Rektor ved Universitetet i Bergen (UiB), Dag Rune Olsen. Foto: Ketil Blom Haugstulen
Rektor ved Universitetet i Bergen (UiB), Dag Rune Olsen. Foto: Ketil Blom Haugstulen

Ytringsansvar forplikter

Ytringer. Vårt ytringsansvar er stort og må forvaltes slik at samfunnet fester lit til våre meningsbidrag. Og her er de forskningsetiske retningslinjene til god hjelp.

Publisert   Sist oppdatert

På tampen av 2018 kan vi se tilbake på et år der ytringsfrihet i akademia har vært oppe til debatt ved flere anledninger. Allerede under Khronos femårsjubileum i vår utfordret Fritt Ords direktør, Knut Olav Åmås oss universitetsledere: — Ytringsmot belønnes i liten grad i det akademiske systemet, og institusjonene gjør lite eller ingenting for å oppmunter til kritiske ytringer og debatt, sa Åmås, blant annet.

«Forskeren bør bidra til det offentlige ordskifte med vitenskapsbasert argumentasjon»; det slår de forskningsetiske retningslinjene for samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi fast. Naturligvis, ellers vil ikke forskernes deltakelse i samfunnsdebatten representere noe annet enn en hvilken som helst annen meningsytring.

De studerer ikke ved universiteter og høgskoler for å sosialiseres inn i et bestemt tankesett, men får å tilegne seg evne til kritisk refleksjon.
Dag Rune Olsen
Rektor, UiB

Også min rektorkollega ved Universitetet i Oslo, Svein Stølen, blogget nylig om Ytringsfrihet skal finne sted.

I løpet av høsten dukket det opp et konkret tilfelle der studenter ved NTNU forfattet et opprop mot førsteamanuensis Øyvind Eikrem og hans uttalelser til nettstedet Resett. De følte seg krenket av førsteamanuensisens avvikende og kontroversielle utsagn.

Det er noe dypt urovekkende dersom studenter føler seg provosert av at etablerte sannheter og oppfatninger utfordres. Det er tross alt kjerneoppgaven til alt akademisk virke og noe våre universitetsstudenter burde sette pris på snarere enn frykte.

De studerer ikke ved universiteter og høgskoler for å sosialiseres inn i et bestemt tankesett, men får å tilegne seg evne til kritisk refleksjon. At studenter vil ha seg frabedt meninger som de føler utfordrende er tidligere kjent fra amerikanske læresteder, men har så langt ikke slått rot ved europeiske universiteter.

I et innlegg med overskriften «Ytringsfriheten – et ufravikelig prinsipp» fjerner rektor Gunnar Bovim ved NTNU enhver eventuell tvil om Eikrems rett til å ytre seg. Og Bovim høster berettiget anerkjennelse fra flere i kommentarfeltene under innlegget, og også hos kommentator Eva Grinde i Dagens Næringsliv. Men Grinde har i samme innlegg klare forventninger til forskeres deltakelse i samfunnsdebatten. Hun skriver at «problemet med Eikrems uttalelser er ikke at de kan støtte opp under «feil» holdning. Problemet er at de ikke begrunnes slik man kunne forvente fra en akademiker».

Hva kan en så forvente av akademikere i det offentlige ordskiftet? Retningslinjene til De forskningsetiske komiteene tilsier altså at ytringer skal bygge på vitenskapelige argumenter. Grinde går prisverdig grundig til verks for å sjekke ut om dette er tilfellet, og undersøker i forskningsdatabasen Cristin hva Eikrem har publisert de siste årene - vitenskapelig så vel som populærvitenskapelig – av relevans for debatten. Og hun finner lite av interesse.

Burde Eikrem dermed avstått fra å uttale seg til nettstedet Resett? Nei, ikke nødvendigvis. Selv uten å ha forsket på en konkret problemstilling er det mulig å delta med verdifulle betraktninger gitt en solid vitenskapelig grunnkompetanse.

Det ville eksempelvis ikke falle meg inn å hevde at nå avdøde professor Frank Aarebrot burde ha avstått fra å kommentere norsk og amerikansk politikk bare fordi hans liste over vitenskapelige arbeider var noe tynn på dette område etter dagens målestokk. Det er like fullt mulig å tufte sine analyser og ytringer på en vitenskapelig argumentasjon. Men det må man til gjengjeld kunne forvente.

For som de forskningsetiske retningslinjene sier: «Det er maktpåliggende at forskeren i offentlige diskusjoner tydelig skiller mellom profesjonelle ekspertkommentarer og personlige meninger og ikke misbruker sin autoritet.» Det betyr naturligvis ikke at akademikere må avstå fra å ta del i debatter utenfor eget ekspertiseområde. Men, de etiske retningslinje understreker at «når fagpersonen deltar som samfunnsborger, bør han eller hun ikke bruke tittel eller henvise til særskilt vitenskapelig kompetanse».