Siste fra forsiden:
Nyeste artikler
Mest lest
Debatt ● ole andreas kvamme
Bærekraftbyrden i akademia er ujevnt fordelt
Transkontinental reisevirksomhet passer best for forskere med sikker finansiering, god helse og funksjonsevne, og som ikke føler et overdrevent personlig ansvar for klimaendringene.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Førsteamanuensis ved Institutt for lærerutdanning og skoleforskning, Universitetet i Oslo
Ingen bærekraftdebatt i universiteter og høgskoler «er komplett uten en runde om flyreiser», skriver Khrono 9. februar i sin oppsummering av et ordskifte mellom norske universitetsrektorer om bærekraftsmålene. Det er naturligvis forskeres økologiske fotavtrykk dette handler om. Men det er også god grunn til å spørre seg hvem forskerne er.
I ett av forskernettverkene jeg er med i, ble reising gjenstand for diskusjon i etterkant av fjorårets konferanse i Sverige. I likhet med andre konferanser de siste par årene endte også denne på zoom. Kvaliteten på presentasjoner og diskusjoner ble i stor grad opprettholdt (noe som jo ikke alltid har vært tilfelle).
Samtidig savnet mange de fysiske rommene, mellomrommene, direkte møtene som ikke så lett lar seg etablere digitalt. Det er ikke noe rart at forventningen er stor for neste gang å møtes fysisk i Canada. Men i nettverket har det også kommet opp forslag om å etablere en digital konferanseplattform. I en zoom-diskusjon høstet forslaget støtte fra mange i chatten.
(...) gjennom pandemien har vi også lært at det er mulig å utvikle nettverk og samarbeidsformer som får ned reiseaktiviteten og i større grad gir rom for ulikheter og forskjellige behov.
Ole Andreas Kvamme, førsteamanuensis ved Institutt for lærerutdanning og skoleforskning (UiO)
For flere handlet dette om at forskere må ta et medansvar i møte med klimakrise og miljøkrise og reise mindre. Men snart dukket det også opp andre behov. Én professor hadde omsorgsansvar i hjemmet, en annen hadde betydelige helseutfordringer, flere hadde problemer med finansiering av reise og opphold.
Etterhvert ble det stadig tydeligere at transkontinental reisevirksomhet passer best for forskere med sikker finansiering, god helse og funksjonsevne, har en hverdag uten større omsorgsforpliktelser og som ikke føler et overdrevent personlig ansvar for klimaendringene. Bildet som avtegnet seg er interessant fordi det sier noe om hvilke forskeridealer reisevirksomheten fremmer.
Årtier med feministisk kritikk har fått fram at hvem som får adgang til akademia, også har betydning for hvilke former for kunnskap som får plass og rom i forskningen. Dermed handler flyreiser ikke bare om klimagassutslipp, men også om tilgang til den makt og de goder som forskningen tilbyr. Det involverer altså spørsmål om forskningssosiologi og forskningspolitikk.
Russlands angrep på Ukraina og krigen som raser nå, understreker at vilkårene for forskning også bestemmes av beslutninger tatt helt andre steder.
I dette perspektivet er det viktig at universiteter og høgskoler ikke individualiserer spørsmålet om reisevirksomheten, men setter det inn i en større institusjonell ramme. I målstyringslogikken som bærekraftstrategier fort blir fanget inn av, betyr dette at tiltak for å redusere flyreiser, også bør inneholde initiativer til å gjøre flere konferanser, seminarer og møtepunkter digitale eller hybride.
Det er av stor verdi å kunne møtes fysisk med forskerkollegaer, dette har lange perioder med nedstengning de siste par årene lært oss. Men gjennom pandemien har vi også lært at det er mulig å utvikle nettverk og samarbeidsformer som får ned reiseaktiviteten og i større grad gir rom for ulikheter og forskjellige behov. Dette har flere nå fått konkrete erfaringer med.
Et eksempel fra min egen institusjon er en nordisk forskerkonferanse i høst som vi i en situasjon der grensene var i ferd med å åpne opp, bestemte oss for å gjennomføre fysisk, men med mulighet for digital deltakelse. Fellessesjoner ble strømmet, og egne digitale papersesjoner ble gjennomført parallelt med de fysiske sesjonene.
Erfaringene var gode, nok fordi mange av de digitale deltakerne var i stand til å prioritere konferansen, til tross for at de lett kunne blitt dratt mot forpliktelser på egen institusjon.
I pandemien har slike eksempler ikke primært handlet om å få ned klimagassutslipp, men erfaringene herfra har kanskje skapt en ny sensitivitet for hvordan sosiale, økonomiske og helsemessige forhold virker inn på posisjonen som forsker.
Klimakrise, miljøkrise, krig og konflikt hører opplagt hjemme i et slikt bilde. Interessant nok angår tilgang til forskerkonferanser og forskernettverk både klima og miljø og andre sider ved bærekraftagendaen, som deltakelse og inkludering. Dette har også en politisk dimensjon knyttet til fordeling av goder og byrder.
Bærekraftdebatten i akademia trenger runden om flyreiser, men er altså ikke komplett før den også diskuterer hvem som inviteres inn i de strukturene som her etableres.
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
Nyeste artikler
De nasjonale strateger — hvor ble de av?
Reagerer på upresis tallbruk om læreropptak
Topptidsskrift granskes etter påstander om fusk. Har mer enn 1000 norske artikler
Én av tre britiske studenter frykter universitetskonkurs
Norge trenger svenske forskningstilstander
Mest lest
Studenter utvist fra fransk universitet. Norske Anna frykter at hun står for tur
Slik gjekk det då professoren spurte ChatGPT om litteraturtips
Svensk dom over norsk akademia: For mykje kvantitet, for lite kvalitet
Reagerte på NTNUs språkbruk i økonomisak. — Gjør meg kvalm
Satte ny doktorgradsrekord i vår