Siste fra forsiden:
Nyeste artikler
Debatt ● silje maria tellmann og ingvild reymert
Alt må ikke telles
«En formidlingsindikator vil neppe fange opp mangfoldet av aktiviteter forskere deltar i», skriver Silje Maria Tellmann og Ingvild Reymert.
Publisert
Oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Denne uken slapp utvalget om akademisk ytringsfrihet sin NOU. Rapporten er skrevet på kort tid, og utvalget har gjort en imponerende innsats med å diskutere ulike fortolkninger av og forutsetninger for akademisk ytringsfrihet.
Forslaget om å innføre en formidlingsindikator som del av finansieringssystemet virker imidlertid ikke like gjennomtenkt. For det første vil en slik indikator neppe fange opp mangfoldet av aktiviteter forskere deltar i. Vi er også redd en slik indikator kan favorisere fagfelt som foretrekker å formidle mot en bred offentlighet, slik som samfunnsvitere og humanister.
Fagfelt med andre formidlingspraksiser, som for eksempel naturvitere og teknologer som gjerne formidler direkte til bedrifter, risikerer å bli ignorert. Utvalgets arbeid hviler også på et premiss om at forskere ikke driver med nok kunnskapsformidling selv om det vi har av undersøkelser viser det motsatte - de fleste forskere er aktive kunnskapsformidlere.
Med formidlingsindikatoren vil utvalget at formidling skal gi anerkjennelse og finansiell uttelling på lik linje med undervisning og forskning, for «Når forskning, og undervisning telles, måles og belønnes, må det gjelde også for formidling» (s. 12).
Må det egentlig det, er det egentlig mulig å lage en slik indikator og hva mener utvalget med formidling?
Vi er også redd en slik indikator kan favorisere fagfelt som foretrekker å formidle mot en bred offentlighet, slik som samfunnsvitere og humanister.
Silje Maria Tellmann, postdoktor (TIK-senteret, UiO) og Ingvild Reymert, forsker II (Institutt for samfunnsforskning)
Utvalget viser til UH-lovens formålsparagraf, som slår fast at universiteter og høgskoler, i tillegg til å tilby høyere utdanning og utføre forskning på høyt internasjonalt nivå, skal «formidle kunnskap […] i offentlig forvaltning, kulturliv og næringsliv». Dette blir ofte kalt for akademias tredje oppdrag, og favner det brede samspillet mellom akademia og omverdenen som skjer utenfor undervisnings- eller forskningskanalen.
Gjentatte undersøkelser har vist at forskere deltar i en bred vifte av ulike former for samspill med omverdenen. De holder foredrag for små og store interessegrupper, diskuterer og samarbeider med ulike brukergrupper. De deltar i opplæringsaktiviteter og enkelte har også langvarige forskningssamarbeid med private og offentlige organisasjoner.
Allmenrettet formidling er kun én del av de mange utadrettete aktivitetene akademikere er engasjert i. Vi vet også at det er store fagforskjeller i hvilke formidlingsaktiviteter forskere deltar i og at disse gjenspeiler landskapet av aktører og publikum som omgir ulike fagfellesskap.
Innenfor naturvitenskapene har man ofte tett samspill om innovasjon med ulike deler av næringslivet, mens i profesjonsutdanningene samarbeider man tett med de sektorene som man utdanner kandidater til.
Likevel velger utvalget å operasjonalisere det tredje oppdraget som allmenrettet formidling – formidling som er rettet mot offentligheten der «Formidlingen må være dokumentert på en måte som muliggjør at det kan verifiseres i ettertid».
Dette ekskluderer mye av akademias samspill med omverdenen som er av mer uformell art, eller som knytter seg til diverse samarbeid som hverken munner ut i publikasjons- eller studiepoeng, men som er en sentral del av akademias tredje oppdrag.
En debatt om forskningsformidling og akademias tredje oppdrag bør derfor heller se til forskernes egne praksiser, og ulike disipliners «publikum» og forutsetninger for deltakelse i ulike offentligheter.
Da vil man for det første finne at akademikeres samspill med omverdenen er langt mer heterogent enn en formidlingsindikator vil klare å fange opp. Det er heller ikke sånn at forskere ikke er aktive kunnskapsformidlere. Tvert imot viser undersøkelser at de aller fleste er aktive i en rekke formidlingsaktiviteter.
Akademikere bør ha frihet til å selv velge hvordan og til hvilket publikum de formidler forskningen sin, men en formidlingsindikator, slik den er foreslått av utvalget for akademisk ytringsfrihet, kan fort legge uhensiktsmessige begrensninger på denne friheten.
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
Nyeste artikler
Dekanatet tvinger ikke gjennom en omorganisering
Høgskulestyret sa opp direktøren i lukka møte
Innovasjon i lærerutdanningen — mer enn didaktiske grep
Færre vil bli lærer, flere søker sykepleie
Kritiserer regjeringen for å bruke for lite penger på næringsrettet forskning
Mest lest
Professor ber dekan om å gå av: — Null tillit
Litt tyngre å få jobb med master
Her får ansatte lønnsbonus for å publisere: — En god anerkjennelse
Student ble tatt for fusk og saksøkte Kunnskapsdepartementet. Nå har hun tapt i to rettsinstanser.
Takk og farvel, masteroppgaven