NTNU har profilert seg med «challenge»-kampanjen den siste tiden. Men i Eikrem-saken er det "orwellsk nytale" som kommer fra NTNU-ledelsen mener UiO-professor Kristian Gundersen. Foto: Tove Lie
NTNU har profilert seg med «challenge»-kampanjen den siste tiden. Men i Eikrem-saken er det "orwellsk nytale" som kommer fra NTNU-ledelsen mener UiO-professor Kristian Gundersen. Foto: Tove Lie

Gundersen: NTNU forsvarer ikke den akademisk friheten i Eikrem-saken

Ytringsklima. Saken rundt forskeren som lot seg intervjue av Resett og fikk refs ved NTNU, er kanskje det groveste inngrepet i akademisk frihet vi har hatt i nyere tid, mener professor Kristian Gundersen ved Universitetet i Oslo.

Publisert   Sist oppdatert

En førsteamanuensis som gir uttrykk for sin faglige mening innkalles på teppet av sin instituttleder og får en skrape som tydeligvis er så skarp at han blir sykmeldt. Saken viser at NTNU ikke beskytter akademisk frihet slik de etter loven er forpliktet til.

I den irske universitetsloven heter det at forskere og lærere som fremmer «controversial or unpopular opinions and shall not be disadvantaged, or subject to less favourable treatment by the university, for the exercise of that freedom.» Den norske loven er ikke like utpenslet, men etter min mening er NTNUs opptreden i strid også med norsk lovgivning.

Saken viser at NTNU ikke har kvalitetsikringsrutiner på plass som sikrer akademisk frihet. Det er ikke nok at rektor og dekan sier i ettertid at Eikrem er «innafor», de må svare på hvordan dette kunne skje og hvordan de vil sikre seg at det ikke skjer igjen. Mye av skaden er dessverre skjedd, om ikke hun irettesettes er det åpenbart at instituttleder Riina Kiiks opptreden vil ha en «chilling» effekt på NTNUs ansatte. Eikrem og andre vil ikke være like frimodige i å si det de mener fremover dersom en instituttleder skulle være uenig.

Selv ville jeg uttale meg til fanden selv om han ringer, om jeg var sikker på at jeg ville bli sitert korrekt. Jeg mener dette er en del av min akademiske frihet og kanskje også plikt.
Kristian Gundersen
Professor, UiO

Når dekan Marit Reitan uttaler: «Ledelsen ved NTNU på alle nivåer står samlet i synet på at akademisk frihet og ytringsfrihet er svært viktig. Det er ikke meningsforskjell mellom instituttledere, dekan og rektor på dette punktet.», kan det vanskelig tolkes som annet en Orwellsk nytale: Frihet er slaveri. Skraper fra instituttledere er akademisk frihet. Når hun fortsetter: «Vi har løpende dialog om ytringsfrihetens kår på NTNU som akademisk institusjon og har derfor ikke behov for å kalle inn instituttledere til samtale på disse spørsmålene», kan hun umulig ha forstått sakens alvor.

Eikrem må selvsagt tåle at hans meninger debatteres offentlig av kolleger, instituttlederen må også kunne delta, men må da gjøre det klinkende klart at hun ikke uttaler seg som hans leder, men som fagperson.

To PhD-kandidater skriver: «Som Eikrem vet, utøver sosialarbeidere et fag forankret i yrkesetiske prinsipper som sier at de skal bekjempe urimelig forskjellsbehandling på bakgrunn av etnisitet og kultur. Samtidig skal de være kritiske til likebehandling og standardiserte tiltak i møte med ulike situasjoner og behov. I NTNU sine etiske retningslinjer finner vi dessuten at en av universitetets oppgaver er å delta i en kunnskapsbasert offentlig debatt, der de skal bruke sin beste viten til beste for samfunnet. Deres virksomhet skal fremme utvikling, menneskerettigheter og tverrkulturell dialog. Vi kan ikke se at Eikrem bruker sin beste viten for å fremme utvikling og tverrkulturell dialog. Han bekjemper heller ikke forskjellsbehandling, og har ikke presentert forslag om tilpassede tiltak i situasjoner til personer med ulike behov. Vi kan rett og slett ikke finne igjen sosialt arbeids eller NTNUs etiske retningslinjer i Eikrems bidrag hos Resett.»

Dette er helt misforstått på alle vesentlige punkter:

  • Eikrem er ikke i en behandlingssituasjon og kan selvsagt kritisere ethvert gjeldende syn på hvordan sosialarbeidere skal utøve sin virksomhet. Vi har jo akademisert profesjonene for at de skal utvikle seg.
  • Det er ingen grunn til å beskylde Eikrem for ikke å «bruke sin beste viten», hva som er hans beste viten vet han jo bare selv. Ledere, et tribunal eller etiske retningslinjer kan ikke overprøve hva han mener er faglig riktig.
  • Eikrem er ikke aksjonsforsker, og har selvsagt ingen plikt til i ett og alt «å fremme utvikling og tverrkulturell dialog» eller andre hyggelige ting. Hans prosjekt i denne saken, slik jeg forstår ham, er å beskrive årsaker til kriminalitet blant innvandrere.

I debatten rundt Statistisk sentralbyrå (SSB) oppdaget vi at noen mener visse typer deskriptiv kunnskap skal være forbudt, men det bør avgjort ikke gjelde for universiteter. Substansielt er det også vanskelig å se at Eikrems beskrivelse av årsaksforhold nødvendigvis vil hemme flerkulturell dialog eller utvikling. For alt jeg vet kan det være viktige innsikter han kommer med i bekjempelsen av kriminalitet. Det sentrale i debatten bør være om hans beskrivelse er riktig eller uriktig, og personalpolitiske tiltak er ikke et akseptabelt virkemiddel i denne debatten.

Et norsk universitet skal etter min mening sikre at når deres ansatte uttaler seg faglig skal de ikke på noen måte plages eller begrenses av sine ledere eller sin institusjon. Denne retten må heller ikke innskrenkes av vedtatte verdiplattformer. NTNU har slagordet «Challenge Democracy», men det er mulig de også har et etisk regelverk som sier at institusjonen skal fremme demokrati. UiOs verdi om å være et grønt universitet, må gjerne begrense forskernes frihet til å velge søppelbøtte på jobben, men ikke deres mulighet til å kritisere kildesortering som virkemiddel.

Hovedkritikken mot Eikrem synes ikke å dreie seg om innholdet i det han sier, men at han har uttalt seg til Resett. Selv ville jeg uttale meg til fanden selv om han ringer, om jeg var sikker på at jeg ville bli sitert korrekt. Jeg mener dette er en del av min akademiske frihet og kanskje også plikt. Boikott av medier er en åpenbar politisk strategi for å begrense mediemangfoldet, og det må være helt klart at forskere ikke er forpliktet til å delta i politiske strategier.