Debatt ● Kyrre Lekve
Bevar balansen i forskningssystemet
Svekket økonomi hos universitetene må ikke føre til ytterligere oppgaveglidning mellom universiteter og forskningsinstitutter.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Universitetene har havnet i økonomisk trøbbel. Da kan det være fristende å lete etter nye inntektskilder, for eksempel gjennom økt oppdragsforskning. En slik oppgaveglidning kan føre til at totalresultatet blir negativt.
For regjeringens kommende stortingsmelding om forskningssystemet, er det avgjørende å forstå særtrekkene ved de ulike delene av forskningssystemet, og sørge for at endringer et sted ikke fører til utilsiktede, negative konsekvenser et annet sted.
Ingen er tjent med å svekke dagens gode arbeidsdeling mellom forskningsinstitutter, universiteter og de andre aktørene i forskningssystemet.
Norge har hatt forskningsinstitutter siden andre verdenskrig og i dag er det 33 som mottar grunnbevilgning fra Forskningsrådet. At forskningsinstitutter mottar en grunnbevilgning, hviler på to begrunnelser.
Den første handler om at mange organisasjoner ikke selv er i stand til å bygge opp den forskningsbaserte kunnskapen de trenger. Grunnbevilgningen til forskningsinstituttene gjør dem i stand til å bygge opp langsiktig kompetanse på vegne av oppdragsgivere. Forskningsinstituttene bruker også disse midlene til å være i front, for eksempel ved å samarbeide med den internasjonale forskningsfronten, publisere i vitenskapelige journaler, og veilede doktorgradsstudenter.
Kompetansen bruker forskningsinstituttene til å levere samfunnsnyttige bidrag til private eller offentlige oppdragsgivere. I dag resulterer dette i om lag 20 prosent av all forskningen i Norge.
Norske myndigheter har alltid ment at det er behov for kunnskap man kan stole på, som er i tråd med den nyeste forskningen og kvalitetssikret med vitenskapelige metoder. Denne forskningsforankringen er det som skiller forskningsinstituttene fra konsulentselskapene.
Den andre begrunnelsen er at forskningsinstituttenes aktiviteter gir positive resultater for samfunnet som helhet. Ved å levere forskningsbasert kunnskap, påvirker de oppdragsgiverne, som dermed er i stand til å fatte bedre beslutninger. Beslutningene fører til at det norske samfunnet blir mer kunnskapsbasert og kan øke produktiviteten. Tjenester levert av konsulentselskaper har i sin natur ikke denne kompetanseoverføringen.
Fra et forskningssystemperspektiv er økt oppdragsforskning ved universiteter negativt.
Kyrre Lekve
Universitetene på sin side driver, i tillegg til undervisning, hovedsakelig med mer grunnleggende forskning, som er drevet fram av forskernes nysgjerrighet. Denne forskningen her hovedsakelig finansiert over universitetenes grunnbevilgning. Et typisk norsk universitet har en grunnbevilgning på 70 prosent, mens grunnbevilgningene for forskningsinstitutter varierer fra rundt 8 prosent på de teknisk-industrielle til i overkant av 15 prosent for de samfunnsvitenskapelige forskningsinstituttene.
Da sier det seg selv at rommet for å drive grunnleggende forskning er vesentlig større for universitetene.
På noen områder er det overlapp, og dermed konkurranse, mellom forskningsinstitutter og universiteter. Siden forskningsinstituttene driver noe grunnleggende forskning, søker de også om finansiering av forskningsprosjekter om grunnleggende problemstillinger, både i Forskningsrådet og i EUs forskningsprogrammer. Det er verdt å merke seg at prosjektsøknadene fra universitetene ofte er forankret i teoretiske problemstillinger, mens forskningsinstituttenes prosjektsøknader ofte er empirisk forankret.
Dette skaper både en sunn konkurranse og en variasjon i inngangen til grunnleggende forskning.
Også innenfor oppdragsforskningen er det en viss konkurranse. Noen universiteter og høyskoler har aktiviteter rettet mot å vinne forskningsoppdrag, og da særlig fra det offentlige. Omfanget er ikke voldsomt stort enda, men signalene fra regjeringen er at de ønsker at denne aktiviteten skal øke. Dette kan være et feilgrep.
Fra et forskningssystemperspektiv er økt oppdragsforskning ved universiteter negativt. Økt oppdragsaktivitet hos universitetene vil utvanne det de er best på — utdanning og langsiktig forskning. Samtidig vil det svekke forskningsinstituttenes økonomiske base ved at konkurransen om oppdrag blir hardere.
Det er positivt at regjeringen vil se nærmere på hvordan forskningssystemet fungerer. Men den anstrengte økonomien i universitetene må ikke føre til at det gjøres skadelige valg for andre deler av forskningen.
