Debatt ● Svenn-Erik Mamelund
Akademisk restitusjon
Kroppen trenger også hvile for å prestere godt. Men i akademia presser vi hjernen hardt nesten hele tiden. I perioder sliter det meg ut, skriver Svenn-Erik Mamelund, som slår et slag for forskersabbaten: en form for akademisk restitusjon.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Det er barneskolepensum i idrettslære at kroppen trenger hvile, ernæring og søvn for god restitusjon som gjør kroppen klar for nye treningsøkter og fysisk og psykisk fremgang.
For å bli bedre i sport, særlig for dem som trener mye blant mosjonister og eliteutøvere, trengs også periodisering, skille mellom rolige og lange treningsøkter i pratetempo og harde 4x4 intervalløkter hvor du snapper etter luft og får trøbbel med å kvitte deg med syre. Elitesyklister trener gjerne 80 prosent rolig og 20 prosent hardt.
Variasjon i trening og alternative treningsformer er også anbefalt, for å ikke bli lei og miste motivasjon, og for å bygge sterkere støttemuskulatur og forebygge skader. Er du skiløper kan du for eksempel tjene mye på å løpe og å sykle. Utøvere som er skadet trener også gjerne alternativt.
I akademia presser vi hjernen hardt nesten hele tiden.
Det er høyt publiseringspress, krav om å hente inn eksterne kroner og euro, det skal helst formidles spisst, bredt og mye, nasjonalt og internasjonalt, forskningen skal ha impact, forskningsgruppene skal ha mangfold og undervisningen skal helst følge mote som «omvendt klasserom» og liknende.
Tar vi på alvor at hjernen er en muskel som også trenger restitusjon, periodisering og variasjon for å yte mengde og kvalitet i akademia? Slik at vi greier å møte kravene som helst gir gjennombrudd i internasjonal spisset forskningsfront, som gjør at du blir invitert til Dagsnytt 18, Dagsrevyen, Ekko og Debatten og som gjør at politikerne endrer politikk og du vinner studentenes gunst og blir fremragende underviser?
Jeg vil tippe at den gjennomsnittlige akademikeren i dag gjør det motsatte av elitesyklisten. Det vil si at vi trener mer enn 80 prosent hardt og gjør 4x4 «publish or perish»-intervaller, og mindre enn 20 prosent av arbeidstiden spanderes på rolig trening med fordypning og refleksjon.
Sagt på en annen måte driver flere og flere i akademia eliteidrett fremfor breddeidrett, men har misforstått treningslæren til eliteutøvere som trener mye.
Min personlighet likner litt på denne standarden hvor man er mer fullblods eliteutøver enn mosjonist med eller uten ambisjoner, bedriftsidrettsutøver eller driver trim for eldre akademikere. Det er full fres det meste av tiden, jeg går og prater raskt i gangene; er sikkert for blid og i godt humør; mine gode forsker- og impact-kort holdes ikke tett til brystet, men spilles raskest mulig ut; noen ganger tenker jeg at døgnet har mer enn 24 timer.
Noen av mine mest produktive perioder har ikke overraskende kommet under og etter sabbat.
Svenn-Erik Mamelund
Men det har det ikke, selv ikke for meg. Jeg konkurrerer gjerne, om å være best mulig pappa, ektefelle, syklist og akademiker.
Av erfaring vet jeg at akademia i perioder sliter meg ut.
Du blir gjerne overtrent når du kun trener 4x4 intervaller. Jeg gikk da oppskriftsmessig i kjelleren i 2012. Da var 42 år, hadde akkurat begynt i ny jobb, hadde fortsatt små barn og prøvde å trene som en eliteutøver på sykkel. Jeg har aldri helt kommet meg etter den smellen.
De gangene jeg virkelig har gjort vitenskapelige gjennombrudd har jeg hatt sabbat - altså hviledag uten jobb, for jødene fra fredag ettermiddag til lørdag ettermiddag og på søndag for kristne. Forskersabbat er ikke bare er hvile, men tid til fordypning i arbeidet, periodisering og alternativt blikk og trening.
Noen av mine mest produktive perioder har ikke overraskende kommet under og etter sabbat ved University of Wisconsin, Madison, i 2001, ved Penn State University i 2008 og ved Senter for grunnforskning i Oslo 2022-23.
I midten av april var jeg på konferanse i Columbus, Ohio. Her ble jeg invitert til å organisere og lede diskusjonen i to sesjoner om covid-19 pandemien på amerikanernes årlige demografikonferanse. Jeg møtte kolleger og tidlig vår, hørte på andres forskning og planla nye prosjekter.
De 10 dagene jeg var i USA skrev jeg også to kronikker. Hjernen fikk med andre ord litt hvile, har sett noe annet og blitt inspirert.
Jeg gleder meg allerede til 5 uker sabbat i september og oktober som jeg skal ha ved University of Queensland, Brisbane, finansiert av stipend fra Senter for Grunnforskning i Oslo (CAS). De har forstått betydning av restitusjon, periodisering og alternativ trening i akademia.
Det har også jeg lært. Etter hvert.
Man kan ikke gå på høyoktan hele tiden. Da blir man dårlig pappa, ektefelle, idrettsutøver og akademiker.
