Går det noen grenser for hvordan og hvor forskere uttaler seg?

La oss legge ballen om ytringsfrihet i Eikrem-saken død en gang for alle: Ja, forskere har selvfølgelig lov til å uttale seg til hvilket som helst medium de vil når de vil. Med «lov» menes §100 som verner og promoterer individets ytringsfrihet. Alle, til og med ledelsen på det høyeste nivået ved NTNU, har uttrykt sin enighet om dette.

Jeg oppfordrer mine kolleger til å bruke saken fra NTNU til å diskutere de mer interessante og kontroversielle sidene: Går det noen grenser for faglig formidling og politisk formidling, og hvor går de i så fall? Går det noen grenser for hvem du som forsker bør uttale deg til, og hvor går de i så fall?

La meg bruke NTNU-saken til å belyse begge spørsmålene. Eikrem uttalte seg som førsteamanuensis, driver dermed med faglig formidling i en svært alvorlig sak om et dobbeltdrap i Trondheim, og har sagt at han fikk saken til sitatsjekk og godkjenner innholdet. Alle de involverte i den aktuelle saken, både den siktede og ofrene, kom til Norge som enslige mindreårige asylsøkere.

Resett, det ett år gamle mediet som forsker Eikrem har uttalt seg til, er slik jeg skrev om i en status på Facebook og for alle som har fulgt med i samfunnsdebatten, et høyreradikalt nettsted. Leder ved Antirasistisk Senter, Rune Berglund Steen, skriver godt om dette i en Facebook-tråd hos professor Gundersen:

«Noe kan være rasistisk uten å være straffbart, det er nokså elementært. Straffeloven bruker ikke engang begrepet "rasisme", og det skal svært mye til før en ytring dømmes som "hatefullt" eller "diskriminerende" under straffeloven. Dvs. en nettside kan være rasistisk, eller ha rasistisk innhold, uten at man dermed kan anmelde den for noe som helst. Resett er en høyreradikal nettside med utpreget propagandapreg, innslag av identitær (høyreekstrem) retorikk, en nesten total mangel på elementær "journalistisk" ryddighet, og en klar, til tider fiendtlig, slagside mot innvandring. Selvsagt er det en legitim debatt hvorvidt en forsker bør uttale seg til Resett på et vis Resett vil ta til inntekt for egen agenda. Enhver forsker har rett til å gjøre det - men "bør" er noe annet.»

Så hva sa Eikrem som burde kritiseres for å være politisk formidling mer enn faglig formidling? Blant annet dette:

«Fremstillingen av hendelsen [dobbeltdrapet] som bare en tragedie, er naiv. Her finnes en nødvendig kontekst å ta med i betraktningen; Norge lar en masse unge menn komme hit, man fremstiller mennene som hjelpeløse stakkarer, som små barn som trenger omsorg, og at man bare må behandle dem godt, så kommer det til å gå bra. Det er en litt sånn naiv Hakkebakkeskogen-mentalitet, løsrevet fra det vi vet om hvordan mennesker egentlig oppfører og endrer seg» (mine uthevinger).

Er det noe faglig hold i dette eller øser uttalelsen av politisk formidling? Det burde være enkelt å svare på for alle som har forsvart Eikrems faglige formidling, ikke bare retten til å formidle.

Resett tok selvfølgelig til inntekt uttalelsen til Eikrem ved å skrive i samme reportasje at «Han [Eikrem] konstaterer at det bare er å forvente at slike ting vil skje, med den innvandringspolitikken som føres».

Professor Kristian Gundersen har vært klar her på Khrono. Han skriver rett ut at han ville uttalt seg som forsker dersom fanden ringte. La oss legge fanden til side, men det betyr at det ikke går noen grenser for Gundersen om hvem han uttaler seg til. Om nynazistene i Nordisk Motstandsbevegelse ringer, vil han uttale seg, antakeligvis fordi organisasjonen er lovlig i juridisk forstand. Om hans uttalelser brukes i en kontekst slik som Eikrems, da i nynazistisk ærend, så er det innafor for Gundersen. Det er dette jeg mener er relativisme.

Det er klart at et medium ikke er frakobla meningene det gir uttrykk for. Høyreradikale medier som Resett driver en systematisk innskrenking av enkeltpersoners ytringsfrihet, jf. Sumaya Jirde Ali som har fått flere innlegg skrevet om seg der som diskriminerer henne på grunnlag av hudfarge og religion. Hun har måttet kansellere foredrag og går den dag i dag med voldsalarm. Derfor synes jeg det er problematisk å la seg intervjue av slike høyreradikale medier, da en seriøs forsker som Gundersen kan være med å legitimere deres tankegods og eksistens, slik vi ser Eikrem har bidratt til for Resett.

Journalist og forfatter Linn Stalsberg skriver godt om dette: «Ingen kan nekte andre å invitere hvem de vil inn på sin plattform. Men hvem som helst kan ytre seg kritisk til invitasjonen, eller selv nekte å delta på samme plattform. Dette er ikke sensur, og det er ikke såkalt «no-platforming». I diskusjonen om ytre høyre og legitimering av disse, handler det helt enkelt om et ønske om å sette en grense ved ytringer som krenker andres menneskeverd».

Trenger det å være så vanskelig? Skal ikke forskere også bruke hodet når en telefon ringer, om hvem det er som ringer og hvordan den faglige formidlinga skal foregå?

Jeg mener Eikrem-saken illustrerer godt at det går noen grenser for faglig formidling og politisk formidling, og også for hvem man bør uttale seg til. Disse grensene handler om faglig-etiske og verdi-etiske vurderinger, ikke ytringsfrihet. Selvsagt skal Berge, Eikrem og Gundersen ha lov til å ytre seg slik de vil til hvem de vil, akkurat slik jeg og andre har lov til å kritisere både måten og mediekanalen.