Ber Norge velge ny strategi for internasjonal­isering:
— Dette er vinn-vinn

— Hvis målet er bærekraftig internasjonalisering, er det tryggere å investere i norske stipendiater i utlandet.

Bør Norge betale nordmenn som reiser til utlandet for å ta en doktorgrad? Altså bør den norske stat sponse stipendet til disse, på lik linje med de som velger å ta graden ved et norsk universitet eller høgskole?

Ja, mener doktorgradsstipendiat Hans Robin Solberg ved Universitetet i Oxford og postdoktor Aksel Braanen Sterri ved Universitetet i Oxford og OsloMet.

I en kronikk i Aftenposten skriver de at dette vil tjene norsk forskning og det norske samfunnet, og de mener at dagens praksis både er en urimelig, vanvittig og skadelig forskjellsbehandling av stipendiater.

— Det burde være en likere behandling av stipendiater uavhengig av hvor de studerer. Gitt at det er et uttalt mål å få flere til å reise ut, så mener vi at dette er et godt forslag. Internasjonalisering bør være symmetrisk. Nå tar Norge i mot mange stipendiater fra andre land, som er bra, men sender selv ut veldig få. Det er noe som gjør at folk ikke vil dra, sier Hans Robin Solberg til Khrono.

utenlandske forskere

Bør ikke stille spørsmål ved inter­­nasjonalisering, mener jussprofessor Andenæs

Vil gi alle stipendiater 350.000

Det var etter en prat i den prestisjetunge universitetsbyen Oxford i England, hvor de to både reflekterte over hvor lite støtte norske stipendiater i utlandet får fra den norske stat og også at det er så få nordmenn som faktisk reiser ut for å ta ph.d.-graden, at de kom på forslaget:

Alle norske stipendiater bør få 350.000 kroner fra Forskningsrådet og ta stipendet med seg hvor i verden de vil, så lenge de reiser dit det er et sterkt fagmiljø på sitt felt.

— Og så kan Universitetet i Oslo, eller andre norske institusjoner, få slenge 150.000 kroner til på bordet for å få folk til å komme dit for å reflektere bidraget stipendiater gir til norske universiteter, sier Aksel Braanen Sterri. Han legger til:

— Dette er en kjempeinvestering og er et godt forslag som bør finne støtte fra begge sider i en opphetet internasjonaliseringsdebatt. Dette er vinn-vinn. Det handler om å sikre rimelige vilkår for stipendiater uavhengig av hvor de utdannes, men også at det er bra for Norge å dytte folk ut, slik at de kan komme tilbake til landet med erfaringen, kontaktene og alt annet godt det måtte medbringe.

Mange til Norge, få ute

Forslaget er ferskt, men problemstillingen rundt at mange kommer til Norge, mens veldig få reiser ut for å ta ph.d.-graden, er ikke ny.

Høsten 2019 kunne man lese at det var ti ganger flere som kom til Norge for å ta en ph.d. enn hva det var nordmenn som reiste ut for å gjøre det samme, ifølge Universitetsavisa.

I 2019 var det 7209 stipendiater i Norge, viser indikatorrapporten. Av avlagte grader samme år ved universiteter og høgskoler, 1583 avlagte grader, sto de med utenlandske statsborgerskap for 40 prosent av dem.

Om vi tar utgangspunkt i at tallet på avlagte grader også speiler omtrent hvor mange stipendiater som er undervegs i ph.d.-løpet samlet sett, så var det altså rundt 2800 utenlandske stipendiater i Norge i 2019.

Til sammenligning viser tall fra Lånekassen at det i studieåret 2018-2019 var 274 norske stipendiater i utlandet som fikk støtte i form av lån og stipend.

Daværende administrerende direktør i Forskningsrådet, John-Arne Røttingen, var bekymret for denne ubalansen den gangen, og mente at en av hovedutfordringene var å få norske masterstudenter til å reise ut for å ta ph.d.-graden.

Men Røttingen var klar på at de utenlandske universitetene selv skulle finansiere ph.d.-kandidatenes arbeid, slik som i Norge.

— Det kan ikke være slik at Norge finansierer både utenlandske ph.d-studenter her hjemme og norske i utlandet. Det må være en balanse, sa Røttingen til Universitetsavisa.

intellektuelle akademikere

Mener forskere som stikker seg fram blir uglesett

Kommer Hellestveit i møte

Oxford-stipendiat Hans Robin Solberg og Oxford-postdoktor Aksel Braanen Sterri mener altså at Norge bør endre kurs, og har lagt på bordet et forslag som myndighetene kan bryne seg på.

Sterri slår med forslaget også et slag for en ny internasjonaliseringsstrategi for Norge, og sier han også kan komme Cecilie Hellestveit i møte.

Hellestveit har satt sinn i kok den siste tiden etter sine uttalelser om hva det gjør med samfunnsdebatten at det i noen fagmiljøer nesten ikke er norske forskere.

Intellektuelle akademikere

Provosert og fornærmet av påstander om utenlandske forskere

— For de som er bekymret for at internasjonalisering skal gå på tvers av nasjonale målsetninger, tror jeg det er tryggere å sende stipendiater ut enn å tiltrekke seg utenlandske forskere på postdoktor-nivå, sier Sterri. Han legger til:

— En stor del av internasjonaliseringen i norsk akademia, består av at fremragende internasjonale kandidater søker seg til Norge som unge forskere, som postdoktor eller førsteamanuensis.

Sterri har ikke noe å utsette på det, men mener vi trenger mer internasjonalisering i leddet under, altså i doktorgraden.

— Mange kommer til Norge som unge forskere, men synes det er vanskelig å bli fordi mange miljøer er lukkede og lite velkomne for internasjonale forskere. Det er ingen naturlov som gjør at internasjonale forskere forlater Norge, men mange gjør det fordi de ikke føler at de og familien deres blir inkludert. Hvis målet er bærekraftig internasjonalisering, er det derfor tryggere å investere i norske stipendiater i utlandet. De fleste av dem kommer hjem uansett fordi nordmenn elsker Norge, spesielt når de får unger, sier Sterri og legger til:

— Det vi er ute etter er at forskere som opererer i Norge er del av et internasjonalt forskernettverk. Som stipendiat i utlandet får man en naturlig tilhørighet til forskermiljøet man er en del av. Siden kommer de hjem og lever resten av sitt forskerliv i Norge. Har du folk som tar ph.d. i utlandet og kommer hjem, vil det også bidra til å gjøre miljøene i Norge mer internasjonalisert og inkluderende. Det kan igjen føre til at flere av de tilreisende vil bli værende i Norge. Jeg tror derfor forslaget om å finansiere stipendiater i utlandet kan være kompatibelt med og være en mer bærekraftig strategi for å tiltrekke seg forskere fra utlandet.

I tillegg mener Sterri at forslaget vil sette flere nordmenn i stand til å konkurrere om de faste stillingene i Norge.

— Hvis en ønsker å sikre at nordmenn får jobb i norsk akademia, er det en bedre strategi at de kan få en forskerutdannelse fra verdens beste universiteter og dermed bli satt i en posisjon hvor de kan konkurrere med andre fra utlandet, enn at vi forsøker å skjerme norske forskere fra konkurranse fra utlandet, sier Sterri.

Usikker på hva gevinsten for Norge er

Men forslaget møter motbør blant Solberg og Sterris stipendiat- og postdoktorkollegaer i Norge.

Postdoktor ved Universitetet i Oslo, Peter Egge Langsæther, reagerer på det han mener er hovedargumentet til kronikkforfatterne, nemlig at dette er snakk om forskjellsbehandling.

— Jeg er ikke med på at dette er forskjellsbehandling. For at det skal være sant, så forutsetter det at det å ta en doktorgrad er en rettighet man har som den norske stat skal gi folk. Da er det en form for forskjellsbehandling. Men jeg ser annerledes på det. En doktorgrad er en kvalifiserende stilling hvor du gjør en jobb og er en del av et universitets kjernevirksomhet. Du er aktivt med i forskermiljøet, forsker, underviser og driver administrasjon for lønnen, sier Langsæther og legger til:

— Da er det ikke like naturlig å tenke at staten skal betale lønnen for de som gjør den jobben i andre land.

Langsæther får støtte fra Bjørnar Brende Smestad, stipendiat ved NTNU. Han mener stipendiatene ved norske universiteter og høgskoler tilfører en direkte verdi til institusjonen de er tilknyttet.

— For en stipendiat i utlandet så mister man mye av den tilførte verdien og det ender snarere opp i en investering med litt mer uviss tilbakebetaling, sier Smestad.

Både Langsæther og Smestad understreker at de ikke er imot bedre støtteordninger og vilkår for stipendiater i utlandet, likevel stiller de spørsmål ved flere av argumentene til Solberg og Sterri.

De stiller spørsmål ved hva som er gevinsten for Norge med dette forslaget.

— Jeg tror absolutt det er en fordel for Norge at Sterri, Solberg og andre som har tatt ph.d. ved prestisjeuniversiteter kommer tilbake til Norge med kunnskapen de har ervervet, men jeg lurer på om det ikke hadde vært en enda større fordel for norske universiteter å ha hatt de som stipendiater hos seg, sier Smestad.

Smestad mener at det også etter stipendiatperioden er store muligheter for samarbeid på tvers av land, og at akademia er internasjonalt også for de som tar graden i Norge.

— Det er ikke et helt opplagt poeng å sende ut nordmenn og håpe at de kommer tilbake, i stedet for å gi gode vilkår her for å lokke til oss gode internasjonale forskere. Det er allerede veldig sterk konkurranse om stillingene i Norge. Hvorfor skal det være et stort mål å øke den konkurransen med nordmenn? Hvorfor skal absolutt norske statsborgere kunne vinne i den konkurransen ved å få sponset doktorgrad i utlandet? Og hva om de ikke kommer hjem igjen? Skal det være kontraktsbundet, spør postdoktor Langsæther.

Mener det vil føre til økt kvalitet

Statistisk sett vil noen velge å ikke komme tilbake, erkjenner stipendiat Hans Robin Solberg.

— Men mange vil jo også komme tilbake. Det blir det samme som at mange av de dyktige internasjonale forskerne som kommer til Norge blir mens andre drar videre. Dette er en naturlig del av et system med mye internasjonal mobilitet, sier Solberg.

De to kronikkforfatterne mener at forslaget på lang sikt vil føre til økt kvalitet i norske fagmiljø på flere måter.

— Dette forslaget vil skape mer konkurranse fra utlandet. Vi ønsker at folk reiser mer ut, slik at det blir en reell trussel. Et av problemene i Norge nå er at universitetene tar for gitt at de beste fra sine fag tar ph.d. i Norge siden det er for dyrt og krevende å ta ph.d. i utlandet. Dette gjør institusjonene slappe, sier Sterri. Han legger til:

— Når norske universiteter må konkurrere med utlandet vil de måtte svare med å tilby bedre forskningsutdanninger. «Dere må komme til oss, ikke kun fordi det er økonomisk gunstig eller eneste mulighet, men fordi vi har et skikkelig bra fagmiljø, oppfølging og kan gjøre dere til gode forskere».

Sterri er ikke bekymret for at dette vil tappe alle de kloke stipendiathodene fra Norge.

— Selv om det er likebehandling på det økonomiske vil ikke det frata nordmenn lysten på å være i Norge. Den er allerede ekstrem, sier Sterri.

Utenlandske forskere

«Hun bør beklage». Rektor mener norsk forsker sprer fordommer mot akademikere fra utlandet

— Bør kanskje ikke ta fra utdanningsbudsjettene

— Er det riktig at Norge skal sponse prestisjeuniversiteter som Oxford og Cambridge med den arbeidskraften en stipendiat er?

— Man kan godt stille spørsmål ved hvorfor ikke disse universitetene gjør forholdene mer levelige for stipendiatene sine, men det relevante spørsmålet for norske myndigheter og det norske samfunn, er hva vi kan gjøre? Norge kan dessverre ikke be disse universitetene å betale, men det vi kan gjøre er å forbedre vilkårene for de som reiser ut. Jeg skjønner at dette potensielt er å sponse en ikke-ideell praksis på overordnet nivå. Men det gode her er at det vil gjøre det lettere for den enkelte kandidat å takke ja til til en gyllen mulighet som vil gangne både dem og samfunnet. Jeg ønsker meg en kosmopolitisk forskningsverden, med høy grad av internasjonal fleksibilitet, og at Norge skal være med på det. At folk reiser ut skaper bedre forskning i det lange løp, sier Solberg.

Og kronikkforfatterne står på sitt når det kommer til at det at Norge i dag ikke betaler stipendiater i utlandet, er forskjellsbehandling.

— En kan selvfølgelig si at det å ta en ph.d. i utlandet ikke er noen menneskerett. Men det er heller ikke en menneskerett å være stipendiat overhodet. Når vi tilbyr et gode, så følger det med likebehandlingskriterier som bare bør avvikes om vi kan gi en god grunn for det. Forskjellsbehandlingen av stipendiater i Norge og i utlandet mangler rettferdiggjørelse, sier Sterri.

— Hvor skal pengene tas fra? Fra budsjettene til universitetene og høgskolene?

— Svaret på det fordrer en mer helhetlig analyse av nytten av å ha så mange stipendiater vi har opp mot alle andre formål. Er det tilstrekkelig viktig for det norske samfunn å utdanne doktorander, bør ikke pengene tas fra utdanningsbudsjettet, sier Sterri