Debatt ● camilla holm
Det stille året
Unge forskere er på rett sted, men til feil tid, for å kunne bidra til å realisere målene vi har satt oss i Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
FORSKNINGSKVALITET| Det har vært mye og nødvendig fokus på forsinkelser som følge av korona i forskningen, særlig betydningen av dette for stipendiater og postdoktorer som jobber på tidsbasert kontrakt. Mens noen steder har vært rause med å gi kontraktsforlengelser, som mitt eget universitet, har andre ikke vært like hyggelige, noe SiN sin raport viste allerede i desember ifjor. Men det jeg vil ta opp her er en annen form forsinkelse som ikke er så mye faktisk forsinkelse som fravær av den sosialfaglige infrastrukturen. Dette påvirker kvaliteten på forskningen vår.
Vi snakker stadig om forskning og hvor viktig forskning er: Forskning og innovasjon, forskning og løsning av samfunnsproblemer, forskning og kunnskapssøken, forskning som det som sikrer et godt samfunn. Vi vil også ha mer forskning. Høy forsknings- og utviklingsinnsats er viktig element i regjeringens plan for framtida, samt det å utvikle fagmiljøer av fremragende kvalitet. Vi vil ha mer forskning på fornybar energi, vi vil ha mer forskning på samfunnssikkerhet og samhørighet i en globalisert verden, for ikke å snakke om «muliggjørende og industrielle teknologier».
Alt dette som vi vil ha er ikke er mulig å oppnå uten forskere selv. Da korona traff, ble mye forskning og forskningsrelatert aktivitet satt på vent, så man kunne fokusere på undervisning og studentene. Det var en viktig prioritering. Men ett resultat av dette ble en sosialfaglig stillhet for oss unge forskere. Vi var på riktig sted, men til feil tid.
Teams er forferdelig som plattform for fagprat, og de fleste skyr det som pesten
Camilla Holm, stipendiat
Konferanser ble avlyst, seminarer ble avlyst, workshops uteble. Sosialfaglige møter ble kortet ned fordi vi tross alt var slitne av å se på skjerm hele tiden. Fellesarenaer for generell fagprat forsvant eller ble minimert til en time hver måned – igjen på grunn av zoom fatigue. Hver gang jeg åpner Teams stirrer jeg ut over et prærielandskap som viser få tegn til liv. Går jeg inn på mitt eget institutt sin forskningskanal på Teams er halvpartene av de 17 innleggene mine, og jeg får vanligvis ett eller to likerklikk. Det er ikke mitt eget fagmiljø sin feil. Teams er forferdelig som plattform for fagprat, og de fleste skyr det som pesten.
For etablerte forskere er nok denne unntaksperioden å anse som en lengre parentes, men for unge forskere – oss som tar doktorgrader og postdoktorer – forsvinner noe av det viktigste for oss til å sikre kvalitet på forskningen vår; til å nettverke, til å utvikle oss, til å bli fremtidens forskere. I stedet opplever vi å bli en innadvent gruppe - som kun snakket med hverandre på zoom - men sjelden med andre, hverken vertikalt (seniorforskere) eller horisontalt (utenfor vår egen doktorgradsprogram-boble). Med unntak av våre veiledere selvfølgelig.
Livet som doktorgradsstipendiat har vært ekstra ensomt under korona. Selv snakker jeg mye med mine egne medstipendiater, men vi forsker på forskjellige ting og det er begrenset hvor mye i dybden vi kan gå. På nettet og særlig Twitter saumfarer jeg akademiasfærene etter relevante events, og som jeg deltar på hvis tidssonene tillater det, men som sjelden gir mulighet for faktisk prat med andre med unntak av muligheten til å stille et spørsmål i chatten i ny og ne.
Alle disse endrede forholdene i akademia påvirker forskning. Det påvirker forskning fordi forskning i høyeste grad ikke er et one-man-adventure. Kunnskap utvikles sosialt og forskning er avhengig av sosialfaglige infrastrukturer hvor man aktivt kan få nye impulser, nye samarbeid, utvikle ideer tanker og diskutere teorier, metoder og nye forskningsresultater fra eget fagfelt. For de stipendiatene som startet under korona er dette ekstra ille, for de kjenner ikke til tiden før og hvordan det pleide være.
Selv skal jeg levere avhandlingen min en gang utpå vårsemesteret 2022. Jeg har ingen tvil om at jeg greier å fullføre, såpass sta er jeg. Men hva vil kvaliteten være? Og vil jeg ha en fremtid i akademia, eller er det for mye å ta igjen? Med korona forsvant den sosialfaglige infrastrukturen. Og mens de etablerte forskerne fint kan sette faglig utvikling på pause, er vi som er nye i dette de som faller utenfor. Og det er nettopp vi som skal være essensielle brikker i realisering av Langtidsplanen. Jeg forventer derfor også at når noen sier at de vil utvikle fagmiljøer av fremragende kvalitet så har de en plan for å sikre en god sosialfaglig infrastruktur for menneskene i fagmiljøene, og vi unge forskere trenger det mer enn noensinne nå.
Dryss litt ekstra næring på oss nå, og vi vil blomstre og bli fremragende!
Som en litt positiv og håpefull slutt vil jeg legge til noe vi akkurat har begynt å utvikle her ved OsloMet, etter samtale mellom PhD-Forum OsloMet, pro-rektor Per-Martin Norheim-Martinsen og programledernettverket. Det blir nemlig et forsøk på en booster-høst for stipendiater ved OsloMet, med faglige, sosiale arrangementer på flere nivåer og tvers av fakulteter. Og det kommer i grevens tid. Jeg håper derfor flere institusjoner i Norge vil følge opp med det samme. Dryss litt ekstra næring på oss nå, og vi vil blomstre og bli fremragende!
Camilla Holm er påtroppende representant for midlertidige ansatte i universitetsstyret ved OsloMet.
