Debatt ● Rania Maktabi
Beirut, mon amour
«Jeg er så lei meg for det som skjer i Beirut», sa den palestinske forskeren — her i Norge i ly av Scholar at Risk-ordningen. Hvordan er det mulig å vise spontan omsorg og genuin medfølelse når du har mistet så mye selv?
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Asma kommer bort til meg og sier: «Jeg er så lei meg for det som skjer i Beirut». Hun tar opp mobilen sin og viser meg et kor på rundt 20 palestinske studenter som synger Li-Beirut (Til Beirut) — den libanesiske sangeren Fairuz sin hyllest til byen jeg er født og oppvokst i, og som jeg forlot som 12-åring på grunn av borgerkrigen (1975—1990). Sangen ble laget i 1984, et par år etter Israels invasjon i Beirut i 1982. Li-Beirut er siden blitt libanesernes nasjonalhymne over sin by.
Jeg smiler, nikker til Asma, og sier «Takk, så nydelig!». Jeg fortsetter å opptre vennlig, profesjonell og balansert.
Vi er på Litteraturhuset i Fredrikstad. Asma Abu Samra og kollegaen hennes Mohammed Almasri er forskere på University College of Applied Sciences Gaza. De kom fra Gaza til Norge i mai 2024 gjennom den akademiske solidaritetsorganisasjonen Scholars at Risk (SAR) som setter søkelys på akademikeres levekår i krigssoner. Høgskolen i Østfold (HiØ) har nylig blitt medlem av SAR, og kveldens tema var Utdanning er helse — også i krig!
Hjemme igjen bryter jeg ut i gråt. Hulker. Israel bomber Libanon vilkårlig. Folk er desperate og på flukt. Gazas grusomheter har nådd Beirut.
Asma og Mohammed hadde nettopp vist oss bilder av badende palestinere langs Gazas langstrakte vakre havkyst. Jeg så kysten og fornemmet Ain EL-Mreisse, nabolaget der jeg vokste opp ved Beiruts corniche, promenaden som strekker seg langs Middelhavet. Kystbildene fra Gaza og Beirut gled over i hverandre i mitt indre og skapte en surrealistisk smertefull opplevelse av deja vu. Inni mellom smatt lyden og synet av studenter i Gaza som sang Li-Beirut som Asma viste meg.
Er det mulig å vise spontan omsorg og genuin medfølelse når du har mistet så mye? Familie, venner, kollegaer, hjem, arbeidsplass, gater og sitrontrær?
«Her er rektoren vår, Said Al Zebda. Han og hans familie ble drept», fortalte Asma på foredraget.
Hva de får til av faglig organisering, veiledning og handlekraft når elektrisitet og vann forsvinner!
Rania Maktabi
Hun og kollegaene Mohammed Al-Masri fra UCAS, og Mohammed Tamimi fra Palestine Polytechnic Univeristy i Hebron presenterte et norsk-palestinsk akademisk samarbeid gjennom prosjektet Equip Palestine with E-Learning (E-Pal). Det er livsnerven for å fortsette å yte digitalisert undervisning under krigen.
Hva de får til av faglig organisering, veiledning og handlekraft når elektrisitet og vann forsvinner!
Det var likevel det personlige motet og historiene jeg satt igjen med.
Jeg forventet fortvilelse og bitterhet. I stedet serverte palestinerne bilder og historier om håp, og om det å ikke miste motet: «We shall continue to create spaces of hope!» insisterte Asma.
Så kom hun bort og viste meg mobilopptaket med de palestinske studentene som sang «Til Beirut».
Er det sånn at de som har opplevd krigens grusomhet og lidd de største tap evner å vise spontan medfølelse uanstrengt og med en letthet som uinnvidde i krigens traumer mangler? Det kjennes som om vi som vet hva krig er og hva krig gjør har bodd på en annen planet enn de som hører og ser krig direktesendt eller på opptak.
Ligner det usynlige gapet mellom oss som har opplevd krig og de som har sett den på avstand skillet vi kjenner igjen i akademia mellom disiplinfag og profesjonsfag? Du kan lese deg til teorier og analyser av en type sykdom eller en skade, men det er noe annet å behandle en sykdom — det være seg av mental eller fysisk art. Her trengs erfaringsbasert kunnskap og praksis.
Man må «gå i felt», ta på, behandle, lytte til, og snakke med mennesker. Kjenne på, innse, forstå og tåle menneskers ømme punkter og smerte.
Asma forsto. Hun trengte ikke å spørre. Hun hoppet over smerten og gikk rett til håpet og lot sangen tale for seg selv.
