Debatt ● Øystein Moen
Bekjennelser fra en lokal lønnsforhandler
I flere medieoppslag angripes lokale lønnsforhandlinger med stort engasjement og sterkt ideologisk preget retorikk. Derfor vil jeg forklare den litt mystiske prosessen, skriver forhandlingsleder for Akademikerne på NTNU.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Jeg har ledet de lokale lønnsforhandlingene for de rundt 4200 ansatte ved NTNU som er organisert i Akademikerne siden 2017. I flere medieoppslag angripes slike lokale forhandlinger med stort engasjement og sterkt ideologisk preget retorikk.
Jeg noterer at de beskrivelser som gis i betydelig grad avviker fra virkeligheten i det minste slik den er ved NTNU. I dette innlegget vil jeg derfor si litt om hvordan vi jobber og hva vi faktisk gjør i den litt mystiske prosessen en kaller lokale lønnsforhandlinger.
Jeg er forhandlingsleder med et kjerneteam rundt meg. Beslutninger og prioriteringer diskuteres i styrer ved enkeltforeninger, noen foreninger har forhandlingsutvalg og styret for Akademikerne NTNU diskuterer prinsipielle spørsmål. Hva vi ønsker eksempelvis knyttet til generelt tillegg forankres dermed i en demokratisk og ryddig struktur. Unio gjennomfører lignende prosesser og vi avtaler felles posisjoner før møter med arbeidsgiver.
Tilnærmingen til forhandlingene i mitt team er utpreget rasjonell, analytisk og langsiktig der det er et grunnleggende premiss at vi har ansvar for å ivareta alle medlemmer på en god måte.
Vi har muligheten for å kombinere ulike virkemidler basert på identifiserte utfordringer ved NTNU. For å eksemplifisere: Forskerforbundet har pekt på at noen av de ansatte ved universitetsbiblioteket er plassert lavt i lønn, og vi kan arbeide for særskilt prioritering der. Ved et av fakultetene har kvinnelige vitenskapelig ansatte ligget langt bak menn lønnsmessig, og vi har gradvis gjennom år målrettet utjevnet denne forskjellen. Vi har diskutert ekstra løft for postdoktorer for å sikre en forsvarlig lønnsutvikling også for dem.
Innretningen av lønnsoppgjør for stipendiater har vi brukt mye tid på, i fjorårets oppgjør fikk en stor del av stipendiatene organisert i Akademikerne høyere tillegg enn stipendiater organisert på den andre avtalen. Men vi er fortsatt usikre på hva som er riktig tilnærming for stipendiater i kommende lønnsoppgjør.
De lokale lønnsforhandlinger ved NTNU for avtalen som inkluderer Unio og Akademikerne har ikke preg av politisk eller ideologisk kamp, men saklig argumentasjon mellom profesjonelle parter.
Øystein Moen
Når Unio og Akademikerne er enige om særskilte prioriteringer, er det ofte slik at vi gjennom felles styrke men også gode argumenter og i mange tilfeller sammenfallende ønsker blir enige med arbeidsgiver. De lokale lønnsforhandlinger ved NTNU for avtalen som inkluderer Unio og Akademikerne har ikke preg av politisk eller ideologisk kamp, men saklig argumentasjon mellom profesjonelle parter.
Disse prosessene er basert på en omforent lønnspolitikk ved NTNU, der spilleregler og argumenter som kan vektlegges er definert. I noen medieinnlegg argumenteres det som om arbeidsgiver ikke er til stede i lokale lønnsforhandlinger, dette er noe fjernt fra virkeligheten.
Hos oss blir det gitt et generelt tillegg, og nesten alle får et individuelt tillegg. Så har vi i dialog med arbeidsgiver i praksis satt et tak for hvor mye enkeltpersoner kan få, ut fra behovet for at alle skal få lønnsvekst.
Vi diskuterer mye internt og med Unio samt arbeidsgiver om hva som er en rimelige fordeling mellom stillingsgrupper. I fjorårets oppgjør var de fem gruppene med sterkest prosentvis lønnsvekst på vårt avtaleområde renholdere, fagarbeidere, spesialbibliotekarer, førstekonsulenter og avdelingsingeniører. På listen over de 20 stillingsgrupper med de høyeste prosentvise tillegg er ikke professorgruppen med.
I praksis er det slik at vi arbeider med hva den enkelte ansatte skal få individuelt, samtidig som vi kontinuerlig ser på det større bildet der ikke bare stillingstyper men også kjønn, effekter for ulike aldersgrupper, forholdet mellom kroner versus prosent og andre faktorer inngår. På samme måte gjør arbeidsgiversiden sine vurderinger og foretar individuelle samt strukturelle prioriteringer.
Vi ønsker ikke å gi lønnstillegg til de som har sluttet ved NTNU, vår tilnærming er rasjonell ikke irrasjonell. Samtidig har vi de to siste årene felles fra Unio og Akademikerne foreslått og sikret at noen av de lavest betalte uorganiserte ansatte har fått et lønnsløft.
Når vi gjennomfører lokale lønnsforhandlinger har det betydning for mange enkeltpersoner og familier.
Øystein Moen
Så langt har samarbeidet mellom Unio og Akademikerne ved NTNU vært en suksess sett fra vår side. Vi har et felles utgangspunkt knyttet til at de som har investert i utdannelse ikke skal straffes økonomisk, og et det er rettferdig med en viss balanse mellom lønnsnivået for samme utdanningsgrupper på tvers av de ulike sektorer i økonomien. Min forståelse er også at NTNU som arbeidsgiver er tilfreds med vår avtale og at denne er positiv for NTNUs evne til å ivareta sitt samfunnsoppdrag.
Dersom den beskrivelse av lokal lønnsdannelse enkelte gir hadde vært riktig ville vi opplevd medlemsflukt. Den kraftige medlemsveksten Akademikerne ved NTNU har hatt i årene med egen tariffavtale bygger derimot på at vi kollektivt, solidarisk og ansvarlig ivaretar alle medlemmer, ikke bare noen få. Når vi gjennomfører lokale lønnsforhandlinger har det betydning for mange enkeltpersoner og familier. I dette ligger det et ansvar vi — og arbeidsgiver — tar på alvor, der det enkelte medlem skal ha en grunnleggende trygghet for at vedkommende blir ivaretatt på en god måte.
