Akademisk frihet og ytringsfrihet for akademikere

Det har høsten 2018 gått en debatt om hvorvidt NTNU har opptrådd i strid med de grunnleggende normer for akademisk frihet i den såkalte Eikrem-saken. Mange retter her tungt skyts mot bruk av begrepet ytringsansvar, og mener det ikke kan brukes. Noen ser ut til å mene at akademisk frihet gir den enkelte universitetsansatte anledning til å være meningsmaskiner som kan mene alt mulig om hva helst og ytre seg friere enn alle andre.

• Les også: God ytringskultur handler også om den enkeltes ytringsansvar

Debatten gir på dette punkt grunn til å reise problemstillinger rundt forholdet mellom ytringsfrihet, som i Norge er klart beskyttet av grunnloven, og akademisk frihet, som er beskyttet i universitetsloven. Disse to frihetene er etter manges oppfatning ganske så forskjellige, og har ulike begrunnelser. Men i denne debatten blir forholdet mellom dem tidvis visket ut. Dette innlegget forsøker å rette opp dette.

Ytringsfrihet skal finne sted, og gir alle borgere rett til å framsette sine meninger i det offentlige rom. Dette gjelder universitetsansatte så vel som alle andre borgere, og på akkurat samme måte. Den har noen klare begrensninger, men de er ikke tema for dette innlegget. En kan gjerne koble denne retten til en ulovfestet rett til «Intellektuell frihet», til fritt å søke alle slags kilder og opprinnelser for sin egen meningsdannelse. En fri meningsdannelse er en grunnleggende ingrediens i et demokrati.

Akademisk frihet kan defineres på mange måter, og forholdet mellom akademisk frihet og intellektuell frihet er risset opp noe ulikt i ulike lands lovgivning, uten at disse forskjellene har særlig betydning for dette innlegget. En milepæl i tenkningen rundt dette var den amerikanske «Declaration of Principles on Academic Freedom and Academic Tenure» fra 1915. Denne erklæringen griper fatt i en side ved saken som er avgjørende for begrunnelse og funksjon til akademisk frihet: Universitetene er og skal være frie kunnskapsproduserende institusjoner, deres mål er å forvalte etablert kunnskap og nå ny kunnskap, og kommunisere denne kunnskapen til offentligheten på måter som setter mottakerne i stand til på selvstendig vis å forstå hvordan verden er og fungerer, og dermed også å bruke denne kunnskapen i sine liv.

Alle har rett til å danne seg meninger på sin egen måte. Kunnskap fungerer helt annerledes; kunnskap krever disiplin og seriøsitet i metode og i alt øvrig kunnskapstilfang: man må ha oversikt over hva som vites om et spørsmål allerede og slik forholde seg til kunnskapssamfunnet, og for å utvikle ny innsikt må man bruke metoder som er robuste nok til å kunne etablere virkelig ny kunnskap.

Det å være fri til å produsere ny kunnskap er dermed en frihet som i sin utøvelse krever kunnskap om hva som finnes og hva som skal til for seriøs akademisk virksomhet rundt de spørsmål man reiser. Akademisk frihet er derfor frihet med en særlig disiplin, og denne disiplinen er på en grunnleggende måte forvaltet av nettopp disiplinene som finnes ved universitetene. Krav til kunnskapsproduksjon disiplinerer på en helt annen måte enn krav til meningsproduksjon.

• Les også: Ytringsfriheten et ufravikelig prinsipp ved NTNU

Dette utrykkes blant annet slik i 1915-erklæringen: «Academic freedom upholds not the absolute freedom of utterance of the individual scholar, but the absolute freedom of thought, inquiry, of discussion and of teaching, of the academic profession». Dette fokus på institusjonens/profesjonens frihet er grunnleggende viktig. Det innebærer selvsagt at individene i profesjonen skal ha full frihet til å stille spørsmål, utfordre, kritisere, fremme alternative hypoteser, etc., slik også UNESCO-erklæringen om det samme slår fast, men denne individuelle akademiske friheten har sin plass innen en fri profesjon/institusjon som samtidig har og utvikler standarder for argumentasjon, metode, evidens, teoridannelse, og kritikk, der alt dette reflekterer og struktureres av disiplinære normer for skikkelig akademisk arbeid.

Vitenskapen er på denne måten et kollektiv, og de disiplinære normene som konstituerer den akademiske profesjonen knytter profesjonens aktivitet til kunnskapsproduksjon gjennom sin vektlegging av seriøsitet og kompetanse i alle ledd. Noe ganske lignende er i realiteten tilstede i den norske universitetsloven §1.5.

At man har slike frie kunnskapsproduserende institusjoner er avgjørende for et velfungerende moderne demokrati og et godt samfunn, og dette anerkjenner altså lovgiver i mange land. Det er avgjørende for å tilføre oss alle og samfunnet kunnskap om årsaker og virkninger om alt fra klimaforandringer til sigarettrøking. Uten akademisk frihet vil vi ikke uten videre få slik kunnskap. I dag er akademisk frihet under press fordi illiberale krefter som søker makt vil motvirke kunnskapens rolle i blant annet meningsdannelsen: de vil begrense den pågående frie kunnskapsproduksjon. Dette var fjorårets «March for Science» en respons på.

Dersom vi deler denne antydede forståelsen av forholdet mellom ytringsfrihet og akademisk frihet vil vi også måtte spørre om alle ytringer som akademisk ansatte fremmer i det offentlige rom rent generelt skal beskyttes ut fra akademisk frihet. Her er nok svaret nei; disse beskyttes likevel av vanlig ytringsfrihet. Dersom universitetsansatte som universitetsansatte gir seg i kast med å fremme rene meninger, frigjort fra de disiplinerende kompetansekrav og den respekt for eksisterende kunnskap som skal prege utøvelsen av akademisk aktivitet, beskyttes dette av ytringsfrihet, men angår ikke akademisk frihet. Man bør ikke forveksle akademisk ansattes frie meningsdannelse og selvsagte ytringsfrihet (som skal finne sted) med akademisk frihet. Ved å utfordre etablert kunnskap på bakgrunn av noe som ikke er annet enn ren meningsdannelse, men samtidig som representant for akademia, vil man lett blåse vind i seilene til kunnskapens og kunnskapsinstitusjonenes motstandere.

• Les også: Går det noen grenser for hvor og hvordan akademikere uttaler seg?

Dette reiser spørsmålet om på hvilken måte akademisk ansatte faktisk bør uttale seg som universitetsansatte i spørsmål som de selv ikke besitter akademisk kompetanse i, i særdeleshet dersom man ikke kvalifiserer slike utsagn med klare meldinger om at dette har de ikke forsket på, eller at dette er en hypotese. Her finnes vedtatte etiske retningslinjer i Norge. Kort sagt sier disse at det er en ganske tett sammenheng mellom å flagge tilhørighet til en fri akademisk institusjon og at man i sin kommunikasjon etterlever de prinsipper og verdier som disiplinerer akademisk arbeid. Så lenge man jo har det alternativ å ikke flagge den akademiske tilhørigheten når en ytrer seg, er det helt naturlig å se en slik betydning i å ytre seg med tittel og tilhørighet.

Ingen i denne debatten bestrider alles klare ytringsfrihet, men det er samtidig langt fra opplagt at man bør bringe sin akademiske tittel til torgs i det som er bidrag til vanlig fri meningsdannelse i et demokrati; bidrag som ikke er forskningsbaserte men som på sett og vis vil kunne framstå som det ved bruk av tittel. Dette er det mye av i dag, ikke minst menn med akademiske titler mener veldig mye om mange ting de vet ganske lite om. Slike innlegg bryter ofte de etiske retningslinjer som finnes, og bidrar i seg selv gjerne til å redusere respekten for seriøs kunnskap. Dermed undergraver man også samfunnets forståelse for grunnlaget for universitetenes institusjonelle frihet og dermed den akademisk friheten. Slike ytringer utgjør ikke etter mitt skjønn ytringer som beskyttes av den akademiske frihet.

• Les også: NTNU forsvarer ikke den akademiske friheten i Eikrem-saken

Eikrem-saken ved NTNU bør diskuteres innen en ramme der skillet mellom akademisk frihet og ytringsfrihet er erkjent. Her synes i alle fall dette klart: Eikrem uttalte seg om spørsmål som han ikke selv hadde forsket direkte på, og han uttalte seg som universitetsansatt. Hans ytringsfrihet er helt udiskutabel; om hans ytringer i tillegg også skal beskyttes av akademisk frihet slik mange krever er et ganske annet spørsmål. Om han hadde kunnskap om feltet han uttalte seg om, eller hadde forsket på tilstrekkelig nærliggende spørsmål, eller gjorde klart at han ikke hadde forsket på dette direkte, er ikke jeg i posisjon til å ta stilling til, og saken kan ligge i en gråsone. Jeg mener derfor ingenting om denne konkrete saken, utover at skillet mellom de to typer friheter er høyst relevant for å vurdere den. Så godt som alle deltakere i diskusjonen i etterkant ser ut til å kollapse akademisk frihet og ytringsfrihet til å være varianter av det samme.

Allment og mer prinsipielt er det slik at universitetene og akademia som kollektiv skal forvalte og pleie de faglige disiplinkrav som akademisk frihet forutsetter. Nettopp av den grunn er genuin faglig ledelse ved universitetene helt avgjørende viktig, og det trengs sterke kollegiale styrer for at dette skal fungere på en god måte. Det siste er erkjent av UNESCO, men ikke i norsk lov.

• Les også: Fagligheten som forsvant i Resett

For å ta et eksempel som ikke er i noen gråsone: Det er lov å mene at evolusjonsteorien er helt feil, men dersom en ansatt ved et Biologisk Institutt hevder slikt offentlig i dag, og gjør det som ansatt, bør nok ledelsen innkalle til en samtale. Dette fordi en faglig ansatt ved et universitet eller annen akademisk institusjon beskyttet av akademisk frihet har et ytringsansvar i forhold til respektfull formidling av kunnskapssituasjonen i et felt så lenge man i offentligheten tydelig framstår som representant for en akademisk institusjon.

En skolelærer som ikke tror på Darwin, må helt parallelt formidle den faktiske kunnskapssituasjonen i sine biologitimer i skolen: Situasjonen avkrever et ytringsansvar her også, samme hva læreren selv måtte mene om saken. Ved å ignorere etiske krav til ytringer som ansatte og likeledes krav til ytringsansvar i forhold den kunnskap kunnskapssamfunnet besitter, for lærere i skolen eller for universitetsansatte, fremmer man fort en ganske destruktiv kunnskapsnihilisme som kan gjøre betydelig skade, i stedet for i bringe de akademiske verdier til torgs og slik å påvirke samfunnets forståelse av og respekt for kunnskap.

• Les også: Khronos samlesider om Eikrem-saken