Debatt ● Daniela Hofmann
Hold fast ved kriteriene!
Er forslaget til ny bemanningsplan på Det humanistiske fakultet ved UiB et uttrykk for at de små fagene blir overkjørt? Nei. Den bygger på en grundig prosess som prøver å sikre viktige interesser for fakultetet som helhet, skriver Daniela Hofmann, fagkoordinator for arkeologi ved Universitetet i Bergen.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Som fagkoordinator for et relativt lite fag innenfor humaniora synes jeg at flere av argumentene i debatten om den nye bemanningsplanen ved fakultetet har blitt framstilt på en misvisende måte. Det har blant annet blitt hevet at prosessen var uklart og udemokratisk, at dens kunnskapsbaserte grunnlag ikke var tilstrekkelig, og at forsvar for den foreløpige bemanningsplanen rett og slett bare uttrykker særskilte interesser av fag med mange studenter. Disse angrepene er ikke konstruktive bidrag til den viktige avgjørelsen som nå skal tas, av ulike grunner.
For det første var den opprinnelige vurderingsprosessen ikke særlig uklart. Tvert imot gikk det flere måneder med diskusjon av kriteriene som skulle brukes, og hvor alle fag hadde anledning til å sende innspill. Argumentasjonen at noen fag er unike i Norge kunne allerede har blitt løftet som et viktig kriterium tidlig i prosessen, sånn at det kunne tas hensyn til. Men dette skjedde altså ikke. I stedet ble det vedtatt, av alle fagene samlet, at det var en kombinasjon av studiekvalitet, studenttall og forskningsbaserte kriterier som skulle legges til grunn for vurderingen. Det er med disse retningslinjer som bakgrunn at strategiske planer ble utarbeidet for de ulike fagene, og data over undervisning og forskning i løpet av de siste årene sanket inn og analysert. Dette arbeidet dannet grunnlaget til selve bemanningsplanen.
Å hevde i etterkant at prosessen har blitt ugjennomskuelig er rett og slett feil. Tvert imot kan man nå få inntrykk av at alle planer og analyser har blitt skyvet til side i sluttfasen, og at det er heller mye hastverk og gjetting, og mindre klarhet. Informasjon blir etterspurt gjennom haste-eposter, med noen få timers varsel. Hvor mange stipendiater er det her? Hvor mange årsverk er det der? Dette gir en dårlig grunnlag for gode vurderinger og strategisk tenkning, ikke minst fordi det er helt uklart hvordan denne informasjonen vektes og brukes. Hva er det en oppdatert bemanningsplan egentlig skal baseres på? Føles det virkelig tryggere hvis stillinger skal sis opp, heller enn å inndras ved ulike avganger? Handler det om hvor mange berømte venner et fag kan mobilisere for å skrive avisinnlegg? Blir det ekstrapoeng for de som kan fremkalle det største offentlige presset? Skulle det være sånn?
For det andre, om det lykkes å stanse bemanningsplanen is siste liten gjennom «trial by press releases», så finnes det ingen garanti at det blir små fag som skal dra nytten. I det opprinnelige forslaget til bemanningsplan finnes det store og små fag både blant de som mister stillinger, og blant de som får videreføre dem. Som det står har dermed også små disipliner mye å miste, særlig hvis en ny bemanningsplan skulle nedprioritere oppgaver med oppfølging av studentene. Arkeologi, for eksempel, er et svært arbeidskrevende fag å undervise, fordi det som profesjonsstudium krever mye praktisk opplæring med blant annet feltarbeid, materialkurs, timer i labben, og kunnskap i ulike digitale verktøy. Her er det ikke mulig å bare presse noen flere studenter i en forelesningssal for å «effektivisere undervisningen». Studentene trenger individuell oppfølging og veiledning. Kommer vi til å miste en stilling, ville det ha store konsekvenser på muligheten til å tilby et solide studieprogram som utdanner folk effektivt til arbeidslivet, og på stabens muligheter til å kombinere undervisning med forskning.
Det bringer meg til mitt tredje og siste poeng. Bemanningsplanen ble planlagt i en tid da utsiktene for fakultetet var dystre, og det er de fortsatt. Det finnes dermed ingen realistisk plan som kan resultere i at all stillinger blir vernet. Beslutningene som ble tatt, etter grundig vurdering, hadde som mål å unngå enda verre kutt, og ville dermed revitalisere humaniora på lang sikt. Planen prioriterer ut fra ønsket om å styre knappe ressurser på en måte som kommer flest mulig studenter til gode. Alternativet til at vi blir enige om de nødvendige grepene er at andre kommer utenfra og gjør prioriteringer for oss. Vi må holde oss til planen nå, og etterpå begynne jobben med å løfte humaniora sin rolle i samfunnet enda tydeligere, som sikkert er noe vi alle sammen kan jobbe med. Men om vi nå svikter en bemanningsstrategi alle fag har fått være med på å forme, undergraver vi interessene av fakultetet som helhet.
