Debatt ● Hege Hermansen
Akademisk boikott er et etisk standpunkt
Mikhail Gradovski argumenterer mot akademisk boikott langs fire linjer. Ingen av dem overbeviser Hege Hermansen om at det ikke er på høy tid å prøve dette virkemiddelet.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I et innlegg i Khrono 14.11.2023 fremmer Mikhail Gradovski en rekke argumenter mot en akademisk boikott av Israel, blant annet med referanse til et av mine tidligere innlegg om temaet.
Jeg leser Gradovskis argumenter mot boikott som følger: i) boikott er et problem fordi det er en form for kollektiv avstraffelse, ii) boikott er et problem fordi det vil gå utover oss selv/UH-miljøer utenfor Israel, iii) boikott vil forhindre bestemte strukturer for dialog, og iv) boikott er ineffektivt. Jeg skal adressere hvert av disse argumentene.
Punkt 1: Boikott er en reaksjon mot at israelske UH-institusjoner aktivt medvirker til okkupasjonen av palestinere. Det er godt dokumentert at israelske akademiske institusjoner har bidratt til utvikling av våpen og teknologi som brukes i okkupasjon og drap av palestinere, og til å legitimere krigføringen mot et okkupert folk. Israelske universiteter har infrastruktur på okkuperte områder. Ingen israelske universiteter har offentlig fordømt de systematiske overgrepene mot den palestinske høyere utdanningssektoren.
Ved å inngå formelt samarbeid med israelske universiteter og høgskoler, er vi med på å legitimere disse institusjonenes rolle i okkupasjonen av palestinere. Det er dermed et etisk standpunkt å unngå slikt samarbeid.
Gradovski bruker uttrykket «straff». Jeg foretrekker begrepet «konsekvenser». Å være en aktiv bidragsyter til okkupasjon og brudd på folkeretten bør få konsekvenser.
Gradovski argumenterer med at det arbeider «jøder, kristne, ateister og ikke minst muslimer» ved disse institusjonene. Jeg anser akademikeres personlige relasjoner til religion som irrelevant for boikottspørsmålet. En akademisk boikott retter seg mot institusjoner som bidrar til Israels brudd på folkeretten. Dette vil selvsagt ha noen implikasjoner for individene som jobber ved disse institusjonene. Jeg håper dette vil føre til at flere ansatte i den israelske UH-sektoren legger press på sine egne institusjoner, slik at israelske universiteter og høgskoler slutter å bidra til undertrykkingen av palestinere.
Punkt 2 og 3: Det stemmer at en akademisk boikott medfører at vi legger begrensninger på oss selv. Dette ligger i boikottens natur, enten den er akademisk, økonomisk eller politisk. I en akademisk boikott av Israel velger vi å avstå fra samarbeid med institusjoner som direkte bidrar til undertrykkelse av våre palestinske kolleger. Dette er ikke en «selvstraff», som Gradovski kaller det. Det er et etisk valg.
Avhengig av hva man selv forsker på, kan dette få konsekvenser for egne forskningsaktiviteter. Da må man spørre seg selv hva som skal ha prioritet i det store bildet: ens egne forskningsinteresser eller arbeidet for å utvide akademisk frihet til våre palestinske kolleger? Her må alle gjøre seg opp sin personlige mening. Selv er jeg ikke i tvil om at hensynet til mine palestinske kolleger kommer foran mine personlige interesser. Dette prinsippet er overførbart til alle de andre eksemplene Gradovski nevner om at boikott får implikasjoner for internasjonalt samarbeid. Vår egen akademiske frihet og vår personlige interesse for internasjonalt forskningssamarbeid kan ikke baseres på undertrykking av våre palestinske kolleger.
Et hovedformål med akademisk boikott av Israel er nettopp at akademisk frihet skal utvides til å gjelde alle — også ansatte og studenter i den palestinske høyere utdanningssektoren.
Punkt 4: Om boikott er effektivt eller ikke vet vi faktisk ingenting om, for det har vi ikke empiri på. Det har aldri vært gjennomført en akademisk boikott av Israel før. Det ser imidlertid ut til å være enighet om at boikott var en av flere viktige virkemidler i kampen mot apartheid i Sør-Afrika.
Det som er helt innlysende akkurat nå, er at absolutt ingen av de politiske virkemidlene som hittil har vært i bruk har kunnet stanse folkemordet av palestinere som nå utspiller seg i Gaza. Disse angrepene har selvsagt også rammet UH-sektoren hardt. Det er opplagt et umiddelbart behov for nye verktøy i verktøykassen. Palestinerne har siden 2004 bedt oss om å bruke akademisk boikott som politisk virkemiddel. Det er på høy tid å prøve det ut.
Jeg stiller gjerne Gradovski et spørsmål tilbake: Hva mener han selv er en effektiv måte å ansvarliggjøre israelske universiteter på for deres rolle i okkupasjon og krigføring mot palestinere? Jeg ser at han foreslår samarbeid med palestinske universiteter. Jeg, og flere med meg, deltar allerede i slike samarbeid. Det kommer mye godt ut av det, men det er ikke tilstrekkelig for å forhindre overgrepene som palestinerne er blitt utsatt for i mange tiår.
