Debatt ● Guro Elisabeth Lind
Arbeidsgiverne sier nei, nei og atter nei
Arbeidsgiverne vender tommelen ned for absolutt alle forslag som kan bidra til å redusere bruken av midlertidige ansettelser.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Ingrid Eftedal ble nylig valgt ut som en av tre finalister til «Årets navn» i akademia. Eftedal rettet ryggen og ga de såkalt «faste midlertidige» forskerne et ansikt og en stemme. Det er rett og slett en skam hvordan erfarne forskere som Eftedal behandles, og hvordan enkeltforskere må ta risikoen institusjonene burde tatt.
Dette er selvfølgelig ikke bare et problem for forskerne selv, men en stor samfunnsutfordring fordi vi er helt avhengige av at unge talenter ser en karriere innen forskning som attraktivt. En fersk medlemsundersøkelse vi nylig har gjennomført, viser at bare 1 av 3 unge forskere, og bare 1 av 5 postdoktorer, vil anbefale andre unge en forskerkarriere. En hovedgrunn er den høye usikkerheten i jobben.
For meg er det ingen tvil: Ingrid Eftedal er årets navn i akademia. Og kampen mot midlertidighet er det viktigste vi gjør for å skape tryggere og bedre forskerkarrierer. Da må vi gripe de anledningene vi har til å gjøre noe med problemet.
En slik gyllen anledning har vi nå, når universitets- og høyskoleloven skal revideres. Regjeringen har sendt et forslag på høring i sektoren, og institusjonene har sendt sine svar. Dessverre er høringsinnspillene sørgelig lesning:
- Hele arbeidsgiversiden er mot en innstramming av postdoktorordningen, som er helt nødvendig for å hindre at ordningen misbrukes til å ansette midlertidig forskerarbeidskraft.
- Nesten hele arbeidsgiversiden er mot å stramme inn adgangen til kunstneriske åremål, som er hovedårsaken til den høye midlertidigheten ved kunstutdanningene.
- Nesten hele arbeidsgiversiden er mot å stramme inn paragraf 6-5, som også handler om adgang til midlertidige ansettelser.
Når vi endelig har muligheten til å sikre flere faste forskerjobber, er svaret nei, nei og atter nei. Universiteter og høyskoler argumenterer i sine høringsinnspill for at ingen endringer bør settes i verk.
Det er et tilbakelent ønske om å bevare status quo som ikke vil hjelpe én eneste forsker på midlertidig kontrakt. Og en stille motarbeiding av regjeringens mål om ta midlertidigheten i universitets- og høgskolesektoren ned på nivå med arbeidslivet ellers.
Samtidig opplever vi at arbeidet med en kulturendring ved institusjonene for å redusere midlertidigheten har stagnert. Vi ser blant annet at bruken av postdoktorer og bruken av åremål bare øker.
Kjære ledelse ved våre universiteter og høgskoler: Dette er ikke bra nok. Dere kan og må bidra mer i arbeidet for faste forskerjobber. Og kjære Ola Borten Moe: Vi håper og tror at dere følger opp løftene om en storrengjøring i arbeidslivet. Når forslaget til en ny Universitets- og høyskolelov skal legges fram til våren, må regjeringen benytte anledningen til å stramme inn lovverket - til tross for arbeidsgiversidens lunkne tilbakemeldinger.
