Debatt ● Carina Hundhammer
Hvis ingen kjenner på eierskap til forskningen, hvem vil finansiere den da?
Selv om forskning har stor betydning for livene vi lever, er ikke dette en tematikk som får mye oppmerksomhet i de politiske debattene. I det pågående meldingsarbeidet vil det derfor være viktig å se på utviklingen av et helhetlig system.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Etter en vår med veldig mye trykk på regjeringens arbeid med systemmeldingen for forskning og høyere utdanning, er det nå stille, veldig stille. Har sektorprinsippet og spørsmålet om hvordan forskningen bør finansieres i fremtiden, egentlig vært oppe til diskusjon? Og hva er egentlig det beste for samfunnet når det gjelder finansiering av forskning: Å beholde eierskapet i sektordepartementene, eller skal ett departement ha ansvaret for alt?
SBBs statistikk over forskningssamarbeid mellom forskningsmiljøene og næringslivet viser en nedadgående trend. Næringslivet har økt sin andel FoU-arbeid, men kjøper mindre forskning av de nasjonale forskningsmiljøene. Dette gjelder både innkjøp fra forskningsinstitutter og universitets- og høyskolesektoren. Statistikken viser også at næringslivets innkjøp av FoU-tjenester fra utlandet har økt.
Nå oppleves det som stadig mer uklart hvem som har, og skal ha, eierskap i regjeringen til denne kunnskapsutviklingen.
Carina Hundhammer
Det har vært viktig å ha nasjonale forskningsmiljøer med nærhet og kjennskap til bedriftene og samfunnet ellers. Vi ser et større press på budsjettene fra departementene og en forventning om omfordeling og nullvekst i tiden fremover. Samtidig kjøper næringslivet mindre FoU. Vil forskningsmiljøene klare å sikre den kunnskapsutviklingen Norge trenger for omstilling, og vil de klare å beholde de gode forskerne hvis forskningsfinansieringen ikke er like forutsigbar?
Mange vil nok si seg enige i at forskning har hatt betydning for samfunnet vi lever i. Det er ikke sikkert man alltid vet hvordan, men under pandemien fikk forskning en høy score på relevans. Det er nok av eksempler fra moderne tid på at forskningen har vært tatt i bruk og hatt en samfunnseffekt.
Forskningen har også vært en driver for den tradisjonelle næringsutviklingen Norge har vært gjennom i etterkrigstiden, der forskningsmiljøer og næringsliv har samarbeidet om ny kunnskapsutvikling for økt konkurransekraft.
Forskning påvirker derfor velferden vi har og samfunnet vi lever i, og står sentralt i møtet med de utfordringene som har vokst frem innen både klima og miljø.
Selv om forskning har stor betydning for livene vi lever, er ikke dette en tematikk som får mye oppmerksomhet i de politiske debattene. Er det noe som blir trukket frem, er det at forskningen tar lang tid og at forskningen må tas raskere i bruk.
I det pågående meldingsarbeidet vil det derfor være viktig å se på utviklingen av et helhetlig system, der forskning, utdanning og kunnskapsutvikling skal bidra til innovasjon til samfunnets beste.
Vi trenger virkemidler, investeringer og ordninger i hele verdikjeden, slik at ny kunnskap utvikles, samtidig som det er mulig å få forskningen ut i samfunnet. Fokuserer vi for mye på slutten av verdikjeden, vil vi ikke utvikle nok ny kunnskap å ta ut i fremtiden.
Nå oppleves det som stadig mer uklart hvem som har, og skal ha, eierskap i regjeringen til denne kunnskapsutviklingen. Hvem skal ha ansvaret for å investere i forskning, og hvem sitt ansvar er det egentlig å hindre at forskning er der kun for de spesielt interesserte?
Under Arendalsuka dro forskningsinstituttet NIFU og bladet Forskningspolitikk opp en god debatt om sektorprinsippets betydning og om hvordan forskningen har betydning utenfor «andedammen» mange mener at forskningspolitikken befinner seg i.
I dag ser det ikke ut til at dette [sektor]prinsippet fungerer helt slik intensjonen var.
Carina Hundhammer
I Norge har vi koblet forskning til samfunnet gjennom et sektorprinsipp, der fagdepartementene ivaretar de statlige forskningsinvesteringene innenfor sitt ansvarsområde. I dag ser det ikke ut til at dette prinsippet fungerer helt slik intensjonen var. Flere fagdepartementer prioriterer ned sine investeringer til forskning, og det er Kunnskapsdepartementet som i stadig større grad har finansiert forskning. Forskningens kobling til andre politikkområder begynner derfor å bli svekket.
Når forskningen ser ut til å få mindre betydning i fagdepartementene, og sektorprinsippet svekkes, hvem skal ta ansvar for å hevde forskningens betydning og sørge for gode investeringer? Forskningspolitikken kan fort minne om leken i barnebursdagene; flasketuten peker på! Det er alltid noen andre som har ansvaret, eller burde ha ansvaret. Det er uklart hvem det er som har ansvar for at forskningspolitikken blir koblet på andre politikkområder. Diskusjonene om forskning havner fort i en prat om virkemidler.
Det er få som evner å løfte blikket slik det ble gjort under Arendalsuka, nemlig å løfte diskusjonen om forskning opp på et strategisk systemnivå og se på forskningens betydning for samfunnsutviklingen. Det er jo dette systemmeldingen virkelig har behov for, ikke diskusjonene som raskt havner på et detaljnivå omkring virkemidler og hvem som skal ha hva av midler.
Det var i den reviderte langtidsplanen for forskning og høyere utdanning at behovet for en systemgjennomgang først ble lansert. Det henvises ofte til langtidsplanen når folk spør om visjoner og ambisjoner. Tematisk er langtidsplanen oppdatert, men målsettingene følges ikke av økonomiske opptrappingsplaner.
Nå har vi fått en langtidsplan med stor uforutsigbarhet omkring finansiering av forskning og utdanning, den samme uforutsigbarheten som ble et argument for å legge ned det daværende forskningsfondet i 2012, fordi fondet ikke gav tilstrekkelig langsiktige rammevilkår for forskningen. Nå skal forskningen håndteres med årlige budsjetter. Har vi kommet til et punkt der man bør revurdere måten forskning finansieres på?
Hvis ingen eier forskningen og budsjettprosessene ikke fungerer etter hensikten, må det tenkes nytt.
Carina Hundhammer
DFØs rapport fra april 2024 om statsbudsjettprosesser konkluderer med at de inneholder for lite langsiktig tenkning. DFØ konkluderer også med at denne svake evnen til å tenke langsiktig gjør at det kuttes i forskning og utvikling uten at det er konsekvensutredet.
Hvis ingen eier forskningen og budsjettprosessene ikke fungerer etter hensikten, må det tenkes nytt. Kanskje regjeringen skal finne frem forslaget fra Venstre, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet fra 2012 om å opprette et forskningsfond ved å ta ut midler fra oljefondet? Forslaget i 2012 var på 100 millioner kroner, der fire prosent av avkastningen skulle gå til forskningsformål. Forslaget lignet på dagens handlingsregel for Statens pensjonsfond utland.
Derfor får vi håpe at regjeringen har godt nok kunnskapsgrunnlag til å skape et helhetlig forskningssystem. Kanskje det beste er å etablere Statens pensjonsfond forskning og innovasjon — innland, dette for å sikre stabile rammevilkår for opprettholdelse av de beste forskningsmiljøene i Norge, som kan samarbeide og bidra til et konkurransedyktig næringsliv og levere forskning til det beste for samfunnet. For hva er alternativet?
Inlegget ble først publisert av Forskningspolitikk.
