En sak Universitetet avviste.
Fellestrekk ved den framsatte kritikken av Hjelm er at den er vag, upresis og mangler belegg, og videre at den ikke rettes mot hans faglige innvendinger mot PT og UM. Den rettes heller mot ham som person og mot hans (manglende) posisjon. Hjelm, som i hovedsak har forsket på arbeider- og fagforeningshistorie, kjønnshistorie og idrettshistorie, står utenfor det samiske forskningsfeltet, men er i ferd med å skrive seg inn på feltet. Som etnisk svensk står Hjelm også utenfor det samiske etniske fellesskapet.
Hjelm oppfattes av kritikerne å ha et dobbelt utenforskap: Han har verken «innsidekunnskap» som same, eller faglig legitimitet som utenforstående forsker. Til dette er å si at Hjelm har skrevet to vitenskapelige artikler om hvordan PT og UM anvendes i sameforskningen som nå er under publisering. Men samtidig er det kanskje nettopp Hjelms «utenfraperspektiv» som muliggjør kritikken. Når den teoretiske, metodiske og empiriske kritikken er fraværende internt på feltet trengs det kanskje perspektiver utenfra som kan stille noen åpenbare spørsmål om både målsettinger, forståelser, metoder og rammer for forskningen.
Hjelms foredrag i Alta var en historiografisk gjennomgang av synet på samene i svensk forskning de siste 150 år. Hjelms hovedpoeng var at den rasifiserte forståelsen av samene som dominerte tidligere tiders sosialdarwinistiske hierarkisering av folkeslag, der samene ble forstått som ett folk med noen særegne iboende (essensialiserende) trekk, er i ferd med å vende tilbake i vår egen tid innenfor PT og UM. Altså at mye av dagens forskning på samisk historie, kultur og samfunn igjen preges av en forståelse av samer som en særegen folkegruppe med noen medfødte iboende egenskaper distinktivt ulik den svenske, «vestlige» folkegruppen med sine iboende egenskaper.
Altså at det igjen stilles opp en dikotomisk forestilling om forholdet mellom folkene i Norden: på den ene siden finner vi den «vestlige» majoritetsbefolkningen, eller svenskene, og på den andre siden finner vi samene — en særegen minoritet og urfolk. Disse adskilte folkene og kulturene står i motstrid til hverandre. En slik forståelse av de etniske relasjonene i Sápmi rimer dårlig med de historiske realitetene hvor etnisitetsgrenser langt fra var og er klare og tydelige. Slik har fortidas rasifisering gjenoppstått i dagens etnofisering av samene. Dette var Hjelms hovedpoeng i Alta slik jeg tolket ham.
Rasifiseringen, eller tilskrivingen av iboende rasemessige egenskaper som sosialdarwinister og rasehygienikerne drev med for 100 år siden hadde helt andre ideologiske og teoretiske utgangspunkt enn etnofiseringen som Hjelm mener preger PT og UMs forståelse av samene i dag. Raseforskerne i mellomkrigstida anså samene som et mindreverdig folkeslag med en kultur og et intellekt som var mindre utviklet enn den svenske «vestlige» kulturen og svenskers intellekt.
Rasifiseringen innebar også en eksotisering av samene som «den andre» — en underutviklet kultur som den svenske (og norske) staten hadde et ansvar for å «sivilisere». Denne sosialdarwinistiske forståelsen var så rådende i samtiden at det også påvirket samenes selvforståelse, ifølge Hjelm.
Nåtidens PT- og UM-forskere i Sverige har selvsagt et helt annet ideologisk og teoretisk utgangspunkt for sin framstilling av det samiske som en ensartet kultur, distinkt forskjellig fra «vestlige» kulturer. PTs og UMs utgangspunkt er at samene som urfolk må forstås ut fra nye, ikkevestlige perspektiver da «vestlig» epistemologi ikke er forenelig med urfolkenes egen epistemologi.
Dette krever en ny vitenskapelig metodologi — urfolksmetodologi, som bygger på tradisjonell og særegen samisk kunnskapsoverføring, blant annet på samtaler og fortellinger, kulturelle praksiser og taus kunnskap. En skal ikke betrakte fortellingene, praksisene eller den tause kunnskapen som kilder, men som selve metodologien. Slik skal forskningen avkoloniseres ved at hverdagslig kunnskapsoverføring sidestilles og forstås som vitenskapelig forskningsmetode.
Hjelm ser på denne omdefineringen av hverdagslige praksiser til vitenskapelig forskningsmetode som til dels uvitenskapelig, ideologistyrt og som et uttrykk for det Gayatri Spivak har kalt strategisk essensialisme. Altså at en essensialiserer samiskhet og samisk kultur og historie for så å bruke det strategisk for å oppnå visse etnopolitiske målsettinger. Implisitt i denne essensialiseringen av det samiske ligger også en eksotisering, men den «nye» eksotiseringen er ikke av «de andre» som under assimileringsepoken. Den kan kanskje heller forstås som en form for selveksotisering der forskerne selv tilskriver (sin egen og andres) samiskhet visse egenskaper.
Hvordan kan vi så forklare denne tilbakevendende essensialiseringen og den nye selveksotiseringen av «det samiske»? Sentralt i PT og UM ligger at forskningen på samer skal drives av samene selv, for samene selv og på samenes premisser. Dette er kanskje ikke problematisk i seg selv, men det blir problematisk når forskningens mål skal være å fremme «det samiske samfunnets» interesser og målsettinger — ofte formulert som avkolonisering (eller dekolonisering). For: hvem avgjør hva og hvilke mål som er i samenes interesse, og hva avkolonisering innebærer? Og ikke minst: Hvem avgjør hvem samene er?
Punktet om interesser og målsettinger forstås av mange forskere innenfor PT og UM-spekteret som at forskningens hensikt skal falle sammen med visse samiske etnopolitiske målsettinger. Eller sagt på en annen måte at avkoloniseringen slik skal defineres (etno) politisk. Forskningen har dermed ikke som mål å komme fram til ny forskningsbasert kunnskap, men målet er at eventuelt ny kunnskap skal tjene noen bestemte (etnopolitiske) målsettinger eller noen bestemte grupper.
Slik blir PT- og UM-forskningen en del av det Hjelm forstår som den samiske etnonasjonalismen. Dette gjør sitt til at også hvem som anerkjennes som rettmessige forskere på det samiske, hva det skal forskes på og hvordan det skal forskes (etno) politiseres og står i fare for å innskrenkes.
Det blir dermed et betent spørsmål hvem som kan hevdes å se det samiske innenfra, eller med legitimitet kan betrakte det samiske utenfra. Det blir et betent spørsmål hvilke teorier og metoder som skal benyttes i forskningen, og det blir vanskelig å avgjøre hva som er forskning på samenes premisser. Og ikke minst blir hvem som har autoritet til å definere «det samiske» og «de samiske premissene» aktualisert.
I det hele blir spørsmålet om forskeren selv, hens perspektiver, faglige og etniske ståsted og politiske motiver viktigere enn forskerens forskningsspørsmål og resultater. Kanskje kan en slik kontekst bidra til å forklare advarslene, reaksjonene og tilbakemeldingene som kom mot Hjelm.
En står i fare for at en slik, etter min oppfatning, misforstått bruk av PT og UM kan viske ut skillet mellom vitenskap og aktivisme, og at de to sfærene blir mer eller mindre sammenfallende. Forskningens mål blir de samme som aktivismens mål, og disse målene finner ofte sammen i en og samme person: Forskeren blir aktivist og aktivisten blir forsker. Nå kan en selvsagt hevde at all forskning er strategisk målrettet og styrt av forskerens ideologiske og politiske ståsted.
Forskerens bakgrunn vil (ubevisst eller bevisst) påvirke hens forskningsinteresser, innfallsvinkler og utvalg. Men det er likevel (klassiske) vitenskapelige bedømmelseskriterier som avgjør hvorvidt forskningen er «god» eller «dårlig», og ikke hvorvidt den fremmer visse politiske målsettinger eller ikke, eller hvorvidt den fremmer en bestemt gruppes interesser eller ikke. Dette utgjør en viktig og avgjørende prinsipiell forskjell. En slik forståelse av vitenskap og aktivisme som dette (mis) bruket av PT og UM fremmer, der forskning og aktivisme sammenfaller, gjør at faglig fundert kritikk ikke leses som en kritikk av teoretiske perspektiver og metodologiske tilnærminger.
Det oppfattes heller som et angrep på det samiske samfunnet. Slik blir Hjelms teori- og metodekritikk oppfattet som et angrep på det samiske samfunnet og dets urfolksrettigheter, kritikk som følgelig ikke bør framføres på en konferanse i Sápmi om mangfold og urfolk.
En slik (vrang) lesing og (mis) bruk av PT og UM gjør dermed indre kritikk av samisk forskning nærmest umulig og den blir uangripelig og immun mot ytre kritikk. Videre legger (vrang) lesingen av PT og UM også til rette for en autoritær forståelse av hva det samiske er og skal være: selveksotiseringen og essensialiseringen innebærer at samer og deres allierte skal tale med en felles stemme.
«Det samiske» må stå samlet mot krefter som setter spørsmålstegn ved PTs og UMs målsettinger, teorier og metoder fordi disse kreftene dermed også setter spørsmålstegn ved (deler av) «den samiske» forståelsen av makt, av det samiske, av det «vestlige» og av de etnopolitiske målene de selv har. Dermed kan noen hevde, uten belegg, at Hjelm aktivt jobber mot samiske urfolksrettigheter, ja faktisk jobber for å avskaffe dem.
Slik bryter (mis) bruken av PT og UM med grunnleggende vitenskapelige kriterier og prinsipper — forskningen er ikke lenger åpen for alle, og den er ikke lenger åpen for faglig kritikk av teorier og metoder. Denne holdningen kan paradoksalt nok tolkes som en form for nykolonialisering av det samiske, stikk i strid med PTs og UMs opprinnelige mål om avkolonisering: Det samiske skal forsås fra et bestemt PT og UM-perspektiv som historisk og kulturelt enhetlig og ensartet. Det samiske må derfor tale med én stemme. Slik har essensialiseringen og eksotiseringen av samer gjenoppstått, men nå som selveksotisering.
Forskning på samisk historie, kultur og samfunn er sentrale forskningsfelt ved UiT Norges arktiske universitet, og urfolksperspektiver er viktige for å forstå vår egen fortid og samtid. Det er derfor viktig at vi hegner om åpenheten som hittil har preget forskningen på samiske forhold ved å demme opp mot tendenser til ønsker om sanksjonering og scenenekt. Forskningen er avhengig av at kritikk kan luftes i åpent lende og møtes av motkritikk. Om faglig kritikk sanksjoneres bort, er forskningen død.
Mitt syn som leder av konferansen i Alta er, i tråd med dette grunnsynet, at mangfold som tema bør diskuteres med mangfoldsbriller på — altså at en er åpen for å undersøke og forstå mangfold fra mange ulike perspektiver, og er villig til å lytte til og samtale om ulike typer teoretiske, metodiske og empiriske tilnærminger til mangfold. Disse målene er også ofte årsaken til at man arrangerer og deltar på konferanser: man søker meningsbrytninger og ønsker å møte perspektiver og forståelser som også kan gå på tvers av og utfordre ens egne faglige posisjoner og forståelser.
Som lærerutdannere og utdanningsforskere har vi et ansvar for ytringsrommet i utdanningsløpet, særlig når tema er knyttet til mangfold. Dette var konteksten og fagligheta vi inviterte Hjelm inn i.
