De rettroendes kamp mot hedningene

Debatten om avkolonisering, som har pågått i norske medier denne sommeren og høsten, er interessant lesning, og jeg ønsker den velkommen. Blant urfolksakademikere har denne debatten har pågått i over 20 år. Samiske forskere har også deltatt og bidratt med ny kunnskap og nye perspektiver. Blant samiske forfattere og samfunnsdebattanter kan ordskiftet spores tilbake til begynnelsen av 1900-tallet.

Postkoloniale teorier har aldri fått noe fotfeste i norsk akademia. Kanskje ikke så rart, all den tid Norge som nasjon aldri har tatt noe oppgjør med sin egen koloniale fortid. Noe førsteamanuensis Stine H. Bang Svendsen, kommenterer i Klassekampen den 24. juli 2018:

– Vi vet at på tvers av fagfelt har vitenskapens rolle vært sammenflettet med koloniale prosjekter. Nå har en jo politisk besluttet å opprette en sannhetskommisjon om fornorskningen av samene og kvenene, da vil det være naturlig å se på hvordan rasistiske praksiser ble befestet gjennom statlige, vitenskapelige prosjekter, sa hun.

Professor Jens Saugstad, med flere, angriper SAIH for å ville støtte en avkolonisering av akademia, deriblant gjennom å støtte urfolksuniversitetet UAINN i Colombia, med argumenter om at dette forfekter ekstreme holdninger, og er antivitenskapelig. Det er forståelig at det er vanskelig å gi slipp på drømmen om den ikke-ideologiske og nøytrale forskningen. Spørsmålet er om ethvert angrep på den antakelsen, oppleves som farlig?

Framveksten av postkoloniale og feministiske teorier har vært viktige i arbeidet med å sette forskningen i perspektiv, endog avdekke ideologiske og rasistiske strukturer i forskningen. Psykiateren og psykoanalytikeren Frantz Fanon fra Martinique var en av de som startet avkoloniserings- og postkoloniseringsdebatten med boka Peau noire, masques blancs (1952, Svart hud, vita masker, 1997). Han dokumenterte og problematiserte virkningene den koloniale arven har på koloniserte folks mentalitet.

• Les også: Steile fronter om avkolonisering i akademia

Den palestinske litteraturforskeren Edward Saids banebrytende bok Orientalism (1978) er et annet viktig verk, med hans undersøkelse av det imperialistiske, konstruerte stereotypiske bildet av «den andre», et begrep som først ble brukt av filosofen og forfatteren Simone de Beauvoir i boka Le deuxième Sexe fra 1949 (Det annet kjønn 1970). Feministiske tenkere som Sandra Harding og Donna Haraway problematiserte på 1980-tallet det at vitenskapen ikke garanterer verdinøytralitet, og rettet fokus mot forskerens selvrefleksivitet og situert kunnskap.

Er det den postkoloniale tradisjonen som underminerer Saugstads & cos drøm? Eller er det den feministiske tradisjonen ? Kanskje er det urfolkene, som nå har kommet på banen i akademia med tilsvarende spørsmål?

De siste 20 år har urfolksforskere satt søkelys på å fremme urfolks kunnskaper, språk og kultur i akademia. Linda Tuhiwai Smiths Decolonizing Methodologies (1999) er en av de mest kjente publikasjonene på feltet. Johan Turis bok Muitalus sámiid birra fra 1910 (Min bok om samene, 2010) er en av de første avkoloniseringstekstene skrevet av en samisk forfatter. Johan Turi og de andre samiske forfatterpionerene på begynnelsen av 1900-tallet, blant andre Elsa Laula Renberg og Anders Larsen, var viktige stemmer i datidens avkoloniserings­diskurs.

Dette er bakteppet for de første artikler, hovedfagsoppgaver og doktor–avhandlinger skrevet innenfor samisk akademia, der utviklingen av samisk som vitenskapsspråk har en sentral plass. Vi har også Sámi dieđalaš áigečála, et vitenskapelig tidsskrift på nivå 2 som publiserer på samisk. Dette har ikke kommet rekende på en fjøl!

Uten mange års kamp mot fornorskningens åk, for økt status for samisk språk, historie og kultur og aksept for vår rett til en fortid, nåtid og framtid, så ville ikke dette vært mulig. Dette er et resultat av en avkolonisering av den samiske befolkningens tankesett. At forskning blir publisert på samisk er ingen unnskyldning for ikke å kjenne til feltet. Alle samiske forskere publiserer ofte på tre språk: samisk, majoritetsspråket i det landet de bor i og engelsk.

Den kenyanske forfatteren og litteraturforskeren Ngũgĩ wa Thiong’o setter med boka Decolonising the Mind (1986) fokus på hvordan nettopp språket var det viktigste maktmiddelet kolonistene brukte for å holde afrikanere som ‘soul prisoners’. På denne måten holdt undertrykkerne de koloniserte folkene under mentalt oppsyn. Ngũgĩ wa Thiong’os måte å protestere mot imperialismen og å avkolonisere egen mentalitet, var å begynne å skrive på sitt morsmål gĩkũyũ.

For Sámi allaskuvla/Samisk høyskole i Kautokeino, og urfolks-utdanningsinstitusjoner på unversitetsnivå, er det naturlig å ha fokus på språk. Oppleves så støtten til et urfolksuniversitet som så farlig, at i stedet for å gå inn i noe som kunne ha blitt en interessant dialog, går Saugstad & co i stedet rett i strupen på representanter for dagens yngre akademikere?

Rektorene Dag Rune Olesen (UiB), Anne Husebekk (UiT), Mari Sundli Tveit (NBMU) og Gunnar Bovim (NTNU) støtter i sitt innlegg i Aftenposten 11. september SAIHs arbeid for å «åpne for kunnskap utviklet i andre deler av verden».

Idéhistoriker Dag Herbjørnsrud har en god observasjon i Khrono den 18. september:« Men det er dypt problematisk at rektorenes premiss for støtten er at man må bekjenne seg til en tro på at vitenskapen kun er europeisk og 'vestlig'».

Rektorene kommer i skade for å gjøre SAIH en bjørnetjeneste. Det er spesielt problematisk at rektor på UiT Norges arktiske universitet er en av med-underskriverne. Dette må ses i lys av regjeringens tildelingsbrev over statsbudsjettet 2018 til UiT Norges arktiske universitet, der det står (s.12): «UiT skal utvikle et godt regionalt samarbeid og ha en avklart arbeidsdeling med Nord universitet og Samisk høgskole.» På Sámi allaskuvla/Samisk høyskole står samisk språk, tradisjonell kunnskap og innovasjon i sentrum. UiT skal også administrere sekretariatet for Sannhets- og forsoningskommisjonen.

Er det ubehaget i de koloniale prosjekter, som forskningen har vært en del av, og dermed har et medansvar for, som forårsaker klagesangen fra Saugstad & co? Jeg vil minne om at norsk vitenskapshistorie også har sin del av dette ubehaget, blant annet med de Schreinerske samlinger på Anatomisk institutt ved Universitetet i Oslo, som fortsatt inneholder flere hundre samiske skjeletter som er plyndret fra gravsteder rundt om i Sápmi. Dette er også noe som har foregått i Sverige og i Finland. De rasebiologiske undersøkelsene av samer i Tysfjord på 1920-tallet, under ledelse av Alette Schreiner, ble utført på bakgrunn av en forestilling om at folk kan deles inn i et rasehierarki med høytstående og lavtstående raser.

Debatten om avkolonisering blant norske akademikerne er preget av sterke karakteristikker. Hvorfor er man så redd? Er det akademiske korthus så skjørt at det ikke vil tåle jordskjelvet som årets SAIH-tier har utløst? Framfor å kjempe for vitenskapens og akademias ortodoksier, er det mer konstruktivt å forholde seg åpen for nye impulser som man så kan bruke i arbeidet. Er det ikke en slik innstilling og praksis som kjennetegner oss akademikere?

• Les også: Flere saker i Khrono om avkolonisering