Debatt ● 15 ansatte ved institutt for fremmedspråk
Bemanningsplanen skaper mismot blant flere truede fag på HF
Vi er nedslått over planen, men også over prosessen som dekanatet har gjennomført, over «høringer» hvor våre argumenter blir overhørt, og over det ensidige fokus på tall og økonomi, skriver 15 ansatte ved Institutt for fremmedspråk ved Universitetet i Bergen.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Bergen har igjen fått nasjonal oppmerksomhet på grunn av viljen til å legge ned små og såkalt ulønnsomme fag. Det er mange innganger til det som nå er skjedd, og debatten i Khrono har handlet om økonomi og bredde, med flere innlegg av professor i historie Yngve Flo, som støtter bemanningsplanens foreslåtte kutt i små fag til fordel for hans eget. Protester mot å nedlegge teatervitenskap uten forvarsel er kommet både fra egne rekker og fra engasjerte stemmer utenfor UiB.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Vi som arbeider ved andre utsatte fag, støtter disse protestene mot dekanatets bemanningsplan. Vi er glade for professor i samfunnsøkonomi Kjell Erik Lommeruds imøtegåelse av de økonomiske argumentene for å redusere små fag, hans forsvar for fagmangfoldet, og hans påminnelse om at ikke bare teatervitenskap er truet.
Vi vil gjenta denne påminnelsen, for en rekke andre HF-fag er kommet i en utsatt posisjon gjennom bemanningsplanens kuttforslag. Det gjelder blant annet fag ved Institutt for fremmedspråk. Hittil har representanter for disse truede fagene bare uttrykt sin frustrasjon i korridorene.
Hvorfor har vi vært så tilbakeholdne? Kanskje fordi vi etter mange års trussel om ytterligere nedbemanning og mulig nedlegging hengende over oss, begynner å gi opp kampen for fagenes overlevelse. Fagmiljøene våre er allerede sterkt nedbemannet. Vi har i årevis deltatt i den store og på mange måter vellykkede innsatsen for å rasjonalisere, skaffe eksterne midler, øke rekrutteringen og opprettholde fagtilbud fra bachelor- til doktorgradsnivå innenfor våre fag. Vi føler ikke at vår innsats blir verdsatt. Vil man ikke ha små fag?
Dekanatets melding til alle ansatte i slutten av april, da søkertallene til HF ble offentliggjort, skapte ikke mer optimisme hos oss. Der het det:
«Vi må jobbe knallhardt sammen som fellesskap for å engasjere, tiltrekke og få fremtidige studenter til å søke opptak ved våre studier. På kort sikt handler dette om å tiltrekke studenter til det tilbudet vi har idag. På lengre sikt må vi revidere studieporteføljen vår på en måte slik at den treffer bedre og flere enn det den gjør idag.»
Men vi har faktisk arbeidet «knallhardt» i årevis og på grensen av det som er arbeidsmiljømessig forsvarlig. Og hva slags felleskap er det snakk om når vi, trass i vår innsats og lidenskap for det vi gjør, ikke blir lyttet til, men bare får høre at vi ikke «innfrir» etter kriterier vi ikke deler.
Vi er nedslått over planen, men også over prosessen som dekanatet har gjennomført, over «høringer» hvor våre argumenter blir overhørt, og over det ensidige fokus på tall og økonomi. Økonomisk krise blir fremstilt som en uavvendelig realitet som gjør det nødvendig å lukke øynene for større perspektiver og langsiktige konsekvenser. Debatten demonstrerer det diskutable i den kortsiktige bedriftsøkonomiske logikken og påstandene om at større studiepoengproduksjon på store fag er det eneste som kan redde HF. Det fremgår av debatten at hovedparten av HFs finansiering ikke er basert på studiepoengproduksjonen, men på basisbevilgningen som breddefakultet.
Bemanningsplanen kunne hatt andre kriterier som ville gitt bedre uttelling for små og mellomstore fag. Hvilken minstebemanning kreves for at disse fagene kan opprettholde et anstendig tilbud til studentene? Hvordan kan man i det hele tatt lage en bemanningsplan før det er fastsatt en minimumsbemanning og før arbeidet med studieprogramporteføljen engang er påbegynt?
Universitetets samfunnsansvar for den faglige bredden gjenspeiles i liten grad i bemanningsplanens argumentasjon og retorikk. Et nasjonalt breddeuniversitet er samfunnsmessig ønskelig fordi faglig mangfold er av største betydning for å opprettholde og styrke mangfoldet i hele samfunnets kulturelle liv. Dette har å gjøre med kulturell selvforståelse og innsikt i det fremmede gjennom disipliner som historie, språk, litteratur og kunst. De «små» fagene har også en viktig kultur- og utenrikspolitisk funksjon ved at de bidrar til å skape og oppdatere de kulturelle båndene til våre viktigste partnere i Europa og ellers i verden. HF-fagene kan være så små de vil, men er likevel vitale for opprettholdelsen av kulturell bredde og en forståelsesmessig dybde som ligger til grunn for en vellykket økonomi og politikk. Tenker vi som samfunn og universitet bare på penger og effektivitet, blir vi i lengden fattigere og mindre effektive.
Det er vanskelig å forstå hvordan et humanistisk dekanat heller vil la fag forvitre som følge av markedsøkonomiske «naturlover», enn å arbeide aktivt for at HFs særegne faglige og forskningsmessige mangfold består. Bak fagene på HF ligger det lange faghistorier, levende internasjonale og nasjonale nettverk og et forpliktende ansvar for Norges humanistiske kunnskapsberedskap. HF er avhengig av et dekanat som verdsetter humanioras egenart både i ord og handling.
Vi som arbeider ved fag med lav rekruttering, vet at det som skjedde med teatervitenskap lett kan ramme også oss. Vilkårlige avganger i de små fagene benyttes til å trekke inn stillinger. Slik legger man gradvis og nesten umerkelig ned hele fag og fagmiljøer som det har tatt mange tiår å bygge opp. Nettopp fordi dette skjer så vilkårlig gir det oss følelsen av at man ikke har omsorg for universitetets faglige mangfold og det nasjonale ansvar vi har for å opprettholde en slik bredde. Dette kan virke respektløst overfor forskerne og underviserne ved de utsatte fagene, og det skaper en voksende usikkerhet og motløshet i våre miljøer.
Plutselig kan man få høre at man ikke lenger skal undervise og veilede i det feltet man har brukt hele sitt voksne liv til å spesialisere seg i, men skal overføres til en annen fag-gren eller til et mer elementært nivå. Det burde være lett å forstå hvordan dette innvirker på arbeidsmiljøet og samholdet mellom disiplinene ved HF. Det er ikke tillitvekkende, og det motiverer ingen til å arbeide videre for å bygge levedyktige fag.
Våre kolleger på små og store HF-fag er kjennetegnet av stor kjærlighet til og tro på disiplinenes betydning for studentene og for hele samfunnet. De bruker sine liv, sin arbeidstid, sine kvelder og netter, helger og ferier til å forberede undervisning og til forskning. Hvilken rikdom er det ikke for fakultetet å ha så dedikerte arbeidstakere, og hvor dårlig ressursforvaltning er det ikke å la slik hengivelse og kompetanse slukkes av motløshet?
Små fag må få lov til å være små. Norge trenger ikke et ubegrenset antall uteksaminerte kandidater i alle fag ved HF, men vi trenger alle fagene.
Når fakultetsledelsen nå skal gå i gang med fremtidens studieprogramportefølje, vil vi be om at prosessen blir åpen, grundig, reelt og bredt involverende, slik at de ansatte kan få tilbake troen på at de tas med på råd, og samtidig gjenvinne motet til å fortsette å utvikle fagene for studentene, samfunnet og fremtiden. Vi ber om at prosessen blir fundert i fakultetets særegne samfunnsoppgave, og ikke minst, i tråd med UiBs rolle som et nasjonalt breddeuniversitet, en forpliktelse som nettopp er blitt understreket i UiBs strategi for 2023-2030. Vi ber om at fakultetet vedtar en ny bemanningsplanprosess som tar høyde for flere kriterier enn de kvantitative så snart arbeidet med programporteføljen er avsluttet.
Underskrevet av:
Brita Lotsberg Bryn
Myriam Coco
Marco Gargiulo
Øyvind Gjerstad
Åsta Haukås
Kjetil Berg Henjum
Åse Johnsen
Sonia Lagerwall
Ingunn Lunde
Margje Post
Margery Vibe Skagen
Camilla Erichsen Skalle
Torgeir Skorgen
Birger Solheim
Erik Tonning
Kevin McCafferty
Ludmila Ivanova Torlakova
Esmira Yaqub Nahri
Endringslogg: McCafferty lagt til 8.mai kl 12.15 og Torlakova og Nahri lagt til kl 13.15.
