Tok doktorgrad om etterlatte etter narkotikadødsfall

— Kan du, helt kort, fortelle hva doktorgradsarbeidet ditt handler om?

— Jeg har kartlagt aspekter ved den sosiale helsen samt behovet for og erfaring med profesjonell hjelp for nære etterlatte etter narkotikadødsfall. Det vil si familie, nære venner eller partnere.

FAKTA

Øyvind Reehorst Kalsås

• Disputerte 18. mars 2024 for ph.d.-graden ved Høgskulen på Vestlandet
• Har levert avhandlingen «The social health and help needs of those bereaved by a drug-related death. Mixed methods research»

— Hvorfor ble det doktorgrad om akkurat dette emnet? 

— Før jeg begynte med doktorgraden, jobbet jeg 20 år med rusmiddelproblematikk i forskjellige organisasjoner. Da jobbet jeg mye med oppfølging av pasienter og deres nære familie. Jeg traff ofte noen som hadde mistet noen eller var redd for å miste noen — enten det var egne barn eller noen andre nære. Det gjelder for veldig mange i denne gruppen, og jeg ble etter hvert mer oppmerksom på at pasientene mine ofte også hadde mistet noen i nær fortid.

— Dette doktorgradsprosjektet var en del av et større prosjekt, Etterlatte ved narkotikarelaterte dødsfall — END-prosjektet, hvor flere stipendiater jobbet. Prosjektet startet i 2017, og da jeg kom inn i 2020 var mye gjort på forhånd. Vi visste da at vi ikke hadde så mye kunnskap om hvordan ulike hjelpetiltak treffer, heller ikke den sosiale situasjonen og støtten til de etterlatte. Jeg syntes også det virket spennende og viktig å se på hvordan sosiale forhold og psykologiske ettervirkninger virket inn på hverandre.

— Kan du presentere prosjektet ditt i korte trekk?

— Da jeg gikk inn i prosjektet, var dataene allerede samlet inn. Via et spørreskjema hadde 255 etterlatte familiemedlemmer og nære venner/partnere besvart spørsmål knyttet til sosiale og helserelaterte tema, i tillegg til behov og erfaringer med profesjonell hjelp. Det var også gjort en del intervjuer med foreldre og andre deltakere i studien. I den første studien undersøkte jeg behovet for hjelp, og i to andre studier så jeg på sosial støtte, om folk klarte å benytte seg av denne, samt hvordan samhandlingen mellom familiemedlemmer og behovet for familieorientert hjelp så ut.

— Hva finner du?

— De fleste pårørende oppga behov for en form for hjelp eller oppfølging etter et slikt dødsfall. Det er ulike former for hjelp det kan være snakk om — alt fra støtte til praktiske ting til psykososial oppfølging. Det folk var mest fornøyd med, var nettopp den psykososiale hjelpen, og det er også i tråd med hva man ser i andre sammenhenger. Og sånn sett er det kanskje dette som er viktigst å tenke på når man planlegger oppfølging av narkotikaetterlatte.

— Men jeg fant også at det stiller seg annerledes når barn involvert. Mange savnet hjelp til barn. Det var en del informanter som ikke hadde mottatt hjelpen de ønsket til barna, og flere av de som hadde mottatt støtte, var ikke fornøyd med hjelpen de mottok.

— Overrasket dette deg? 

— Jeg tenker det er et tegn på at de som har ansvar for barn trenger en hjelp som anerkjenner dette ansvaret. De står midt i en forferdelig tragedie, og trenger hjelp til hvordan de skal følge opp ungene i denne situasjonen. Jeg tenker det viktigste er oppfølging av familien, og dette er noe som synes å ha vært under radaren i oppfølgingsapparatet. Det er for eksempel ikke uvanlig at foreldrene til den avdøde er eller blir fosterforeldre til barna. Det er viktig å se helheten i deres behov som etterlatte.

— Var det andre interessante funn?

— En viktig del av det jeg undersøkte i avhandlingen, var den sosiale støtten og om folk klarte å nyttiggjøre seg av dette. I hvor stor grad de deltok i sosialt fellesskap. Og de etterlatte hadde vesentlig lavere skår på variabler knyttet til sosial helse enn sammenlignbare tall fra andre grupper etterlatte. De trakk seg tilbake og isolerte seg mer, og deltok vesentlig mindre i sosialt liv etter dødsfallet — faktisk meldte hele 67 prosent at de hadde trukket seg mer tilbake sosialt etter at en av deres nære hadde gått bort. Det var heller ingen statistisk betydningsfull forskjell mellom dem som hadde mistet nylig, og de som hadde mistet for flere tiår siden. Dette er dramatiske tall, og det overrasket meg.

— Hva kan årsakene til dette være?

— Familieperspektivet i håndteringen av etterlatte synes å være for svakt, på samme måte som dette perspektivet i stor grad også mangler i rusbehandlingstjenestene. Medlemmer av familier hvor det finnes narkotikabruk, har det ofte i utgangspunktet trøblete. Så når et dødsfall inntreffer, er det ikke uvanlig at psykisk uhelse og sosial tilbaketrekking allerede har startet. Og det kan forverres av dødsfallet. Og det er jo også noe om hvordan vi snakker om narkotikadødsfall i vår kultur, det blir ofte ekstra vanskelig å snakke med noen om det. Forskningen min viser at det er viktig å finne ut av det sosiale etter dødsfallet, og at det ellers potensielt kan bli langvarige vansker.

— Hvorfor er forskingen din viktig?

— Jeg tenker den bidrar til å gi oppmerksomhet til en gruppe etterlatte som det nesten ikke har vært snakket om. Det har vært, og er, mye fokus på overdosedødsfall, men ikke på dem som lever videre etterpå. Hva slags oppfølging de får. Dette er en gruppe etterlatte som er i en utsatt posisjon. Særlig tenker jeg på at familier og barn bør få bedre og mer systematisk oppfølging. 

— Og en viktig ting til: Vi bør rette inn hjelpetjenestene for å hjelpe folk til å styrke sosiale relasjoner — vi må mobilisere et støtteapparat og hjelpe folk med å finne ut av ting sosialt etter at en av deres nærmeste har gått bort.

— Hva var det mest krevende med doktorgradsperioden?

— Jeg syntes at det var krevende å jobbe såpass mye alene. Hele min yrkeskarriere opp til dette punktet har jo mye handlet om å gå rundt og snakke med folk. Jeg er en person som liker å treffe folk og prate med dem, så det å sitte såpass mye alene med tekst og analyse var tøft til tider.

— I tillegg kom jeg inn i et prosjekt hvor mange av føringene var lagt på forhånd. Det var bra at mye av arbeidet var gjort da jeg startet, men jeg måtte streve litt med å finne min vinkling inn i prosjektet, og ta eierskap til det.

— Har du angret på at du gikk i gang med dette?

— Ja, det første året gikk jeg litt og tenkte på hva jeg hadde viklet meg inn i. Etter mange år i helsevesenet merket jeg at akademia er preget av en annen logikk — en annen valuta, som jeg kalte det. Men det gikk seg mye bedre til etter hvert. I begynnelsen var det korona-tid, og jeg ble sittende mye alene, men det det løste seg heldigvis etter hvert. Og jeg kom mer og mer inn i prosjektet — det var helt avgjørende at jeg fikk eierskap til min egen del av det større prosjektet. Og jeg mente jo da — og mener fortsatt — at dette prosjektet er viktig, det bidrar med viktig kunnskap om en utsatt gruppe.

— Hva skal du bruke avhandlingen til videre? 

— Det er jo slik med læring at en ikke alltid ser utfallet underveis, men man finner sammenhengene enklere i bakspeilet. Jeg har hatt stor nytte av doktorgraden, så får vi se hva som skjer fremover. Jeg er åpen for å returnere til praksisfeltet, men i hovedsak kan jeg tenke meg jeg jobbe innenfor forskning og undervisning. Nå har jeg fått et vikariat som fagseksjonsleder på seksjonen jeg har vært ansatt i, og får derfor lov til å gjøre nettopp det. Jeg har presentert prosjektet i ulike sammenhenger, og vil fortsette med det. Det er jo ikke så gode økonomiske tider i sektoren, så vi vår se hva fremtiden bringer, men jeg håper på en fremtid her.