Debatt ● Hege Hermansen
Akademisk boikott og akademisk frihet
Å hevde at akademisk boikott er i strid med akademisk frihet, og at boikott undergraver kritisk dialog, er en overfladisk og lettvint måte å avfeie debatten på. Her er tre punkter som nyanserer dette ståstedet, skriver Hege Hermansen.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Spørsmålet om akademisk boikott har de siste ukene vært diskutert både i Klassekampen og i Khrono, som følge av Israels pågående krigsforbrytelser i Gaza. Et argument som ofte gjentas er at akademisk boikott er i strid med akademisk frihet, og at boikott undergraver bærebjelken i den akademiske virksomheten: kritisk dialog. Dette er en overfladisk og lettvint måte å avfeie debatten på. Her er tre punkter som nyanserer dette ståstedet:
Akademisk frihet for hvem? Israelske universiteter har i mange tiår fungert som redskaper i undertrykkelsen av palestinere. Den palestinske høyere utdanningssektoren er sterkt preget av okkupasjonen. Ved å insistere på vår frihet til å samarbeide med institusjoner som bidrar til okkupasjon, blir vi selv delaktige i å frarøve palestinere deres akademiske frihet. Et litt forslitt men anerkjent ordtak i Vesten er at vår egen frihet stopper der andres begynner. Å bidra til å undergrave akademisk frihet i Palestina gjennom å insistere på vår egen akademiske frihet er dypt problematisk.
Vi kan engasjere oss i dialog så mye vi vil. Det palestinske oppropet for akademisk boikott av Israel, som snart er tjue år gammelt, er tydelig på at vi bes om å boikotte institusjoner og ikke individer. Om man støtter en akademisk boikott, er det altså ingenting som hindrer oss i å samarbeide eller snakke med enkeltindivider i israelsk akademia. For de som opplever at dialog med israelske kolleger er et viktig verktøy for å støtte palestinernes frihetskamp, så er det altså bare å snakke i vei — ingen kommer til å hindre deg.
Akademisk frihet har allerede flere begrensninger. I akademia har vi en rekke begrensninger på hvordan vi utøver forskning og utdanning, i form av ulike etiske retningslinjer. Etter Russlands angrep på Ukraina, bestemte norske myndigheter at det er en rimelig innskrenking av vår akademiske frihet å kutte institusjonelt samarbeid med russiske universiteter. Vi har hatt en lengre debatt om akademisk frihet knyttet til samarbeid med Kina. Mange vestlige universiteter sluttet seg til akademisk boikott av apartheidstaten i Sør-Afrika. Det er dermed ikke noe nytt at vi kan velge å legge begrensninger på vår egen akademiske frihet dersom vi mener det er gode grunner til det.
Spesielt i disse dager har en lang rekke universiteter og høgskoler i Palestina gått ut med svært tydelige oppfordringer til oss om å vise solidaritet med palestinske akademikere. Mine kolleger har gjentatt disse oppfordringene her i Khrono. I skrivende stund blir mine kolleger i Gaza teppebombet, uttørstet og utsultet, tilsynelatende uten at noen vestlige stater har tenkt å gripe inn på en måte som utgjør en forskjell på bakken. I møte med en slik politisk unnfallenhet, fortjener boikottspørsmålet en grundigere debatt enn norske rektorers overfladiske referanser til akademisk frihet.
